Jeg advarer på forhånd: Dette innlegget er langt, virkelig langt. Jeg har
lurt på om jeg skulle dele det i to, men er kommet fram til at det ikke vil
tjene diskusjonen.
Vi setter i gang:
I et forsøk på å svare på mitt innlegg NOE OM NORSK RETTSKRIVNING (14.
sept) forsøker Olav Randen (15. sept, med tittelen OM KNUT JOHANSEN OG EI
DAME JEG KJENNER) å få det til at jeg er på villspor når jeg forsøker å ta
for meg det norske rettskrivingssystemet for påvise at det verken er
spesielt fonetisk eller regelmessig. Ifølge ham kan man foreta en enkel
test som viser at jeg tar feil og at han tar rett. Det er bare å ta for seg
ordbøker over forskjellige språk man har en noenlunde god innsikt i, og
telle ord som er skrevet slik de uttales, kontra ord som ikke er skrevet
slik. En slik test vil straks vise at norsk, både nynorsk og bokmål, er
rimelig greie og enkle, i motsetning til f eks engelsk og fransk.
Ikke noen dum metode. Det er i hvert fall et faktum at en slik test i hvert
fall vil avdekke forskjeller i rettskrivningssystemene, og det på flere enn
den måten Randen ser ut til å ha tenkt på. Ta en hvilken som helst større
engelsk ordbok og sammenlign med en fransk. Den forskjellen som slår en
først, er at den engelske ordboka angir uttalen ved hvert enkelt oppslag,
mens den franske ordboka bare gjør det unntaksvis. Notasjonen for uttalen
er forskjellig i forskjellige engelske ordbøker, men den er alltid der. Av
dette kan vi slutte følgende: I det engelske rettskrivningssystemet gir
ikke skrivemåten av ordene noen god eller fullgod pekepinn om hvordan de
uttales; i fransk rettskrivning er systemet slik at uttalen som regel
framgår direkte av ordenes skriftlige uttrykk.
La oss nå ta for oss en norsk ordbok og se hvordan det har seg med
uttaleangivelser her. Vi ser raskt at løsningen er omtrent som i en fransk
ordbok: Uttalen er ikke angitt systematisk, bare unntaksvis. Vi kan derfor
trygt anta at det norske rettskrivningssystemet er slik at det skrevne
uttrykket for et ord, som regel gir en god pekepinn om uttalen.
Men nå vil folk som har litt greie på fransk, talt som skrevet, kanskje tre
hjelpende til og gjøre oss oppmerksom på følgende: Selv om man nesten
alltid kan si hvordan et skrevet fransk ord uttales, kan man i svært mange
tilfeller ikke gå den andre veien, og slutte seg fra uttalen til
skrivemåten. Mange ord som uttales likt, skrives forskjellig - etter til
dels ganske forvirrende regler eller mangel på sådanne. Eksempler:
la, l'a, l=E0, l'as
cou, coup, co=FBt, couds, coud
ver, vers, vert, verre, vair
cent, sang, sans, sens, sent
Aha, sier vi da. (En av våre debattanter, Lars Staurset, sa f eks det da
jeg påpekte fenomenet for ham her om dagen.) Men da må det vel være slik at
enkeltlyder eller grupper av lyder som klinger likt i uttalen av
forskjellige ord, også gjengis forskjellig i forskjellige ord? Selvfølgelig
er det slik. Lydgruppen /æ:r/, som er svært vanlig i fransk, skrives på en
rekke forskjellige måter, bl a 'er', 'air', 'ert', 'erd', samt med aksenter
over e'en: '=EAr' og '=E8r'. (Jeg vet ikke hvordan disse aksentene slår ut på
din skjerm.) Tilsvarende for lydgrupper som /på:/, /ø:r/, /ej/. Vi
konkluderer: Det franske systemet er fra én synsvinkel sett fonetisk:
Uttalen av skrevne ord er stort sett direkte gjennomskuelig. Men fra en
annen synsvinkel er det ikke fonetisk: Vi kan ikke slutte oss fra uttalen
til skrivemåten.
Men hva så med norsk? Kan det tenkes at det finnes en tilsvarende mangel på
symmetri i vårt system, eller i deler av vårt system? I veldig liten grad,
vil Randen si, mangelen på uoverensstemmelser mellom tale og skrift i norsk
er forsvinnende liten. Her i Norge har vi det faktisk ganske bra i så måte.
Nei, det stemmer ikke, sier jeg, som faktisk har forsøkt å undersøke saken
og tatt meg det besvær å forsøke å sammenfatte mine resultater i ovennevnte
innlegg. Den oppfatning at norsk rettskrivning er følgerett og logisk sett
fra en fonetisk synsvinkel, beror på en illusjon, sier jeg. Og det kan jeg
bevise, sier jeg videre.
Randen vender det døve øret til, og det tvinger meg til å legge noen bevis
på bordet igjen, på en litt annen måte denne gangen:
De eksemplene jeg stilte opp i mitt innlegg NOE OM NORSK RETTSKRIVNING, kan
tas som utgangspunkt for et tankeeksperiment. Sett at en person, la oss
kalle henne Ragnhild, som kan norsk muntlig, men ikke har lært seg å skrive
det, men kan det latinske alfabetet, ville lete etter ord i en norsk
ordbok. For å finne ordet bukk, slår hun opp på b og ser etter under bo:
Ingen bukk der. Bord finner hun der hun venter det, under bo, men hva har
den avsluttende d'en i dette ordet å gjøre? For å finne ordet sove, slår
hun opp på s, ser etter under så, men finner ikke ordet der. Lov finner hun
heller ikke, men låve finner hun. For å finne ordet ung, slår hun opp på o,
men finner ikke ordet der. Ordet olm finner hun der hun venter det, men hun
finner ikke skrukke ved å se etter under skro. Ordet ute finner hun der hun
venter der. Ordet norsk finner hun ikke ved å gå til n og se etter nå.
Morsk, derimot, finner hun der hun venter det. For å finne ordet gjør, slår
hun opp på j, men finner ikke ordet der. For å finne ord som er, ert slår
hun opp på æ, men finner ikke ordet der. For å finne et ord som mæle, slår
hun opp på m og finner fram til me, men ordet står ikke der. Ordet ære
finner hun der hun venter det. Ordet hjerte finner hun ikke ved å slå opp
på j og lete seg fram til jæ. Ikke ordet gjerde heller. Hvordan skulle hun
kunne finne ordet i det hele tatt, her dukker det jo til og med opp en d!
Ordet jorde finner hun på j under jo, men hva har d'en der å gjøre
Hvis
hun vil finne ord som kjære, kjole, kino, tjære, tjor, hva gjør hun da?
Eller ord som sjanse, skjære, ski, spionasje? Hva med sagn? Hun antar
kanskje at lyden /ng/ skrives ng, som er vanlig i mange språk, og slår opp
på s, finner sa og så sang, men ordet er ikke der. Hvordan finner hun ord
som val, hvelv? Ikke ved å slå opp på v.
De ordene hun ikke finner, utgjør ikke en ansamling grensetilfeller i
norsk. Skulle hun ha funnet dem med denne metoden, ville en norsk ordbok
sett helt annerledes ut, fra side til side!
Konklusjon: Det norske rettskrivningssystemet er ikke lydrett, langt
derifra. Mange tror det, Randen iberegnet (eller driver han bare ap med
meg?), og andre tror det i den grad at de naivt antar at det er forskjell
på uttalen av ord som gjorde, jorde, jordet og ljore, kjære, tjære, kanskje
love og låve også, hva vet jeg - og at det er derfor vi skriver disse
ordene forskjellig.
Men når faktum er at norsk ikke er lydrett, kan vi ta vårt skriftsystem som
utgangspunkt for å forstå hvordan andre skriftsystemer som er et eller
flere hakk mindre lydrette, kan fungere - i den forstand at de kan læres og
brukes som kommunikasjonsmiddel av millioner på millioner av mennesker.
En måte å nærme seg dette på, er å spørre hvorfor en person, la oss kalle
ham Bjarne, og som har lært seg å snakke norsk fra barnsben av og har gått
på norsk skole i seks, ni eller tolv år, IKKE gjør som Ragnhild ovenfor, og
regner med at kopp skal skrives kåpp, ung skal skrives ong, gjerde skal
skrives jære, liksom gjære, ja gjerdet også? Svaret er naturligvis
selvinnlysende: Han har rett og slett bare lært seg det. Han har ikke lært
det ved å pugge en helvetes masse regler. Randen har rett i det: Det er
ikke så fordømt mange regler å pugge i norsk, man kommer langt med alltid
to l'er i alltid, aldri to l'er i aldri, som alle husker mange år etter at
de er ferdige med skolen, samt noen få regler som at det skal være j etter
g i gjerde, men ikke j i gi, og j i kjøre og kjære, men ikke i kiv og
kylling osv. - regler som forsvinner ut av bevisstheten når man først
behersker dem.
Men ikke desto mindre har Bjarne hodet fullt av mentale regler, som
plasserer ordet bom på riktig sted i systemet, kum et annet sted, hval ett
sted, varg et annet, sove ett sted, låve et annet, gjerde ett sted, jorde
og gjorde og ljore andre steder, potte og kott det stedet, åtte og brått et
annet, og så videre og så videre. Disse reglene har nedfelt seg i Bjarnes
hjerne/sinn gjennom lesning og skrivning i en rik vekselvirkning. De fleste
norsklærere tenker kanskje ikke på det, men deres bidrag til denne
prosessen er i virkeligheten forbløffende lite, sett i forhold til den
mentale innsatsen Bjarne selv har gjort gjennom årene.
Vel, sier du så, OK, men engelske barn, franske barn, DE må bruke masse tid
på å pugge regler, det slipper de ikke så lett fra som Bjarne. Tror du det,
sier jeg, tror du virkelig at lange remser med regler kan løse problemet i
skriftspråk som engelsk eller fransk? Hvilke regler skulle det være, f eks
i engelsk? Regler som sier at might i to betydninger skrives slik, men i en
annen mite? Du får flere tusen regler da, og ingen kan få meg til å tro at
en adferd som skrivning og lesning, som har en så stor betydning i "våre
moderne samfunn", blir innlært på denne måten. Innlæringen skjer ved at den
som er i ferd med å lære noe, SELV ser stadig flere sammenhenger og
distinksjoner, registrerer dem i hjernen og justerer systemet etter hvert
som nye sammenhenger og distinksjoner melder seg i prosessen. Læreren kan
komme med rettledning underveis, og oppstillingen av regler er en del av
denne rettledningen, men i forhold til systemet som helhet er disse reglene
i virkeligheten helt marginale, de utgjør noen promiller av de
sammenhengene og distinksjonen som systemet er bygd opp på, og kan aldri
bli annet enn pekepinner, en slags piler som retter elevens oppmerksomhet
mot forskjellige nivåer og felter i systemet.
Forutsetningen for at prosessen som helhet glir mer eller mindre av seg
selv, er selvfølgelig at eleven befinner seg i et samfunn med skriftadferd,
hvor bøker er tilgjengelige, samt at han allerede har språksystemet i hodet
i dets naturlige, muntlige versjon. Det har Bjarne lært seg selv, ikke
blitt lært opp til, og de mekanismene som setter Bjarne i stand til å
snakke sitt eget språk - notabene bedre og bedre gjennom oppveksten - er i
full sving hele tiden - tilgjengelige slik at Bjarne også kan bruke dem når
han skal lære seg språkets skriftlige uttrykk og trekke slutninger om
hvordan det underliggende systemet er bygd opp. Mange andre kognitive evner
er åpenbart også inne i bildet, evner som ikke er de samme som dem som
kommer til anvendelse i læringen av naturlig, talt språk. Men jeg stanser
her, i visshet om at leseren kan fundere videre over disse sakene selv. -
Rent bortsett fra at jeg tillater meg å henvise nye lesere til et innlegg
jeg skrev på forumet for ikke lenge siden, under tittelen TALE OG SKRIFT -
NOEN IDEER, som kan være et incitament til å tenke videre selv, for dem som
synes sånt er moro. - Personlig har jeg en følelse av at de som i denne
diskusjonen uttrykker slik dyp bekymring for at folk får store problemer
med å oppnå skrive- og leseferdighet i samfunn med 'vanskelige skriftspråk'
(som dermed formentlig skal være 'vanskelige å lære'), som en følge av
dette avskjærer seg fra å fundere over hvordan skrive- og leseinnlæring
egentlig foregår og skrivning og lesning faktisk fungerer, men der kan jeg
selvfølgelig ta feil. Hva vet jeg om hvilke funderinger de gjør seg, når de
ikke skriver innlegg i denne diskusjonen på KK-forum?
I innlegget NOE OM NORSK RETTSKRIVNING avsluttet jeg med å skrive at jeg
ikke var sikker på hva Randen egentlig diskuterer. I denne omgang vil jeg
runde av med å si at det Randen snakker om, fundamentalt sett har lite med
rettskrivningsproblematikken som sådan å gjøre, og at man med fordel burde
diskutere det helt uavhengig av slike spørsmål. Innleggene hans er fulle av
argumenter som kan underbygge denne påstanden. For eksempel hyller han Knut
Hamsun som en betydelig språkfornyer, og som et foregangseksempel på
hvordan man skal uttrykke sine tanker på et levende norsk.
Men Hamsuns bidrag har i hvert fall ikke noe med rettskrivning å gjøre. De
utgavene som nå finnes av Hamsuns romaner, er skrevet på riksmålsnormen fra
1907, muligens med noen innslag av idiosynkrasier. Denne normen er etter
hva jeg kan se udiskuterbart mindre lydrett enn den senere, fra 1917, og i
sin struktur langt mindre "folkelig" enn bokmålsnormen fra 1938 eller den
som gjelder i dag. Dette behøver jeg ikke argumentere for, det er bare å ta
en Hamsun-roman ut av bokhylla og se etter selv. Se ORDENTLIG etter, vel å
merke. - Den konklusjon man burde kunne trekke av dette, er at det er fullt
mulig å skrive talemålsnært og folkemålsnært med en rettskrivning som IKKE
kan sies å være det, eller som det i hvert fall i Norge i dag er nesten
full enighet om at ikke er det. -
Når jeg til f eks Staursets forvirring ikke svarer direkte på en hel rekke
momenter i Randens forskjellige innlegg, er det ganske enkelt fordi det
ikke er DEN diskusjonen jeg forsøker å bidra til oppklaring av. Randens
anliggende er - etter hva jeg kan se - i første rekke hvordan det skal
skapes et klima i et land som Norge, Frankrike, England eller Sverige, som
er slik at alle mennesker, især de minst privilegerte, skal få utløp for
sin skrivetrang, skal få lagt forholdene til rette for å uttrykke i skrift
det de har på hjertet. Etter min mening har dette svært lite å gjøre med
rettskrivningssystemene i disse landene SLIK DE NÅ ER. Jeg vil gå så langt
som til å si at Randens egne argumentasjonsrekker viser dette. Han hevder
at vi til en viss grad har et mer demokratisk klima i Norge og Sverige i
denne sammenheng, FORDI våre skandinaviske skriftspråk er mer lydnære og
talemålsnære og folkemålsnære enn f eks det engelske eller det franske. To
tredjedeler av det jeg har skrevet ovenfor, viser så klart jeg kan få
formulert det at norsk skriftspråk i hvert fall ikke er karakterisert ved
noen spesielt systematisk lydnærhet. - Ergo må dette punktet ut av
argumentasjonen.
De andre punktene har jeg ikke kommentert, og dermed kan heller ingen med
noen rett tillegge meg meninger på disse punktene. Jeg synes alvorlig talt
ikke det ligner grisen å foreta operasjoner av den typen Randen gjør i sine
innlegg - og sette sine damer av folket og seg selv opp på den ene siden,
og så meg på den andre, som en slags selvgod, folkefiendtlig aristokrat
eller hva man skal kalle det. Hva i all verden skal det være godt for, blir
noen klokere av den slags pjatt?
Knut Johansen
kjoh@riksnett.no
Adresse til Olav Randens innlegg om meg og dama:
http://www.itk.ntnu.no/ansatte/Andresen_Trond/kk-f/fra250698/0479.html
Adresse til mitt innlegg om norsk rettskriving (som ikke er feilfritt, men
hvem er det?):
http://www.itk.ntnu.no/ansatte/Andresen_Trond/kk-f/fra250698/0473.html
Adresse til mitt innlegg TALE OG SKRIFT - NOEN IDEER
http://www.itk.ntnu.no/ansatte/Andresen_Trond/kk-f/fra250698/0465.html
PS:
Kan jeg også få tillate meg å minne Olav Randen om at Danmark i sin tid
fostret om ikke like mange, så i hvert fall like betydelige
proletærforfattere som Sverige? Sverige har Moberg og Lo-Johansson etc.
Danmark har Martin Andersen Nexø og Hans Kirk, som gjerne regnes til denne
kategorien. - Det skyldes sikkert at Danmark ikke har vært plaget av noe
akademi som har bestemt hva som er riktig og galt i språket, slik som har
vært Frankrikes lodd, ifølge ett av Olav Randens yndlingssitater, hentet
fra Jan Myrdal. Det har nå Danmark hatt lenge, et Akademi altså, en
Sprognevnd også, som hver for seg faktisk har vernet om dansk skriftspråk i
mange år. Om det har vært til plage, vet nå ikke jeg. De har tatt mange
kloke beslutninger, og unnlatt å ta mange dumme, som kanskje er like
rosverdig. - Men ut fra Randens resonnement burde Danmark, som har gitt oss
så betydelige proletærforfattere (altså ifølge Myrdal i motsetning til
Frankrike), ha et godt språk, i den forstand at det stort sett, tilnærmet,
har én bokstav for hver lyd.
Saken er at dansk er ett av de skriftspråkene i Europa som har det mest
lydfjerne rettskrivningssystemet jeg vet om. Jeg klarte å skrive om
forholdet mellom lyder i norsk og hvordan de gjengis i skrift på noe som
tilsvarer fire, kanskje fem boksider. Jeg skal ikke belemre leserne med å
gjøre et lignende forsøk på å beskrive det tilsvarende forholdet i dansk,
bare nevne at språkviteren Aage Hansen bruker ca. 40 sider på denne saken i
sitt verk "Moderne dansk" (1967), b. 1, kap. C, "Analyse av skriften". Det
kan sikkert gjøres kortere, men aldri i livet så kort jeg som det jeg skrev
om norsk. Forholdene er så kompliserte og fornuftsmessig uoverskuelige at
Olav Randens tese om at ethvert godt skriftspråk må ha én bokstav for hver
lyd, framstår i all sin tåpelighet. - Jeg kan ikke tenke meg at Randen vil
kommentere dette direkte, altså virkelig ta opp den danske ballen, men gjør
han det, er jeg rede til dyst.