I løpet av diskusjonen om 'vanskelige skriftspråk' har jeg begynt å få
noen ideer om hvordan vi kan forklare at et 'ekstremt ulogisk'
rettskrivningssystem som det engelske (og for så vidt også det norske)
faktisk kan fungere. Jeg er ikke kommet lenger enn til å kunne presentere
et slags skjelett, og jeg må på forhånd advare leserne om at det hele er
nokså teoretisk, men jeg våger skinnet likevel.
Utgangspunktet er følgende spørsmål: Hvordan fungerer språklig
kommunikasjon når den foregår muntlig? Å svare på dette krever en hel bok
samt en masse viten jeg innrømmer at jeg ikke behersker. Svaret som følger
bygger delvis på noe jeg har tenkt ut etter å ha lest noen kapitler i en
bok av Steven Pinker: The Language Instinct. Pinker er en beundrer av den
amerikanske lingvisten Chomsky (samme Chomsky som skriver om MAI for
tiden), men Pinker innrømmer at Chomsky til tider er nærmest klinisk
uforståelig, derfor gir han en forenklet framstilling av de viktigste
tankene i Chomskys transformasjonsgrammatikk. Chomsky skal ikke gjøres
ansvarlig for det som her følger, han er i høyden en
tredje-hånds-inspirasjonskilde.
Vi begynner med en engelsk setning, gjengitt omtrent slik den lyder, i
tilnærmet lydskrift:
/(h)imeildheletteneksmå:ning/ -- (dh står for th-lyden i that)
Hun som hører dette sagt (vedkommende har engelsk som morsmål) tolker dette
som følger:
'He mailed the letter the next morning.'
Denne tolkningen skjer i form av en rekke mentale operasjoner, som foregår
samtidig og/eller i slynger:
1. Det som kommer inn i øret, er en sammenhengende kjede av lyder, uten
noen form for pauser som kunne ha fungert som ordskiller. Ordskillene
konstrueres i hjernen/sinnet til den som hører, på grunnlag av vedkommendes
kjennskap til ord i engelsk. Hun sjekker lydkjeden mot det vi kan kalle et
indre leksikon, og deler den løpende inn i sannsynlige ord.
2. Hvert ledd i utsagnet sjekkes på flere plan, bl a følgende:
a) det fonetiske (lydnivået)
b) det semantiske (betydningen)
c) det syntaktiske (hvilken funksjon har leddet i utsagnet, er det
substantiv, verb - subjekt, objekt, et attributt til et annet ledd - osv.,
osv.)
Jeg konkretiserer og tar for meg lydrekken /meil/ ovenfor:
a) sier den som snakker /meil/ eller noe annet, f eks /mail/. (Folk snakker
ikke alltid like tydelig, og de akustiske forholdene er ikke alltid like
gode...) Sannsynligvis det første, sammenhengen tyder på det.
b) hvilket /meil/-ord er det snakk om, det som betyr 'post' eller 'poste',
det som betyr 'noe/noen av hankjønn', eller det som betyr 'brynje'. Sikkert
det første, jfr sammenhengen igjen.
c) ordet uttalt /meil/ er et verb, det framgår av sammenhengen. Hvilken
tidsrelasjon etc. er det som uttrykkes? Sikkert fortid (selv om
fortidsendelsen akkurat her ikke er hørbar, men forsvinner inn i den
etterpåfølgende dh-lyden ).
Den siste delen av lydkjeden må også gjennom en lignende analyse: Dreier
det seg om /må:ning/ i betydnigen 'morgen', eller i betydningen 'sorg,
sørgende'?
Forutsetningen for at en slik analyse skal kunne finne sted, er at det
finnes en form for lister inne i hodet på den som tolker det sagte, hvor
flere mulige betydninger av leddene i lydrekken, samt flere forskjellige
funksjonelle anvendelser av disse leddene, er lagret, tilgjengelige for
oppslag.
Dette må innebære at det finnes flere anførsler av /meil/, la oss kalle dem
m1, m2, m3, osv. samt på andre nivåer m1,1, m 1, 2 ..., m2,1, m2,2 (som
dekker ordenes forskjellige mulige syntaktiske funksjoner, tall og kasus og
tider osv.) og tilsvarende av /må:ning/, M1, M2 osv.
Det som er interessant i vår sammenheng er at grunnlaget for distinksjoner
i skriftlig kommunikasjon allerede foreligger. Den mentale anførselen m1
består nemlig ikke bare av det lydlige uttrykket , /meil/, men av flere
elementer, som nevnt så vel semantiske som syntaktiske spesifikasjoner. Det
er ikke vanskelig å forestille seg at den som vil hente anførselen m1 fram
fra hjernen når hun skal skrive, straks forbinder den med stavningen MAIL,
mens hun forbinder m2 med MALE og m3 med MAIL igjen. - "Straks forbinder"
er selvfølgelig en dårlig formulering, fordi dette innebærer at vedkommende
har lært å lese og skrive etter det gjeldende systemet, men ut fra det jeg
til nå har sagt, skulle det framgå med all mulig tydelighet at det finnes
et grunnlag på forhånd, inne i hodet på den som lærer, til å lære at dette
ordet - som representerer m1 - skrives annerledes enn andre m-er, rett og
slett fordi kunnskapen om at det er et annet ord foreligger på forhånd.
La oss nå se på noen norske ord som har følgende fonetiske uttrykk:
/jæ:re/. Jeg finner umiddelbart tre betydninger/funksjoner av dette lydlige
uttrykket: 'gjære', 'gjerde', 'gjerdet'. (Det finnes sikkert mange flere,
husk at ordskiller ikke eksisterer i talen, men dette er nok for oss her.)
Disse tre betydnings/funksjons-variantene kan vi så kalle j1, j2,1, j2,2.
- Disse finnes som nevnt oppført i en liste inne i hodet på den som kan
norsk, som distinkte valgmuligheter. Den fonetiske verdien er ikke nok til
å fastslå hvilket av disse alternativene det faktisk dreier seg om, dette
må lytteren analysere seg fram til. - Men i og med at denne analysen er
mulig og lar seg gjennomføre, og det fonetiske uttrykket knyttes til riktig
betydning/funksjon, foreligger de (feilskrivning for 'det', meget
illustrerende) et mentalt, på forhånd gitt grunnlag for at den som vil
skrive disse ordene, ikke har noe større problem med å akseptere at de
skal skrives forskjellig, og at hun dermed faktisk klarer å skrive dem
riktig etter reglene. (Legg spesielt merke til j2,2, som skrives GJERDET.
T-en er som kjent stum, men det forekommer meget sjelden at folk skriver
feil. Hvorfor gjør vi ikke det? Fordi vi har j2,2 i hodet, altså bestemt
form entall av en betydningsenhet som oppfører seg på den måten i skrift at
den får stum t i slutten, akkurat som andre betydningsenheter får andre
skriftlige merker på slutten når de opptrer i denne funksjonen.)
Så langt burde vi ha innsett følgende: Når man hører noen si noe, ligger
ikke hele budskapet i det fonetiske uttrykket. Mye av budskapet ligger der,
men budskapet er først forstått når de fonetiske leddene er sjekket i
forhold til kortere eller lengre lister av alternative betydninger og
funksjoner. - Når vi skriver, er det disse enkeltkompleksene av
lyd-betydning-funksjon vi nedfeller på papiret i form av ord. - Det burde
dermed være opplagt at det ikke på forhånd er gitt at de skrevne ordene
følger uttalen. Vi skriver ikke det vi hører, men vi skriver ned noe som er
en representasjon av hvert enkelt kompleks som helhet. Derfor støter det
oss ikke at lydlike ord ikke skrives likt. Vi tenker ikke engang på det. I
tolvårsalderen f eks skriver vi skriver 'jorde', 'jordet', 'gjorde',
'ljore' UTEN EN GANG Å TENKE PÅ at disse ordene uttales likt: /jo:re/. Det
vi fører i pennen, er ikke det lydlige uttrykket, men det skriftlige
uttrykket for J1,1, J1,2, J2,4, J3,1.
Når vi støter på ord vi ikke kan finne i vårt leksikon av
lyd-betydning-funksjons-alternativer og/eller ikke i vårt leksikon over
slik-skrives-det-og-det, får vi selvfølgelig trøbbel, og gjør feil. - Det
er ikke noe rart, for det er en masse feilkilder her, IKKE BARE I
RETTSKRIVNINGEN, men like mye i TALEN. (Digresjon: Noen har vært inne på
esperanto i denne diskusjonen. Det er naturligvis laget som et hjelpespråk,
ment å skulle læres i voksen alder - skjønt barn selvfølgelig også kan lære
det. Men der er feilkildene også i TALEN, ikke bre i SKRIFTBILDET, redusert
til en minimum. Er det ikke det?)
For å unngå misforståelser: Jeg mener selvfølgelig ikke at det er tvingende
nødvendig at lyd-betydnings-funksjons-enheter som lyder likt, men står for
forskjellige ting, på død og liv må skrives forskjellig på papiret. Slike
ting avgjøres av de konvensjonene ethvert rettskrivningssystem er bygd opp
etter, og disse konvensjonene er ikke med nødvendighet verken mer eller
mindre logiske eller gjennomskuelige enn konvensjonene talespråket er bygd
opp av. - Tro heller ikke at jeg mener at den analysen jeg innledningsvis
påsto at språkforståelsen er fundert på, på noen som helst måte er bevisst.
Det er den ikke. Hadde den skullet være det, bevisst altså, hadde vi ikke
kunnet følge med på det som ble sagt i det hele tatt. Selvfølgelig. Og nok
om det.
Jeg tør nesten ikke si det, men jeg sier det likevel: Det jeg her har sagt,
kan også brukes til å forklare at det kinesiske skriftsystemet fungerer. En
eller annen lyd-betydnings-funksjons-enhet, kall den w1, som uttales sånn
og så sånn og befinner seg et bestemt sted på listen inne i hodet til den
som kan språket, skrives med det og det tegnet eller den og den
tegnkombinasjonen, QÆ. En annen tilsvarende enhet, som betyr noe annet,
eller noe lignende, eller som uttales likt eller nesten likt, skrives ZÆ
eller ÆZ. Ok, det blir veldig mange sånne tegnkombinasjoner å lære, men
husk at den som kan kinesisk, før hun begynner å lære å skrive, allerede
har en kjempediger liste av w1,6, a1,5, G3, K4,2 ferdig innlagret. DET
SAMME ER TILFELLE MED ENGELSKE BARN.
Have I made my point?
Hilsen Knut J
kjoh@riksnett.no