Nå, i hvert fall skrev jeg for et par dager siden i et innlegg til Lars
Staurset at jeg at jeg ikke kunne skjønne at jeg var riktig adresse for
spørsmålet om vanskelige skriftspråk er vanskeligere å lære, siden jeg
aldri har påstått at dette er tilfellet. Spør dem som mener det, svarte
jeg.
Lars svarer:
"Jau, fordi du hevdar at kompliserte skriftspråk *ikkje* er vanskelegare
å lære. Det er den påstanden vi diskuterer no. Det er du som har
bevisbøra, sidan du hevdar noko som strir mot vanleg røynsle frå læring
(det som liknar på det kjente, er lettast å lære)."
Oppklaring fra min side: Jeg må minne om hvordan jeg forholdt meg til denne
problemstillingen i KK-kronikken 25-26 aug, som altså er lagt ut på forumet
nå. Jeg siterer:
"Før vi kan avgjøre om det er vanskeligere eller lettere å lære det ene
eller det andre skriftspråket, og at det i så måte er kvalitetsforskjeller
mellom dem, må vi undersøke om det faktisk er tilfellet. Vi kan ikke
overlate til lingvister å avgjøre saken på grunnlag av sammenlignende
studier av skriftsystemene og deres forhold til talespråket, isolert sett.
Vi må innhente et empirisk svar på følgende: Bruker finske barn mindre tid
og krefter på å lære å skrive og lese finsk opp til et bestemt nivå, la oss
si det man vil regne som normal skrive- og leseferdighet for et "normalt
utrustet" barn på 14 år, enn kinesiske eller engelske barn bruker på å
oppnå tilsvarende ferdigheter?
Hvordan skulle vi kunne avgjøre dette? Hvordan skulle vi måle graden av
vanskelighet? Kanskje ved å sammenligne prosenten av analfabeter eller
elever med skrive- og lesevansker av en nærmere angitt karakter i de
forskjellige språksamfunnene? Men hvordan skulle vi kunne skille
virkningene av forskjellene i samfunnsforhold, utdanningssystem,
pedagogiske prinsipper fra virkningene av de spesielle kjennetegnene ved
hvert enkelt skriftspråk?
Jeg tror oppgaven i praksis er uløselig...."
Jeg kan selvfølgelig ikke banne på at dette er riktig. Kanskje finnes det
forskningsresultater som på et eller annet nivå besvarer disse spørsmålene
med utgangspunkt i en forsvarlig forskningsmetodikk. Jeg tenker da ikke på
forskning som eventuelt påviser at visse forskjellige pedagogiske metoder
er bedre enn andre (f eks at det skulle være best å begynne lese- og
skriveopplæringen med utgangspunkt i talemålet). Slike undersøkelser ville
ikke gi svar på det grunnleggende spørsmålet - det burde være klart. - Men
hvis de som hevder at 'enklere' skriftspråk SELVSAGT er lettere å lære enn
vanskelige, skal ha noen mulighet til å overbevise meg om at de har rett,
MÅ de legge fram mer enn argumenter. De må komme med empiriske fakta som
underbygger dem.
Det jeg forsøker å gjøre, er å tilnærme meg problemstillingen fra en annen
vinkel. Jeg sier: 1) Enda det er 'kontraintuitivt', VET vi at normalt barn
i et hvilket som språksamfunn lærer å snakke sitt morsmål like lett og like
fort, uansett hvor dette språket befinner seg på en skala fra strukturelt
enkelt til strukturelt komplisert (flere eller færre kasus, flere eller
færre verbbøyninger, ingen eller flere aspekter osv osv.). Og så sier jeg:
2) Kan det forholde seg på noenlunde samme måte med skriftspråkene - altså,
kan det i virkeligheten forholde seg slik at det finnes mange, svært ulike
måter å skriftfeste et talespråk (eller en gruppe talespråk: de aller
fleste språk er oppdelt i mange dialekter) på, som hver især kan fungere
like godt, og dermed i praksis være like lette (eller like vanskelige,
gjerne det) å lære?
Det utfordrende - og selv mener jeg: fruktbare - ved denne
spørsmålsstillingen er at den kan få oss til å stille andre spørsmål igjen.
Et av disse er følgende: Hva vet vi egentlig om hva det er som eventuelt
skulle gjøre et skriftspråk lettere eller vanskeligere å lære? - Er det
ikke en fare for at vi tenker som frosken i brønnen, bare sr vår egen lille
himmel? Vi tenker slik, for å ta dette helt ut: Finsk er et helt igjennom
lydrett språk, engelsk er definitivt ikke det, norsk er det til en viss
grad. EGENTLIG burde engelsk og norsk reformeres slik at DE også ble
lydrette - dermed ville de bli lettere å lære for ungene. For ikke å nevne
kinesisk, da... - Dette kan høres vel og bra ut, veldig fornuftig og
selvinnlysende. Men BARE under den forutsetning at lydretthet er alfa og
omega, et slags mål som alle skriftspråk i hvert fall bør nærme seg
asymptotisk - dvs. ikke nødvendigvis nå til fullkommenhet, men i hvert fall
så lagt som råd er.
Det jeg sier er: Tenk om det IKKE er slik. Tenk om skriftspråk er noe langt
mer komplisert, slik at tilfredsstillende løsninger kan finnes over et
bredt spekter av systemvalg - fra kinesisk til engelsk til fransk il dansk
til norsk til italiensk til fransk. Pluss de vakre og tilsynelatende så
mystiske maya-hieroglyffene. Og, noe jeg ikke har nevnt tidligere, det
fabelaktige stavelsestegnbaserte skriftspråket, med 85 tegn, oppfunnet av
én mann, Seqoya, for indianerspråket Cherokee i 1821, som 90 prosent av
cherokee-befolkningen lærte seg å beherske på kort tid (men som siden gikk
av bruk). - Tenk om, sier jeg altså. Men saken er at hvis vi tar dette som
premiss, kan vi plutselig forklare fenomener som ellers vil bli stående som
mystiske, irrasjonelle og uforklarlige - f eks at engelsktalende i over 300
år har brukt et ikke-lydrett skriftsystem med en masse tilsynelatende
innviklede og innbyrdes motstridende regler for hvordan enkeltord og
grupper av ord skrives. - Vi kan forstå hvorfor danskene skriver som de
gjør, og ikke drømmer om å forandre på det, enda det er så fantastisk stor
avstand mellom skriften og uttalen. - Vi kan forstå hvorfor Ivar Aasen i
sitt målreisingsarbeid IKKE gjorde noe som helst forsøk på å bygge
rettskrivningen av landsmålet på fonetiske prinsipper, like lite som Knud
Knudsen i siitt riksmål, men i stedet valgte historiske løsninger, og det
PÅ TROSS AV at han var dypt demokratisk innstilt og uten tvil hadde folkets
og også skolebarnas gavn for øye (og det samme mener jeg vi alvorlig talt
må innse kan sies om Knud Knudsen).
Ja så ja, sier du som leser dette kanskje nå. Knut, du kan da ikke mene at
den norske språkreformasjonen i forrige århundre ikke gikk i retning av
større lydnærhet, at det ikke var en hovedtendens i alt det arbeidet som
ble utført?
Her må vi holde tunga rett i munnen. La meg konkretisere. I både landsmål
og riksmål ble b,d,g erstattet med p,t,k i de samme gruppene ord.
Eksempler: 'skab' til 'skap', 'tabe' til 'tape', 'mod' til 'mot', 'stage'
til 'stake'. Dette er da mer lydrett. Jo da, det er det. Selvfølgelig. Men
ingen språkreformasjon fra dansk til norsk kunne ha gitt et annet resultat.
I norsk som SYSTEM, talt norsk, altså, er forholdet mellom b,d,g - p, t, k
grunnleggende annerledes enn i dansk, og en skriftfesting av norsk måtte
nødvendigvis la dette komme til uttrykk. - På den annen side førte verken
landsmåls- eller riksmålsreformasjonen til at man gikk over fra å skrive
'gjort' og 'hjort' som 'jort', eller snarer som 'jort' og ''jårt', 'skjære'
som f eks 'zære', 'kjøre' som f eks 'xøre', 'gyve' som 'jyve'. Videre
valgte Aasen uten å blunke formen 'kvat' (i dag 'kva') og 'kval, enda
mange dialekter har /va/, /va:l/, og Knudsen valgte i de samme ordene å
skrive 'hvad' (i dag 'hva') og 'hval'. - Slike ikke-lydrette former er
ikke en perifer sak i norsk. De er ikke et uttrykk for at verken Aasen
eller Knudsen torde løpe linen helt ut og innføre lydretthet som
gjennomgående prinsipp i rettskrivingsnormene sine. - De er et uttrykk for
de prinsippene de valgte å bygge rettskrivningssystemene sine på. I NOEN
TILFELLER fører disse prinsippene til mer lydretthet, i ANDRE til like lite
lydretthet. - I NOEN TILFEELER ar de prinsippene Aasen og Knudsen la til
grunn for systemene sine, ført til at senere reformer har gått lenger i
akkurat den retningen - eks. 'kvat' til 'kva', 'hvad' til 'hva'. - Men i
andre kroker og kriker av systemet vil man ved ettertanke se at noe slikt
IKKE har skjedd - eks. 'gi', 'gyve', 'ljå', 'hjort', 'skjære', 'kiv' osv.
osv.
Hvis man tar utgangspunkt i ideen om at kravet om lydretthet er universelt,
at alle skriftspråk for å kunne bli enkle å lære må tilnærme seg dette
idealet asymptotisk, vil forløpet av den norske språkreformasjonen fortone
seg som halvhjertet, inkonsevent, ulogisk, irrasjonelt. - Hvis man tar mitt
utgangspunkt, at skriftspråk er konvensjonelle systemer bygd på mange
prinsipper, som gjerne kan være innbyrdes motstridende, stiller saken seg
annerledes. - Da kan vi rett og slett bare si: Å, er det sånn saken er løst
i norsk. Det later til å fungere, folk er fornøyd, ungene lærer systemet,
interessant. - Og så med nysgjerrighet og fordomsløst vitebegjær fordype
oss i andre løsninger, som det engelske systemet, det danske osv., og si
det samme: Å er det sånn saken er løst i .... Det later til å fungere,
ungene lærer det. Og utbryte i sann glede: DEN MENNESKELIGE HJERNE ER ET
VIDUNDERLIG ORGAN.
Jeg er klar over at det er mange spørsmål Lars Staurset f eks har stilt
meg, som dette innlegget ikke besvarer. F eks mener han i sitt siste
innlegg at konsekvensen av mitt syn er at norske odelsgutter like godt som
danske adelsdrenge kunne ha fortsatt å skrive dansk, og at den norske
språkreformasjonen egentlig var helt unødvendig. Jeg mener ikke det, og det
følger heller ikke av mitt resonnement. Hvorfor gjør det ikke det? Fordi
jeg velger en metode som går ut på å forklare forskjellige ting
forskjellig. Forholdet mellom skriftspråk og talespråk er ikke betinget av
én relasjon, men av mange. Jeg forstår at dette kan virke forvirrende, og
hadde jeg forstått tidligere at jeg måtte beflitte meg på å uttrykke meg
enda klarere på dette punktet enn jeg har gjort, hadde noe av diskusjonen
kanskje blitt klarere. Men sånn er nå engang diskusjoner - misforståelser
oppstår dels fordi debattantene opererer med ulik forståelse av premissene,
uten å være klar over det selv. - Dessuten er det vel rimelig å tro at jeg
og Staurset rett og slett er uenige, og det synes jeg personlig er vel og
bra. - Og vi har da vært ganske saklige begge to? -
---- Jeg har litt mer på hjertet i denne saken som jeg ikke har lyst til å
brenne inne med før diskusjonen avsluttes, nemlig noen tanker om hva det
kan komme av at 'ulogiske' skriftspråk som engelsk faktisk fungerer, og
hvorfor vi her i Norge ikke reagerer på, ikke protesterer mot, at så brede
felter av rettskrvningssystemet ikke er lydrett. Det sender jeg over som
egen sak, under tittelen "Tale og skrift".
Hilsen Knut Johansen
kjoh@riksnett.no