"Same om vi bruker bokmål eller nynorsk, har vi det ikkje så verst her i
landet. Vi må lære at vi alltid skal bruke to l-ar i alltid og aldri i
aldri. Vi må lære skilnaden på og og å, akkurat det treng ikkje engelskmenn
og tyskarar som har ulike ord (and og to, und og zu). Vi må lære at det
heiter li og tid og på bokmål at ein ikkje skal skrive jei, men jeg,
samstundes som Tromsø byter ut gateskilt der det står veg til skilt med vei
fordi det verkar som rettare bokmål. Vi må lære ein heil del slike ting.
Men det meste, kanskje nitti-nittifem prosent av orda, kan vi skrive slik
vi seier dei eller slik dei blir sagt i andre talemål. Slik blir
skriftmålet i hovudsak eit supplement - eller supplemang om ein vil - til
talemålet, og vi kan hente tilfang frå talen inn i skrifta."
Dette er simpelthen usant. For å påvise det, må vi gå systematisk til
verks. Sånt er sikkert fryktelig kjedelig, i hvert fall et svare strev, men
jeg vet ingen annen vei å gå. Jeg går fram på følgende måte - stiller opp
en liste over lyder i norsk, og anfører hvordan disse skrives - i hovedsak
i bokmål, for enkelthets skyld. (Lydskriften er ikke vitenskapelig, men
laget for anledningen. Ord mellom skråstreker / / representerer uttale, ord
mellom ' ' skrift.)
/a/ skrives 'a', men 'e' i noen lånord: 'department' /departemang/.
/e/ skrives 'e', men som 'et' i ordet 'det' og i endelsen for bestemt form
entall intetkjønn: 'huset', og som 'æ' i ord som 'væpnet', 'væte'. (Skrevet
'e' står imidlertid svært ofte for 'æ', se det.)
/i/ skrives 'i', bortsett fra i pronomenet og artikkelen 'de'. I en stor
gruppe ord skrives /i/ som 'ig': 'dyktig', 'giftige'.
/o/ skrives 'o', som i 'bord', 'port', 'sko' - og 'u', som i 'ung',
'humpe'. Her må man lære hvert ord for seg, det finnes ikke regler - alt
avgjøres av hvordan man skrev hvert enkelt ord på norrønt. I ordet 'og'
skrives 'å' som 'og'. (Skrevet 'o' står altså svært ofte for lyden /å/, se
det - hvert ord må læres for seg.)
/u/ skrives 'u'. (Men skrevet 'u' uttales svært ofte /o/, se det, og jfr.
ordene 'kung' (=bergmynte), uttalt /kung/, og /tung/, uttalt /tong/.)
/y/ skrives 'y'
/æ/ skrives 'æ', som i 'ærfugl' og 'kjære', 'e' som i 'ert', 'kjerr'. Lang
/æ/ skrives som oftest /æ/, kort /æ/ som oftest /e/ (men jfr 'pælme', og
'færre', men 'verre') og forekommer da som regel foran 'r'. Men husk ord
som 'væte', 'kjæle', 'mæle', 'pæle', 'træ (i nålen), hvor 'æ' står for
lang /e/. - Dessuten skrives /æ/ som 'a' i noen engelske lånord: 'stand'
(stå på stand) uttalt /stænn/, men dette er det visst noen som er imot.
/ø/ skrives 'ø', bortsett fra i noen engelske lånord, hvor vi skriver 'u':
'cup' uttalt /køpp/, men dette er det noen som er imot.
/å/ skrives som 'å' i 'år', 'skåte', som 'o' i 'opp', 'sokk'. Lang /å/-lyd
skrives som oftest 'å', men det finnes unntak: 'forestille', jfr. også
nynorsk 'tole'. Kort /å/-lyd skrives som oftest 'o', men det finnes mange
unntak: f eks 'brått', 'åtsel', 'åtte', nynorsk 'lått'. Hvert ord må derfor
læres for seg.
Diftonger:
/æi/ skrives 'ei', men 'eg' i 'jeg', 'meg', 'deg', 'seg', samt i 'veg' (i
noen uttaler) Det er fort lært.
/øy/ skrives 'øy', /æu/ skrives 'au', greit nok.
Det eneste problemet her er at mange ord som uttales med /æi/, /øy/, /au/ i
noen dialekter, uttales med enkeltvokal i andre, f eks i haldensmålet:
/ste:n/, /mø:r/ (= maur), og omvendt, at bokmålet foretrekker enkeltvokal i
skrift hvor de fleste talemål har diftong. I bokmål er dette løst med
valgfrihet, i nynorsk er diftongene enerådende. Bare så dette er sagt.
Konsonantene skrives stort sett som de uttales, men det finnes mange, til
dels gjennomgripende unntak:
/j/ skrives som 'j' i 'jul', 'juling', som /g/ i 'gi', 'gyve', 'geit', som
'gj' i 'gjør', 'gjort', som 'hj' i 'hjerte', 'hjort', 'lj' som i 'ljå',
'ljore'. Skrivemåten 'j' er den minst vanlige, 'g' og 'gj' den vanligste,
men hvert ord må læres for seg, eller i hvert fall gruppevis. I et ord som
'gi' får man en pekepinn på skrivemåten ved å se på hvordan ordet
uttales/skrives i preteritum: 'ga(v)', men slike pekepinner er heller
sjeldne.
/l/ skrives 'l' eller 'll', i noen tilfeller 'ld' (fold'), - samt 'lg',
bare i et par ord?: 'selge', jfr. 'svelge, samt
'følge'. - Ordene med 'ld' må læres ett etter ett. (Omvendt finnes det
mange ord hvor 'ld' faktisk står for uttalen /ld/: f eks 'kilde'.
/n/ - her gjelder det samme som for /l/, jfr. 'sand'. Ordene med 'nd' må
læres ett etter ett. (Jfr. også ord 'sindig', 'lindre', 'mindre', 'sondre',
hvor 'nd' står for uttalen /nd/.)
/ng/ som i 'sang' har vi ingen bokstav for, men skriver 'ng', hvilket neppe
er noe problem, bortsett fra noen få særtilfeller der uttalen er 'ng-g',
jfr ordsom 'tango' /tang-go/, 'hangar' /hang-gar/. Dessuten skrives /ng/
'n' og 'm' og 'nt' i noen lånord og fremmedord: 'cancan', 'camembert',
'departement', men det er kanskje en annen skål, i hvert fall de to første
eksemplene.
/r/ skrives som regel 'r', men i noen ord 'rd': 'ord', 'gjerde'. (Men jfr.
'sverd', 'ferd', hvor d-en uttales!) Ordene med 'rd' må læres ett for ett.
/v/ skrives som oftest som 'v', men i mange ord også 'hv': 'hva', ''hvelv',
'hval'. Her finnes det ikke faste regler, bortsett fra en pekepinn som sier
at veldig mange spørreord etc. skrives med 'hv'. Utenfor spørreordene er
man på herrens mark. - Nynorsk skriver 'kv' i disse ordene, men mange
dialekter har faktisk uttalen /v/. - I noen få fremmedord skrives /v/
Videre er det mange forekomster av det vi kaller 'stumme konsonanter' i
skrift, f eks. 't', som i 'det', 'korset', samt 'd' som i 'sand', 'strand',
'lekende lett', og i 'god' (men 'et gode'), 'bad' (av 'be'), 'alltid', og
delvis i 'tid', 'side' (i hvert fall i mange uttalevarianter). Det finnes
også stum 'g', som i 'saftig' samt i 'drog' (hvor noen, men langt fra alle
uttaler g'en), og stum 'v', som i 'gav', hvor uttalen med /v/ finnes, men
ikke er særlig utbredt. I svært mange slike tilfeller må hvert ord læres
for seg, i andre finnes det pekepinner (jfr. 'god', et 'gode', 'bad' av
'be', jfr. 'bedemann', 'gav', jfr. 'gave', 'giver'), samt i 'lekende', hvor
regelen er at presens partisipper alltid skal skrives med stum 'd' etter
'n'.
Norsk har to konsonantlyder som det ikke finnes noen bokstav for, nemlig
den innledende lyden i 'kjære' og den innledende lyden i 'skjære' og den
avsluttende lyden i 'Lars', som vi her kan skrive som /x/ og /z/.
/x/ skrives 'k' som i 'kiv', 'kino', eller 'kj' som i 'kjøre', 'kjole'. Her
finnes det klare regler. Men /x/ skrives også som 'tj', f eks i 'tjære',
'tjor'. Her finnes det ikke regler.
/z/ skrives 'sj' ('sjanse'), 'skj' ('skjære'), 'sk' ('ski'). Fordelingen
mellom 'sk' og 'skj' er styrt av enkle regler, men ikke fordelingen av 'sj'
og 'sk/skj'. Hvert ord må læres for seg, selv om det finnes noen pekepinner
som går i retning av at /z/ skrives 'sj', aldri 'skj', i visse grupper
innlånte ord: 'nasjon', 'staffasje'. Dessuten skrives /z/ som 's' i ord som
'slo', 'slite' (hvor noen dialekter sikkert har uttalen /s/), og som 'rs' i
ord som 'først', 'karse', 'farse' og i ordfølger som 'for seg' (med annen
uttale i noen dialekter). Ordpar som 'karse' - 'spionasje' må med andre ord
læres hver for seg, og her gjøres det faktisk feil, spesielt i ord de som
skriver ikke er fortrolige med.
Østlandsk og en del andre målfører har dessuten flere andre lyder som ikke
har noen bokstavrepresentasjon, blant annet tjukk l, som vi kan skrive /=A3/.
/=A3/ skrives 'l', som i 'Ola', 'rd', som i 'jorda'. Hvert iord må læres for
seg. Prøv også å si 'ert' og 'korn', så hører du (hvis snakker østlandsk)
at 'rt' og 'rn' uttales med en enkelt lyd, som vi ikke har noen
bokstavrepresentasjon for. Dette er imidlertid ikke noe problem i skrift.
Karakteristisk for det norske rettskrivningssystemet er også notasjonen for
lang/kort vokal. Dette anføres med dobling av den etterfølgende konsonanten
når vokalen uttales kort., eksempel 'kop!' resp. 'kopp' (men husk at o'ene
uttales forskjellig i hvert ord). Her er det likevel mange unntak, hvorav
'aldri' smnl. 'alltid' er det mest kjente. Her finnes det ett systematisk
unntak, som gjelder i forbindelse med konsontanten 'm' i utlyd: 'kram'
uttalt /kramm/, 'dom' uttalt /dåmm/ resp. /do:m/. Forholdsvis fort lært.
(Har du forresten tenkt på hva denne regelen skyldes? Svaret er håndskrift:
Det blir uoversiktlig mange krøller på slutten av 'krum' hvis vi skulle
skrive 'krumm'. - Men bamsen hos Egner heter Ole Brumm - fordi han er så
spesiell?)
I ord skrevet med to konsonanter bryter imidlertid systemet sammen: 'fjern'
uttales /fjæ:rn/, mens 'stjert' uttales /stjært/ med kort /æ/. Som oftest
er dette ikke noe problem, men det finnes grensetilfeller som kanskje ikke
er et problem i skrift, snarere i høytlesning - som jo også er en del av
skriftadferden. - Det samme problemet - altså hvordan skal man lese et ord
høyt - oppstår i en rekke av de tilfellene hvor skriftsystemet fjerner seg
mest fra uttalen, særlig i forbindelse med skrevet 'o', 'æ', 'e', som så å
si aldri er entydige i uttale, samt i mange tilfeller hvor 'ki' IKKE
uttales /xi/, eks 'kirgiser', 'kippers'. - Tilsvarende oppstår det som
allerede antydert en del problemer i forbindelse med 'ld', 'nd', hvor man
på forhånd ikke kan vite om 'd' er stum eller om den skal uttales, eks
'kildre', 'kilde', 'hund', 'kunde'. Sagt på en annen måte: To skriftuttrykk
har noen ganger samme uttale. 'sann' - 'sand', mens ett skriftuttrykk noen
ganger har to mulige uttaler: 'hund', 'kunde'/ 'kippers', 'kino'.
Oppsummering:
Av denne oversikten (som sikkert ikke er fullstendig) burde det framgå at
mangelen på regelmessighet forekommer i klynger, gruppert om særlig
vokalene /e/, /o/, /u/, /å/, /æ/ og konsonantene /j/, /v/ (se ovenfor under
disse), samt /z/ ('ski', 'skjøte', 'sjakt', 'sjikt/sjikt') og /x/ (tjære,
kjære). I noen av disse klyngene er problemene svært mange og hyppige og må
på ingen måte undervurderes. Jeg tror gruppen rundt vokalene er den verste,
fordi ordene der er så mange. (Klyngene rundt disse vokalene og til dels
konsonantene er så store fordi uttalen i moderne norsk her har forandret
seg svært mye i forhold til norrønt, og fordi stavemåten i norrønt er
grunnlaget for stavemåten i moderne norsk, noe som springer ut av de
valgene våre rettskrivningsfedre i sin tid gjorde.) Disse klyngene har jeg
markert ovenfor med uttrykk som: "Hvert ord må læres for seg."
Jeg understreker at jeg ikke hører til dem som mener at vi på død og liv må
forenkle dette, fjerne flertydighetene. Det er ikke derfor jeg skriver
dette. Det er bare snakk om å framlegge fakta. - Det viktige i denne
sammenhengen er at norsk rettskrivning INNENFOR DISSE STORE KLYNGENE er
like 'ulogisk' som engelsk , bortsett fra at området hvor engelsk er
'ulogisk' er større. (Det skulle også vært interessant å vite hvilke av de
norske klyngene de som går inn for reformer, ville mene at vi skulle ta
fatt på først, og hvilke konsekvenser det i så fall ville få for systemet.)
Noe av det merkeligste i denne forbindelse er dessuten at norske
språkbrukere ikke er seg bevisst problemene, bortsett fra når de møter ord
de ikke er fortrolige med. Denne manglende oppmerksomheten skyldes delvis
forhold jeg drøftet i mitt innlegg "Tale og språk - noen ideer", 10. sept.
Vel og bra, vil noen si, men hva har dette med Olav Randens innlegg å
gjøre? Var det det han snakket om? - Sant å si er jeg ikke sikker på hva
det er Randen snakker om, men uansett hva det er han er opptatt av å
drøfte, må de refleksjonene jeg har gjort meg her inn i bildet, som en
felles grunn, før større saker tas opp til debatt.
Mener nå jeg.
Hilsen Knut J
kjoh@riksnett.no