Da kan man komme over til tvetydigheter, som for eksempel brukes i humor.
Og videre til ordspill. Hvorfor fungerer ordspill.
Bare kort her, jeg har dårlig tid, skal treffe noen nå, må nå trikken,
til byen, vil jeg si at sett at noen sender en e-mail til en female.
Kaller det e-mail-female, eller vel helst omvendt, er dette en smule
morsomt.
Videre har jeg selv brukt likeheten mellom låven og loven, vel og merke i
sammensetninger, lagd på en måte nye ord, oppfunnet slikt som
"straffelåven" og "narkotikalåven", for å fleipe med dette, følge låven,
beste eksemplet er kanskje verket "Norges låver", som uttales likt med
"Norges lover".
Nå har jeg følt på dette over lang tid, kommet til at disse to lydlike
ordene ikke uttales <underline>nøyaktig</underline> likt, men så likt at
ingen dum språkforsker ser noen forskjell, like lite som noen dum
språkforsker ser noen ulikhet på gjerde gjære og gjerdet. For
selvfølgelig <underline>er</underline> det en forskjell, fordi de tre
ordene henspeiler på en bestemt <underline>betydning</underline>, brukt i
en <underline>kontekst</underline>, og det er det som er interessant.
Men når det er sagt, er Knut Johansens innlegg her en fryd å lese, når
han ikke flyter ut, klart at det ikke for barn og folk som vil
kommunisere fins noe slikt som "vanskelige språk".
Bror Wyller