jonivar skullerud wrote:
>
>
> Definér okkupasjon.
>
> Det handler ikke om okkupasjon. Om Nord-Irland er okkupert så er
> Skottland og Wales of Isle of Man det også.
>
> Det Sinn Féin og deres etterplaprere nekter å innse er at
> «motstanderen» deres er de innbyggerne av Nord-Irland som ønsker å
> være en del av det Forente Kongerike; ikke det Forente Kongerikes
> regjering. Unionister betraktes i beste fall som ikke-eksisterende
> eller lakeier for den innbilte fienden i London, og i verste fall som
> umenneskelige monstre uten rett til å eksistere. Denne holdningen er
> i beste fall det rene tøv og i verste fall farlig sjåvinisme.
>
Undertrykking er noe som preger både undertrykkere og undertrykte, også
når de formelle sperrene er opphevet. Undertrykking er
institusjonalisert. Selv om afro-amerikanerne formelt er likestilt med
de hvite i USA, er de det ikke reelt. På den ene siden ser vi systemets
iboende rasisme, på den andre siden ser vi afro-amerikanernes
selv-destruktive holdninger som, selv om det også er i ferd med å smitte
over på hvit ungdom (jf. Eminem), er særegent for dem i sin fortsatt
undertrykte posisjon. Tilsvarende ser vi med kvinneundertrykking i vårt
eget land.
Et par pennestrøk kan ikke endre undertrykkingsforholdene i Nord-Irland.
Derfor er for eksempel de gamle valglovene i Derry fortsatt relevante.
Fra "selvstyre"-myndighetene er presset på republikanerne langt større
en presset på unionistene. Det er IRA som får krav stilt mot seg. Og IRA
har en langt mer rettferdiggjørende side enn for eksempel UVF. Nemlig
tilstedeværelsen til RUC, som fungerer ensidig undertrykkende overfor
den republikanske delen av befolkningen. Denne undertrykkingen er helt
korrekt også til stede i Skottland og Wales, og prinsipielt støtter jeg
eventuelle krav om skotsk og walisisk løsrivelse. Men undertrykkingen
har aldri vært like sterk, vært like ødeleggende, som for det irske
folket.
>
> Her har vi det. Århundregammel historie trekkes fram for å
> rettferdiggjøre inngrodd hat og nekte å tenke på naboene sine som folk
> med legitime retter. For det første er dette en temmelig forvridd og
> ensidig historieframstilling (og jeg trodde også at mye av
> innvandringen fra Skottland til Ulster skjedde på 1600-tallet, da
> Storbritannia ennå ikke eksisterte som politisk enhet). For det andre
> er det revnende likegyldig for dagens situasjon hva hvem gjorde for
> 200 år siden. Mener du at «skottene» skal sendes tilbake til
> Skottland? Hvor langt tilbake vil du gå? Skottene var opprinnelig
> irer som invaderte Kaledonia på 800-tallet. Jeg har sett
> republikanske historieframstillinger som begynner sine klagesanger på
> 1200-tallet, så hvorfor ikke gå 400 år til tilbake?
>
Historien rettferdiggjør over hodet ingenting, dersom resultatene av den
historiske utviklingen har skapt en kvalitativt annen situasjon enn den
opprinnelige. Historien gir ikke jødene krav på "det lovede land" i
Palestina, rett og slett fordi kravet om den jødiske staten ikke var til
stede før araberne (muslimske OG kristne) skapte sine statsdannelser,
statsdannelser hvor jødene også var en del, men en ikke-separatistisk
del. Kravet om Israel kom fra jøder i USA og delvis i Storbritannia,
ikke fra palestinske jøder.
Slik jeg oppfatter det, er situasjonen en kvalitativt annen i
Nord-Irland. Der er resultatene av den historiske utviklingen et
fortsatt undertrykkingsforhold. I Jemtland og Herjedalen er det ingen
nasjonal undertrykking, rett og slett fordi befolkningen er assimilert
inn i den svenske (selv om "De förenade republiker Jämtland och Ravunds
befrielsesfront" eksisterer, i hvert fall som en nettside). Skotter og
walisere definerer seg i det meste som briter, det gjør ikke irene.
>
> Unionistene er også irer. Eller opererer du med en eksklusiv
> etnisk-religiøs definisjon som er slik at bare katolikker kan være
> irer? I så fall er du ikke et hår bedre enn Paisleys mobb. Men det
> er altså mulig å ha både irsk og britisk identitet.
>
Sørnorske innflyttere til Sapmi (Sameland) er ikke samer bare fordi de
tilfeldigvis bor i Sapmi. Det dreier seg om ulike kulturer. Den norske
staten har i århundrer drevet en beinhard undertrykkelsespolitikk
overfor samene, selv om ikke assimilasjonen har blitt 100% gjennomført.
Det betyr ikke at alle samer nødvendigvis er for en egen samisk stat
(jeg tror veldig få faktisk er det), eller større samisk autonomi. Slik
sett kan selvfølgelig også irer være unionister. Dette er, som du
skriver, en avsporing, men samtidig føler jeg at du plukker på et
(kanskje) uheldig ordvalg og trekker konsekvenser av det som kan stille
meg i et dårlig lys.
>
> Men det var en avsporing. Hovedsaken her, undertrykkelsen av
> katolikker, har du helt rett i. Den «oransje» staten fram til 1972
> var avskyelig, og ingen med vett og moralsk sans kan være annet enn
> enig i det. I så måte var direktestyret fra London en forbedring.
> Selv om jeg er pasifist kan jeg forstå at folk grep til våpen da RUC
> brutalt undertrykket borgerrettsmarsjene. Det har skjedd store
> fremskritt de siste 20 årene, men fremdeles er katolikker forfordelt
> på mange områder. RUC er fremdeles overveldende protestantisk og har
> utvilsomt en rekke råtne egg (er det noen politistyrker som ikke har
> det?), men blir nå angrepet like mye fra lojalistisk hold som fra
> republikansk -- og opptrådte svært profesjonelt ved sammenstøtene i
> Ardoyne forrige uke (i grell motsetning til deres kolleger i
> Göteborg).
>
Umiddelbart var KANSKJE direkte styre bedre for folk (jeg kjenner ikke
til forholdene før 1972 godt nok til å kunne avgjøre det). Men like
fullt dreier det seg om fremmed styre, på samme måte som for eksempel i
Nagorno-Karabach. Om den fremmede makten styrer direkte eller gjennom
representanter, er egentlig ganske likegyldig.
>
> Dette er sykt. Om en planter en bombe i et kjøpesenter eller
> finansdistrikt kan en ikke fraskrive seg ansvar bare ved å si at en
> har ringt inn en advarsel. Den som planter en bombe må også ta
> konsekvensene. Men IRA har aldri vært villige til å ta konsekvensene
> av sine drap på uskyldige sivile. De skylder på andre og skylder på
> andre. Det er en kvalmende dobbeltmoral.
>
Jeg er mot terrorisme, og mange av IRAs bombeaksjoner har vært
fullstendig på trynet. Men jeg spør meg hvorfor de britiske myndighetene
ikke har vært interessert i å evakuere, hvorfor de bevisst lar folk bli
drept. En kan trekke en parallell til Orderud-saken. Kristin Kirkemo er
dømt for medvirkning i det hun visste at det ville skje et trippelmord,
men unnlot å forhindre det. Hun blir dømt like sterkt som de som fikk
mordet utført. Grunnen til at hun ikke sa fra, er trolig at hun ville
tjene på det (jeg forholder meg til saken slik den ser ut for meg - jeg
har faktisk fulgt med på saken). De britiske myndighetene vil også tjene
på at den republikanske kampen blir svekket. Det trekker fokus vekk fra
sakens kjerne, den systematiske undertrykkingen av republikanere
og/eller katolikker.
>
> Du forsøker å forkludre saken ved å bringe inn Vest-Sahara. Det er
> forskjell på noe som skjedde for 20-30 år siden og en påstått urett
> som ble begått for 300 år siden. Det går ikke an å terpe på 300 år
> gamle «uretter», eller for den saks skyld «seiere», slik de som
> marsjerer 12. juli gjør. Det nytter ikke å insistere på metafysiske
> «nasjon»-kategorier som skal være gyldige til evig tid. Folk flytter
> på seg, og overtar ofte land som egentlig tilhørte andre, og trenger
> dem vekk. Landegrenser flyttes i krig og urett. Etter en stund blir
> de nye befolkningsmønstrene og grensene den faktiske situasjonen, og
> de «skyldige» er døde for lenge siden.
>
Folk flytter på seg, nasjoner forsvinner, det er en helt riktig
beskrivelse. Det dreier seg ikke om seire og nederlag, nasjonale
stoltheter. Om noen er interessert i min videre mening om dette, har jeg
skrevet en artikkel om temaet i siste nummer av Brodd (blekka til Rosso)
- hovedsynet mitt er at nasjoner bare bør vurderes som det de er i dag,
og ikke ut fra en metafysisk synsvinkel (alle sveitsere "vet" at Sveits
ble grunnlagt i 1291, det ble bestemt i 1891). Dagens nasjoner har som
regel vunnet frem gjennom beinhard undertrykking. Og jeg er selvsagt
ikke for for eksempel å gjenopprette en kornisk stat i Cornwall nå som
befolkningen er fullt ut assimilert i den engelske (eller i hvert fall
like assimilert som bergensere er i Norge). Men så lenge
undertrykkingsforholdene fortsatt eksisterer, så støtter jeg den
undertrykte part, enten dette er kosovarer i Serbia, tibetanere i Kina
eller irer i Storbritannia.
>
> I Ardoyne forrige uke var bakgrunnen delvis at lojalister var opprørt
> over at katolikker/nasjonalister flyttet inn i «deres» område og
> overtok «deres» hus. De følte seg truet, og reagerte med å nekte
> småjenter adgang til skolen deres, og kaste brannbomber mot politiet
> som kom for å beskytte jentene. Jeg håper du er enig med meg i at
> den slags oppførsel er avskyelig. Men det er den samme typen
> fremmedfiendtlig offermentalitet du tar til orde for.
>
Jeg tar ikke til orde for fremmedfiendtlighet. Jeg ser selvsagt
problematikken. I for eksempel Bosnia kunne nasjonal selvstendighet kun
vært oppnådd på to måter - å legge statsgrenser i bygårder eller etnisk
rensing. Det var den siste metoden som ble valgt. I Nord-Irland er
problemet noe mindre, men fullt ut absolutt til stede. Det jeg bare spør
meg er hva alternativet er - er det fortsatt styre fra London? Selv om
man ser tegn til større lokalt selvstyre i Storbritannias provinser
(spørsmålet er hva i helvete som skjer med engelskmennenes selvstyre),
er dette innen gitte rammer. De rammene ligger i (den undertrykkende)
nasjonalstaten (nettopp av samme grunn har jeg ingen tro på at
integrasjonen i "regionenes EU" vil lykkes). Så lenge den har en
undertrykkende rolle, noe den institusjonelt sett faktisk har i forhold
til Nord-Irland, så finnes det ikke noe alternativ. Undertrykkingen er
reell, akkurat som i Vest-Sahara. Og jeg skulle ønske jeg kunne støtte
meg til Socialist Workers' Partys parole om on forent irsk og britisk
arbeiderklasse. Men den svekkes av undertrykkingen.
Og der er jeg tilbake der jeg startet i forhold til KVJ. I en situasjon
hvor en nasjonalitet undertrykker en annen, vil den folkelige kampen ta
form av nasjonal kamp. Denne kan være revolusjonær, men dens fokus vil
være rettet mot den undertrykkende nasjonen. Med andre ord vil folks
politiske fokus rettes bort fra kamp for bedre vilkår - splitt og hersk
- og maktens menn gnir seg i hendene. Det er ingen som helst grunn til å
tro at det var en annen hovedårsak til at USA plutselig fikk slik en
omsorg for de bosniske muslimene (lesetips: David Chandler "Bosnia -
Faking Democracy after Dayton").
-- Mathias "Saken er biff, saken er karbonade, saken er ertesuppe"
This archive was generated by hypermail 2b29 : 03-08-01 MET DST