Det har KJ kanskje rett i, men eg tek sjansen på eit innlegg til
likevel. Olav Randen har dessutan utdjupa mange av poenga mine i
innlegget
http://www.itk.ntnu.no/ansatte/Andresen_Trond/kk-f/fra250698/0469.html. Eg er
i hovudsak samd med han, men flettar inn nokre kommentarar til han
nedafor.
Først gjev eg ordet til KJ att:
> "Før vi kan avgjøre om det er vanskeligere eller lettere å lære det ene
> eller det andre skriftspråket, og at det i så måte er kvalitetsforskjeller
> mellom dem, må vi undersøke om det faktisk er tilfellet. (...)
> Hvordan skulle vi kunne avgjøre dette? (...)
> Jeg tror oppgaven i praksis er uløselig...."
Kanskje KJ har rett i at det så langt ikkje er forska - eller er muleg å
forske - direkte på den problemstillinga. Til vi veit noko meir, er det
då rimeleg å tru at same regel gjeld for å lære skriftspråk som for
andre ferdigheiter: det er lettast å lære noko som liknar på det kjende,
i dette tilfellet på talemålet.
> Men
> hvis de som hevder at 'enklere' skriftspråk SELVSAGT er lettere å lære enn
> vanskelige, skal ha noen mulighet til å overbevise meg om at de har rett,
> MÅ de legge fram mer enn argumenter. De må komme med empiriske fakta som
> underbygger dem.
Det er å snu bevisbøra galne vegen, meiner eg. KJ ser det annleis, men
han har heller ingen fakta til støtte for sitt syn. Sett på spissen: det
er hans problem om han vil halde fram med å ta feil! :-)
> Men saken er at hvis vi tar dette som
> premiss, kan vi plutselig forklare fenomener som ellers vil bli stående som
> mystiske, irrasjonelle og uforklarlige - f eks at engelsktalende i over 300
> år har brukt et ikke-lydrett skriftsystem med en masse tilsynelatende
> innviklede og innbyrdes motstridende regler for hvordan enkeltord og
> grupper av ord skrives. - Vi kan forstå hvorfor danskene skriver som de
> gjør, og ikke drømmer om å forandre på det, enda det er så fantastisk stor
> avstand mellom skriften og uttalen.
Kva er "mystisk, irrasjonelt og uforklarlig" med desse fenomena? Eg trur
vi kjem langt med å sjå på kva samfunnsklasse som tradisjonelt "eig" og
kontrollerer skriftspråket, og som ønskjer å halde på den kontrollen.
Dette er særs tydeleg i den norske språkstriden, fordi det her stod fram
eit alternativ (landsmål/nynorsk) som gjorde at kontrollen vakla. Det er
interessant å sjå på tilfellet Aftenposten. Den har i alle år spela ei
aktiv rolle i striden riksmål - radikalt bokmål - nynorsk, heile tida
100 % på riksmålet si side, men med vekslande taktisk støtte til ei av
dei to andre formene for å spele dei ut mot kvarandre.
Kanskje dette endrar seg. Olav Randen:
> Skriftmåla fungerer for samfunna sine behov, skriv Johansen Når det gjeld
> Norsk Hydro eller Statoil eller kommunaldepartementet, har han rett.
> Sjefsskiktet har landets beste skolegang, datamaskinar med retteprogram og
> tilgang på litteratur og hjelparar. Kan dei ikkje skrive sjølve, kan dei
> kjøpe seg skriftlærde. Informasjonskonsulentar heiter det gjerne. Og attåt
> har dei aviser flest og andre massemedia til å formidle sine synsmåtar.
> Altså er situasjonen utmerka for dei, og dei kan skrive under Johansens
> konklusjon om at skriftmålet fungerer som det skal. Det hadde det gjort om
> skriftmålet i Noreg hadde vore dansk med 1800-talsrettskriving eller
> engelsk også.
For ikkje lenge sidan skreiv Dagens Næringsliv om kva språk dei
"norske", internasjonale storbedriftene bruker internt. Hugsar eg ikkje
feil, var Hydro og Statoil blant eksempla. Dei er no på veg heilt bort
frå norsk og over til engelsk, også innafor dei norske avdelingane.
Sjefsskiktet synest altså *ikkje* lenger at det norske skriftmålet
fungerer som det skal, og dei gjer noko med det! Det kan sjå ut som
bokmål/riksmål misser støtte og kjem i skvis etter kvart. Kan vi sjå
fram til å stå att med nynorsk og engelsk om ein del år? :-)
Tilbake til det som var mystisk osv. Ein annan måte å sjå det på, som
ikkje strir mot den første, er den innebygde tregheita i eit system som
er mykje utbreidd, og som trass alt fungerer på eit vis. Anders Ekeland
samanlikna i innlegget
http://www.itk.ntnu.no/ansatte/Andresen_Trond/kk-f/fra250698/0427.html
språksituasjonen i Noreg med operativsystem for datamaskinar:
> Det er med nynorsk og bokmål som med Mac og Microsoft. Dansk (> MS-DOS) var for krøkkete, og måtte ta opp i seg mye av Mac (= nynorsk) for
> å bli MS-Windows, som fortsatt er dårligere en Mac. Men er det *FORTSATT*
> en viktig kamp å få Mac til å bli det eneste operativsystemet i landet? Det
> er en enorm konservativ kraft i det faktum at MS-Windows er dominerende
> (fler programmer, mer litteratur, billigere periferiutstyr, flere eksperter
> osv. osv). Dette kalles teknologisk innelåsing ("lock-in"). En kan ha
> språklige innelåsinger (flere dagsaviser, flere brukere, høyere status osv.
> osv.).
Andre språksamfunn er også fanga i sine variantar av "MS-DOS", utan at
vi skal dra den samanlikninga for langt.
Tilbake til KJ:
> - Vi kan forstå hvorfor Ivar Aasen i
> sitt målreisingsarbeid IKKE gjorde noe som helst forsøk på å bygge
> rettskrivningen av landsmålet på fonetiske prinsipper, like lite som Knud
> Knudsen i siitt riksmål, men i stedet valgte historiske løsninger, og det
> PÅ TROSS AV at han var dypt demokratisk innstilt og uten tvil hadde folkets
> og også skolebarnas gavn for øye (og det samme mener jeg vi alvorlig talt
> må innse kan sies om Knud Knudsen).
Ivar Aasen ville lage eit skriftspråk som skulle passe over heile
landet, *landsmål*. Med ei historisk tilnærming kunne han knyte det til
det felles opphavet for alle dialektane, og binde saman dei variantane
som hadde oppstått.
Om denne tilnærmingsmåten passar i dag, er ei anna sak. Dialektane har
endra seg, og nynorsken har i stor grad følgt med. Om resultatet er det
beste vi kan få akkurat no, kan alltids diskuterast.
> Hvis man tar utgangspunkt i ideen om at kravet om lydretthet er universelt,
> at alle skriftspråk for å kunne bli enkle å lære må tilnærme seg dette
> idealet asymptotisk, vil forløpet av den norske språkreformasjonen fortone
> seg som halvhjertet, inkonsevent, ulogisk, irrasjonelt. - Hvis man tar mitt
> utgangspunkt, at skriftspråk er konvensjonelle systemer bygd på mange
> prinsipper, som gjerne kan være innbyrdes motstridende, stiller saken seg
> annerledes.
Lydrettheit er eit av fleire ønskje til eit talemålsnært skriftspråk.
Det er umuleg å oppfylle 100 %, dels fordi det alfabetet vi bruker,
ikkje har nok bokstavar til alle lydane, men særleg fordi dialektane
bruker ulike lydar. Her meiner eg Olav Randen tek feil når han skriv:
> For det første bør skriftmålet så langt råd er, vise att talemålet. Det
> inneber til dømes at kvar lyd i talemålet bør ha ein bokstav i skriftmålet.
For å få til dette, måtte vi ha hatt eitt skriftspråk for kvar dialekt.
Utan å gå så langt, kan vi likevel oppnå ein viss konsekvens i
skrivemåten. Når eg, som romsdaling, seier /hæ:m/, kan eg skrive 'heim',
for /flæ:re/ skriv eg 'fleire' osv. Det er greitt nok, og mykje betre
enn å skrive 'hjem' og 'flere'. Eg er sikker på at Olav kan gje
tilsvarande eksempel frå hallingmålet.
Det finst andre omsyn å ta, f.eks. til grammatikk. I svært mange
tilfelle har norske dialektar nokså like grammatiske reglar, men
ulikskapar i bøyingsformene (gutar/guttær, jenter/jentor osv.). Frå
Aasen si side var det stor konsekvens i den skriftlege representasjonen
av desse formene, men ingen dialektar kunne få full utteljing for sine
former. Andre reglar er ulike; f.eks. har nokre dialektar dativ, men
ingen av skriftspråka har det. Det kan vi leve med.
Tilbake til KJ:
> - Da kan vi rett og slett bare si: Å, er det sånn saken er løst
> i norsk. Det later til å fungere, folk er fornøyd, ungene lærer systemet,
> interessant. - Og så med nysgjerrighet og fordomsløst vitebegjær fordype
> oss i andre løsninger, som det engelske systemet, det danske osv., og si
> det samme: Å er det sånn saken er løst i .... Det later til å fungere,
> ungene lærer det. Og utbryte i sann glede: DEN MENNESKELIGE HJERNE ER ET
> VIDUNDERLIG ORGAN.
Det siste er sant, men ikkje alle menneskehjernar har akkurat det same
inni seg. I eit anna innlegg,
http://www.itk.ntnu.no/ansatte/Andresen_Trond/kk-f/fra250698/0465.html, legg
KJ fram ei skisse av ein teori for korleis språkleg oppfatting og
uttrykk går for seg. Teorien skal m.a. forklåre at...
> I
> tolvårsalderen f eks skriver vi skriver 'jorde', 'jordet', 'gjorde',
> 'ljore' UTEN EN GANG Å TENKE PÅ at disse ordene uttales likt: /jo:re/.
Det kan hende at både KJ og eg skreiv desse orda problemfritt då vi var
tolv, men det gjer ikkje alle som skriv norsk! Mange slit med stavefeil,
både i norsk, engelsk og sikkert andre språk. Det undrar meg at KJ ikkje
ser det problemet. Teorien hans kan vere interessant nok, men han må
iallfall ta høgde for det!
Lars Staurset