Det er liten mening i å diskutere engelsk rettskriving i sin store
alminnelighet, man må diskutere konkrete reformforslag. Jeg går ut fra at
KJ ikke mener engelsk slik det ser skrives akkurat i dag er den evige
skriftelige representasjonen av engelsk talespråk. Dessuten forandrer
talespråket seg. Det er jo derfor selv konservative kristne lager nye
bibeloversettelser. I tillegg kommer at språket alltid innholder
motsetningsfulle tendenser, både lydlige og innholdsmessige. Dermed oppstår
det et reformbehov i de fleste språk. Og det er de reformene man må ta
stilling til. Noen eksempler:
Når det er en tendens i USA til å skrive night = nite, through = tru -
støtter vi det, eller støtter vi det ikke? Og i tilfelle hvorfor?
Vil vi kjempe for at Aftenposten skal gå til bake til "nu" og "efter",
eller er de formene ikke så dypt savnet?
Skal vi begynne å skrive mer som Trond Øgrim, åssen stiller vi vårs til det?
Olav Dun skrev i sin tid konsekvent uten stum t, dvs. toget = toge, tapet tape, skal vi begynne med det?
Da jeg lærte meg tsjekkisk og littegran av andre slaviske språk, ble jeg
klar over hvilken lettelse en helt lydnær skrivemåte er. Skulle gjerne sett
av norsk var mer lydnært. Men det er ikke lett å innføre så radikale
reformer. Behovet er ikke stort nok i norsk. Dermed står kampen om
marginale endringer i lydnær retning (begavede => begavete osv.osv.) Er du
for slike mindre endringer i lydnær retning Knut?
Graden av standardisering er også en viktig kamp i norsk. Skal lærerne
rette når Bestumbarn og Tromsøbarn skriver nu? Hvilke former skal være
valgfrie? Det er jo i norsk et sinnrikt system med former en kan skrive
uten å bli rettet, men som ikke godkjennes i lærebøker? Er det noe
progressivt? Burde ikke lærebøkene være mindre standardiserte? Eller
kanskje mer? En kunne tenke seg en mye mer variert, virkelig dialektnær
skrivemåte i Norge. Ikke et skriftspråk, med en 20-30 hovedformer, ganske
lyd/dialektnære.
Nynorskens problem er at "avstanden" fra mange dialekter er ikke
vesensforskjellig til nynorsk og bokmål. Gitt bokmålets historiske gunstige
utgangsposisjon taper nynorsken sakte terreng. Skal vi kjempe mot det? Er
det en viktig kamp? Mer konkret:
- Skal vi fortsatt kjempe for skriftelig sidemål, dvs. i praksis skriftelig
nynorsk for bokmålsbrukere?
- Skal vi kreve slutt på paralellutgaver av skolebøkene, slik at noe kommer
ut på bokmål og noe på nynorsk?
- Skal noen offentlige blanketter være bare på bokmål og noen bare på nynorsk?
Osv. osv. Det er med nynorsk og bokmål som med Mac og Microsoft. Dansk (MS-DOS) var for krøkkete, og måtte ta opp i seg mye av Mac (= nynorsk) for
å bli MS-Windows, som fortsatt er dårligere en Mac. Men er det *FORTSATT*
en viktig kamp å få Mac til å bli det eneste operativsystemet i landet? Det
er en enorm konservativ kraft i det faktum at MS-Windows er dominerende
(fler programmer, mer litteratur, billigere periferiutstyr, flere eksperter
osv. osv). Dette kalles teknologisk innelåsing ("lock-in"). En kan ha
språklige innelåsinger (flere dagsaviser, flere brukere, høyere status osv.
osv.).
Knut Johansen spurte:
>Hvorfor diskuterer vi dette da?
>
>Fordi vi har en helt SPESIELL språksituasjon i Norge. DERFOR OG BARE
>DERFOR. Mange målfolk, samnorskforlk også, føler seg mer og mer trengt, de
>må ha et repertoar av argumenter for å hevde sin sak. Ære være dem for det.
>Vanskelige-skriftspråk-er-vanskeligere-å-lære - sammen med andre
>argumenter, hentet fra beslektede eller andre arsenaler
>(skriftspråk-med-bred-dialektbasis-er-lettere-å-lære, osv.) - er gode å ha
>i den kampen de føler at de må kjempe. Jeg skjønner godt at de ikke vil
>slippe dem, i hvert fall ikke før de har funnet noen bedre. Men kan
>argumentene være noe å samle på hvis de strider mot fakta? - hvis de i bunn
>og grunn bare består av ad hoc-generaliseringer dedusert ut fra den helt
>spesielle, historisk betingede språksituasjonen i Norge? - hvis de stort
>sett bunner i ekstrapoleringer av helt spesielle trekk ved et
>mindretallsspråk i Norge, nynorsken, trekk som kjennetegner dette spesielle
>skriftspråkets raison-d'=EAtre, trekk som ikke med noen rimelighet kan brukes
>som kriterier på om andre skriftspråk er gode eller dårlige? Som de etter
>min mening altså er.
Som sagt: Jeg tror at det er mye i målrørslas (og andres!) påstander om
fornuften i lydnærhet, mye fornuft i en talemålsnær opplæringsmetodikk for
lesing/skriving osv. osv. Generelt. Jeg synes dette i hovedsak er i tråd
med fakta. Ser man på de nordiske språkene de siste 150 år har det gått i
"folkelig" retning, både når det gjelder rettskriving (ortografi) og
ordutvalg (leksikalsk). Det samme gjelder andre språk jeg har et visst
kjennskap til.
Men jeg savner en analyse fra målrørsla over dagens språksituasjon i Norge
i dag og deres strategi videre. På sytti-tallet ble parolen reist "Tal
dialekt, skriv nynorsk". Kampen for å snakke dialekt er i hovedsak vunnet.
Der fikk målrørsla spontan oppslutning. Kan vi vinne kampen for nynorsk som
det dominerende skriftspråket? Det ser ikke slik ut. Tvert imot. Sjøl
politiske radikale folk med nynorsknære dialekter, skriver jo som regel
bokmål - uten å klage! Og de mest aktive delene av målungdommen det skriver
jo noe høgnorskaktige greier, som virker ganske elitært og dermed helt uten
sjans til å vinne oppslutning. Ja som tildels her i stred med lærdommene om
å nærme skriftmålet til talemålet.
Vh
Anders Ekeland