>Jeg hevdet innledningsvis at en fornyet sosialisme i stor grad bør baseres
>på at de som jobber i en bedrift også skal bestemme over den.
Jeg tror det avgjørende skritt i retning av den forandringen som trengs er å
komme vekk fra en tilstand, hvor produksjonen og nødvendigheten er det
sentrale i samfunnet på det forskruede bevissthetsmessige plan, hvor den
sentrale samfunnsdiskursen handler om det økonomiske i fremmedgjort
forstand, hvor produksjonen foregår av "økonomiske" grunner. "Marxismen" er
ikke i stand til å bidra til dette, fordi den selv er blitt en del av
galskapen, selvom Marx og andre historisk har bidratt med uunnværlige
erkjennelser. På det reale plan er ihvertfall de utviklede økonomiene hvor
befolkningsutviklingen er under kontroll forlengst i en situasjon med så høy
produktivitet og innsikt i hvordan livets nødvendigheter er, at
nødvendigheten, den nakne kampen for tilværelsen kan skyves tilside for
alle. Problemet er, at mennesker har utrolig vanskelig for å tilpasse seg
denne endringen, fordi hele moraliteten gjennom årtusener er bygget opp
rundt "arbeide" (et begrep som først utvikler seg i bondesamfunnet). For meg
å se er kapitalismen dypest sett ikke annet enn det at samfunnet er
rasjonalisert og inn i det absurde rasjonaliseres rundt forestillingen om
det nødvendige arbeidet. Det dreier seg om at man gjør produksjonen av
"verdier", dvs. av gjenstander, hvis kvalitet utelukkende tjener til å bære
en avgjørende mystifikasjon, nemlig kvantifikasjon for kvantifikasjonens
egen skyld, til det sentrale i alt menneskeliv. Det er et systematisk
vanvidd som av hensyn til "verdien"s "nødvendige" selvmultiplikasjon
etterstreber å utvide den "rasjonelle", tekniske beherskelse ut til
universets og tilværelsens ytterste grenser og enda lenger, fordi tallrekken
jo ikke har noen øvre grense (i motsetning til alt menneskeligt).
Derfor opptrer overalt slike absurde fenomener, som jeg hørte på NRK
forleden, hvor man planlegger en motorvei gjennom Norges beste landbruksjord
i Østfold og overfor bøndene argumenterer med, at hvis veien ikke kan gå
der, vil det jo ikke kjøre nok biler på den. Som en av bøndene riktig
spurte: men er det da behov for veien? Svaret er ja, **det finnes nemlig en
industri, som for forrentningen av sin kapital (og dermed de mer og mer
stressede jobbene til stadig færre ansatte) er avhengig av stadig nye og
større motorveisprosjekter, helt uavhengig av om disse oppfyller noe reelt
transportbehov**. Hvis ikke dette transportbehovet finnes, må det skapes, i
den bedriftsøkonomiske kalkylens navn. "Økonomien" er blitt en kollektiv
neurose, en manisk besatthet av det stofflig kvantifiserbares egenlogikk
utkrystallisert i "økonomisk teori".
Det bør være selvsagt, at man i sosialismen, så langt det er muligt, lokalt
bestemmer over den nødvendige produksjonens tilretteleggelse, men
tildelingen av økonomiske ressurser til den enkelte bør ikke være basert på
dette, men rett og slett på "lik" fordeling av samfunnsproduktet mellom de
som aktivt bidrar til samfunnets fortsettelse. Begrepet **avlønning for å
stille sin arbeidskraft til rådighet** vil derfor ikke lenger gi noen
mening. Det sentrale i tilværelsen vil ikke lenger være det nødvendige
arbeidet like lite som oppvasken osv. er det sentrale i familielivet (det å
være kvinne er ikke definert av å være den som utfører bestemte huslige
sysler). Personligheten vil ikke være knyttet til arbeidsidentiteten, eller
ihvertfall ikke til en bestemt "yrkesrolle". Ens "verdi" og livskvalitet vil
ikke knyttes til ens betaling i penger på et arbeidsmarked. I en slik
situasjon kan jeg ikke se, det gir mening å snakke om et "arbeidsmarked" i
den forstand vi i dag bruker ordet. Konkurranse om attraktive yrker
forutsetter en situasjon, hvor folk er nødt til å tilfredsstille
eksistensielle behov gjennom arbeidet, hvor ubehagelige jobs ikke går på
skift osv., dvs. hvor arbeidet er et middel til å beherske og manipulere
mennesker, hvor en asosial, usolidarisk og unnalurende innstilling dominerer
"samfunnet" fordi friheten må stjeles, hvor glede er noe utelukkende privat
som oppnås på de andres bekostning.
Når Per I. Mathiesen sier
>>Et marked for arbeidskraft kan da ikke være kompatibelt med
>>sosialisme?
er jeg derfor helt enig.
>
>Så lenge samfunnets produksjon fordeles via et pengesystem, og så lenge man
>mottar penger i den grad man arbeider - så selger man sin arbeidskraft.
"i den grad man arbeider", det er netopp det som skal oppheves.
Hvis
>man ikke skal ha et marked for arbeidskraft under sosialismen, må man
>organisere samfunnet slik at alle arbeidsføre innbyggere *tildeles* en jobb
>av samfunnet - noe som igjen innebærer at man ikke kan velge jobb sjøl.
Dette forutsetter jo, at "samfunnet" er en rent ytre tvang, en fremmed makt
som står over oss (staten), ikke noe vi selv tar del i ut fra en viss
felleserkjennelse (som tidligere var tilstede i det religiøse, senest i
"menigheten") av hva det vil si å være menneske. Hvis jobs skifter
"eiermann" ofte, og alle får samme betaling for å bidra til fellesskapet,
blir det ikke så interessant hvem som "er" hva. Identiteten må skapes på
andre arenaer, og blir kanskje også mindre vesentlig og kommer ihvertfall
til å bety noe annet enn i en tilstand, hvor alle går rundt med en falsk
individualitetsfølelse, med hardt tilkjempa "yrkesroller" og "images" for å
"selge seg" (men i virkeligheten plagsomt ligner hverandre som
masseproduserte kyllinger). Konkurranse som er noe sentralt i det dyriske og
menneskelige bør tilstrebes i en form, som begrenser seg til den
menneskelige leken, altså ikke er på liv og død som hos (de voksne) dyrene.
Hele diskusjonen om sosialisme er nødvendig, fordi den nåværende
samfunnsform med sin febrile opptatthet av tekniske og økonomiske
"løsninger" har skapt er utrolig og i dag sinnssykt etterslep og en kolossal
språkløshet når det gjelder det samfunnsmessige, etiske plan.
Vh. Karsten Johansen