Men vi snakker forbi hverandre. Wyller og Johansen holder begge agitatoriske
taler for det gode samfunn (og jeg er enig i det meste av det sier av
kritikk mot kapitalismen og hvordan det bør være i stedet). Problemet er at
mitt innlegg dreier seg ikke om å agitere, men å prøve å skape klarhet i et
viktig politisk-økonomisk programspørsmål som er for lite avklart blant
kommunister og sosialister. Det er ikke tilstrekkelig bare å mene og ønske
så inderlig sterkt hvordan mellommenneskelige forhold bør bli i et bedre
samfunn, man må også utforske og skape enighet om de politisk-økonomiske
rammebetingelsene som må etableres, ikke minst for å kunne ta *de første*
viktige skritt mot det ønskede samfunn - både under kapitalistiske vilkår,
og i den første fasen av sosialismen.
For overhodet å komme noen vei, må man finne fram til forslag som skaper
bevegelse i en situasjon hvor kapitalismen har total ideologisk og politisk
dominans og sosialismen slik den har framstått til nå, er uten
tiltrekningskraft. I denne situasjonen mener jeg parolen "de som jobber der
skal bestemme i bedriften" er meget god. Jeg har skrevet om dette i et
tidligere innlegg på forumet, se
Parolen passer både i den nåværende kapitalistiske system, og for
sosialistiske forhold. Når det gjelder sosialismen (i motsetning til den
seinere og mer avanserte kommunistiske samfunnsformasjon), vil det
fortsatt være knapphet (ikke i betydninga fattigdom/sult, men i betydninga
"større etterspørsel enn tilbud") på de fleste goder, og derfor må de fleste
goder fordeles enten gjennom administrativ tildeling (rasjonering) eller via
et pengesystem. Det finnes ingen andre måter å gjøre dette på. Rasjonering
er åpenbart en ubrukelig løsning for de fleste goder. Dermed må folk motta
penger slik at de kan kjøpe de fleste goder de trenger, også under
sosialistiske forhold.
Samtidig må de fleste yte noe for fellesskapet de fleste dager i uka, for at
samfunnet skal være i stand til å frambringe den mengde varer og tjenester
som befolkninga ønsker å nyte godt av. Man kan teoretisk tenke seg en
sosialisme-modell hvor folk jobber med hva de vil når de vil, og hvis de
ikke vil jobbe kan de bare la være. Alle mottar den samme "borgerlønn" fra
samfunnet uansett, slik at de har til livets opphold. Dette er en sosialisme
nær opp til kommunismen. Denne modellen imøtekommer Wyllers og Johansens
ønsker i stor grad. Jeg tror den urealistisk i sosialismens tidlige- og
mellom-fase, fordi den forutsetter en mentalitetsendring i befolkninga som
bare kan utvilkes over en lengre periode med sosialistiske forhold. Samtidig
tror jeg at det nettopp er i denne retninga samfunnet bør endres. For at
dette ikke bare skal bli store ord og flammende taler, må man finne ut
hvordan man kan gå fram for først å rydde unna de viktigste hindre, og
deretter gradvis og på en planlagt måte utvikle forholda i den retning
Johansen/Wyller (og jeg) vil.
Hvis man i en innledende fase etablerer en sosialistisk samfunnsordning
hvor bl.a.
- de som jobber der, styrer bedriftene
- kapitalakkumulasjon og utbytting er opphevet, de som arbeider bestemmer
hvordan samfunnets overskudd skal disponeres, både i den enkelte bedrift og
ellers for samfunnet som helhet via dertil egende representative organer.
- samfunnet tilrettelegger slik at alle har tilbud om jobb, dvs. "det er
bruk for alle"
så mener jeg at vi har kommet meget langt, og at det da er et underordna
spørsmål at folk fortsatt (hvis de er arbeidsføre, sjølsagt) må yte noe
(jobbe) for å ha rett til livsopphold. Jeg mener også at det ikke er noe
stort problem at man fortsatt vil ha et "arbeidsmarked" i den forstand at
den enkelte melder sin interesse, og får jobben hvis de som allerede jobber
der vil ha personen. Wyller og Johansen kan ikke vri seg unna at det
nødvendigvis (sjeldnere enn under kapitalismen, men av og til) vil
oppstå situasjoner hvor flere er interesserte i å jobbe i en gitt
bedrift, enn det antall medarbeidere som kollektivet i
bedriften mener de trenger. Men dette er ikke noe problem. Under slike
vilkår som nevnt ovenfor, vil det alltids være andre jobber å få,
og dessuten vil ikke kollektivt styrte bedrifter som jobber under
sosialistiske politisk/økonomisk/ideologiske rammebetingelser oppføre seg
overfor jobbsøkere på den umenneskelige måten de opplever i dag.
Det at folk faktisk i noen tilfelle *kan* oppleve å ikke få en gitt jobb
også under sosialismen, gjøres av min "ærede motpart" til et stort problem.
Man maler fanden på veggen og beskriver dette som om det dreier seg
om et vanlig kapitalistisk opplegg med "bruk-og-kast", "lua i handa",
"spisse albuer", m.m.
Dette lite konstruktivt. Flammende appeller er greitt nok, men ikke bruk dem
mot forsøk på å skape den klarhet som er en forutsetning for å kunne nå fram
til de gode langsiktige måla vi er enige om.
Trond Andresen