Brendberg skrev:
> I tillegg synest eg dette evinnelege Stalin-gnålet er litt usmakeleg,
> uansett Gulag og andre ting som eg ikkje ser nokon grunn til å driva å
nekta
> for. Far min vaks opp i Sør-Varanger under krigen, og vart frigjort av
> Raudehæren i 1944. Det var ein disiplinert, og litt russisk godmodig hær
som
> tok over styret av området - på mange måtar var dei norske polititroppane
> vanskelegare å ha med å gjera.
Tyske soldater var så vidt jeg vet også relativt disiplinerte i Norge.
Hitler innførte barnetrygd i Tyskland. Han avskaffet arbeidsledigheten og
han lagde flotte Autobahner. Skal dette trekkes fram som fordelaktig for
Hitler? Eller er dette evinnelege Hitler-gnålet litt usmakeleg?
> Når det gjeld det totalitære ved Stalintida, syner eg til førre innlegg.
Men
> eg meiner det skal god mage til å fråkjenna Sovjetunionen under Stalin
alle
> positive drag. Særleg etter at landet ofra uhyggeleg mange millionar
> menneskeliv i ein heroisk kamp for fridom - også vår fridom. Sovjetunionen
> bar åleine heile vekta av den tyske øydeleggjingsmaskinen i tre år -
mellom
> 1941 og 1944.
Å forsvare Stalin med henvisning til at millioner russere ble drept i "ein
heroisk kamp for fridom" blir vel nesten som å forsvare Sharon med
henvisning til Holocaust?
Man kan jo også diskutere hva slags "fridom" de sloss for. Deler av
Sovjetunionen ønsket jo tyskerne velkommen, så Stalins regime kan umulig ha
vært like frihetlig for alle.
Millioner av sovjetere ble drept fordi
A) Stalin var medansvarlig for opprustinga av Hitlertyskland. Han fornyet
vennskapsavtalen med Tyskland etter at Hitler kom til makta. Senere
opprettet Hitler og Stalin en "fredspakt". Noe som var en mektig spore til
Hitlers erobringsspekulasjoner. De delte deler av Europa mellom seg. Den 20.
august 1939 ble en handelsavtale sluttet mellom de to land "av helt motsatt
livsanskuelse". Stalin var villig til å forsyne Tyskland av hva det så sårt
trengte: nødvendighetsartikler til den tyske opprustningindustri og
krigsforberedelser, som dermed styrket den nazistiske imperialismen.
(Tyskerne fikk blandt annet olje som jo er nødvendig for å føre krig.)
Sovjetunionen - "fredens og frihetens bolverk" som stalinistene yndet å
kalle dette misfoster, stilte seg villig gjennom denne avtalen å støtte
Hitler økonomisk. Hvilket vil si: Sovjet styrket nazismen på dets mest
ømtålige punkt - og dermed også en styrking av nazismens og reaksjonens
front mot nettopp freden og friheten. Sovjetregjeringa ble
Hitlerimperialismens sterkeste drivkraft, uansett hva Stalin selv eventuelt
hadde i sinne. Da tyskerne angrep Sovjetunionen møtte de russiske tog på vei
til Tyskland med råvarer.
B) I sin paranoia hadde Stalin drept store deler av offiserskorpset (ca. 30
000 mener jeg å ha hørt) før annen verdenskrig. Dette fikk høyst
sannsynligvis konsekvenser for krigføringa.
C) Stalin sendte straffekompanier ut i fronten mot tyskerne. Dette var
"kriminelle" folk som ikke nødvendigvis var gode soldater. De var et lett
bytte for tyskerne. Prøvde de å dra seg tilbake risikerte de å bli drept av
sovjetiske styrker.
D) Mange ble drept fordi Stalin ikke aksepterte at soldatene ovega seg eller
trakk seg tilbake. De skulle slåss til siste mann.
(Det er mulig at det var militærtaktisk riktig.)
Harald Fagerhus
This archive was generated by hypermail 2.1.2 : 11-07-02 MET DST