Det som kjennetegner vår tid er ikke overdreven bruk av intellektet
(dette må været dagens understatement!) som Brendberg kritiserer Brecht
for, men hemningsløst føleri som Goud helt riktig er inne på.
Hva er grunnen til at jeg ikke bryr meg noe videre om å høre på Johnny
Cash osv. (selvom han langtfra er av det verste. Hellbillies er derimot
helt topp)? For å si det på godt amerikansk: I'm fed up! Metningspunktet
ble overskredet en gang tidlig i puberteten. "Musikk" osv. er i dag ren
terrorisering av det offentlige rom. Vår totalitarisme består i
kommersiell totalbedøvelse, slik det er beskrevet hos f.eks. Orwell
("Seirssigaretter", "Seirsgin" osv.) Den er forlengst blitt så
omfattende, at de fleste oppfatter den som en del av selve lufta de
puster inn. De merker den ikke. Nå er det ikke engang lov å være
antiamerikansk her på KK-forum? Det indre eksilets territorium
forminskes stadig, men jeg gir meg ikke. Hvor utrolig det enn høres ut i
gnore: det finnes følelser som ikke er amerikanske! Folk her i landet
burde interessere seg mer for dem. Det er i den henseende like sunt å
lese Homer eller islandske sagaer som å lese Bibelen eller Cæsars
Gallerkrig. Lesning av Dickens, Dostojevskij, Conrad, salmer osv. vil
også åpne øynene for, at det finnes et kolossalt register av følelser
som er helt forbudt i vår stadig mer seksuelle opplysningstid, hvor
offentligheten kun består av en schizofren blanding av "følelser" amerikanisert sex, ofte med overtoner av barnaktig polymorf perversitet
og vold, og "fornuft" = forskjellige utslag av de platteste
journalisttolkninger av vulgærøkonomiske dogmer.
Den angitte grunnen er ganske enkelt den samme som ligger bak at mange i
Østeuropa hater russisk: vi er blitt tutet ørene fulle av dette og vel
så det fra før vi kunne snakke. TV viser hver dag en brottsjø av
amerikansk søppelunderholdning iblandet enkelte og stadig ferre
amerikanske kvalitetsfilmer (nå senest en utmerket regissert av Clint
Eastwood hvor han viser seg kritisk til amerikansk kriminalpolitikk).
Det er selvsagt ikke Johnny Cashs skyld, han mener det sikkert godt. Jeg
er ikke av norsk opprinnelse og vokst opp med like mye norsk som dansk,
engelsk, tysk mm. av egentlig kultur i klassisk forstand (norske
kongesagaer lest høyt f.eks.). Jeg er ytterst sær, og tror man må ha sin
bakgrunn utenfor etterkrigs-Norge for å begripe i hvor høy grad dette
landets offentlighet er blitt det Georg Johannesen kaller
"off-off-off-Broadway". Et speilekkoland av et muzakkhelvete - som også
Georg J. sier: "det jeg fryktet var The Norwaying of USA". Samtidig har
jeg personlig opplevd både det Brendberg kaller det storsinnete i det
amerikanske og noe helt annet (f.eks. det CIA-amerikanske om jeg så må
si. Det skiller seg lite fra f.eks. det STASI-tyske). Det finnes også en
hyperintellektuell amerikanitet, det amerikanske spekteret er langt
større enn vår offentlighet får lov til å avsløre. Jeg foretrekker
personlig Helan & Halvan, Chaplin, Groucho Marx, Tom Waits og f.eks. Tom
Lehrer mmm., stort sett ting man aldri vil støte på i NRK, Aftenpesten
eller dablabla.
Enhver som vil vite hva det amerikanske har sin opprinnelse i gjør klokt
i å lese f.eks. Charles Dickens skildringer av sin reise i USA - de er
fra den tid hvor det gikk fler griser langs Broadway enn mennesker og
hvor man langtfra ble arrestert fordi man prøvde å gå fottur i en by -
eller Mark Twain. Noe meget amerikansk ligger i en viss form for
godmodighet men også klissen og innpåsliten eller grovkornet
sentimentalitet som ofte glir over i overspent hysteri og brutalitet. I
vår tid er det siste for lengst i ferd med å ta overhånd. Det er ikke
tilfeldig at den amerikanske religiøse høyresida har hatt bokbål med
bl.a. Mark Twain.
Karsten Johansen
______________________________________________________________________________
ifrance.com, l'email gratuit le plus complet de l'Internet !
vos emails depuis un navigateur, en POP3, sur Minitel, sur le WAP...
http://www.ifrance.com/_reloc/email.emailif
This archive was generated by hypermail 2.1.2 : 11-07-02 MET DST