Dette har jeg diskutert mange ganger på KK-Forum før, og nå som jeg igjen har
meldt meg på for å bidra til å ødelegge forumet med lange historiske utgreiinger
om hva som skjedde på 1920-tallet, kan jeg vel like gjerne begynne nå først som
sist. :)
Jeg er egentlig uenig med bøde HOB og KVJ her. Jeg mener "stalinisme" kan være
et fruktbart begrep, men ikke slik KVJ fremstiller det. For meg fremstår
stalinisme som en historisk epoke med flere kjennetegn:
1) Partiet erstattet arbeiderklassen i byggingen av sosialismen.
2) Vekst i produktiviteten ble den fremste målestokken for et samfunn.
3) Ideologien ble redusert til en mekanikk som sa at dersom A førte til B i ett
tilfelle ville A føre til B i alle tilfeller.
4) En despotisk stat der folk som forsøkte å forandre raskt ble et hode kortere.
Med andre ord - en beskrivelse av et samfunnssystem som ble etablert under Lenin
og konsolidert under Stalin. Kanskje det ville vært bedre å kalle det
"leninisme", men da ville det kollidert med et annet begrep. For mens det
absolutt kan forsvares at leninismen er en teoretisk eller intellektuell
tradisjon, kom Stalin ikke akkurat med nok banebrytende teori til at det kan
forsvares som en teoretisk -isme.
I Kina var ikke disse kjennetegnene like sterke som i Sovjetunionen:
1) Partiet erstattet arbeiderklassen i stor grad, men i perioder, særlig under
revolusjonskrigene, hadde vanlige folk forholdsvis stor innflytelse på partiets
politikk, noe som bl.a. gjorde at det raskt ble paria i Komintern. De første
årene etter revolusjonen ble dette reversert, men Kulturrevolusjonen åpnet atter
muligheten for det. Uansett hva man kan si om resultatet av denne, er det liten
tvil om at denne i stor grad forandret partiets politikk, både ovenfra og
nedenfra.
2) I de første årene etter revolusjonen, da sovjetiske ekspertet ledet
industrialiseringen, var dette et fremtredende trekk. Imidlertid skiftet dette,
etter Det Store Spranget, til en industrialiseringsstrategi som ikke bare la
vekten der produktiviteten lettest kunne økes (tunginustrien).
3) Mao var en dialektiker, Stalin var mekanisk i sitt tenkesett. I Kina la man
nettopp vekt på at det som hadde fungert i Sovjetunionen ikke nødvendigvis ville
være det som fungerte best i Kina. Etter fiaskoen i Shanghai i 1927 forlot
partiet Kominterns linjer og forsøkte å basere seg på egen erfaring. Denne
historien bet merke i seg også videre, og er, dessverre, trolig en viktig del av
Dengismens seier på 70- og 80-tallet.
4) Også her var Kina noe mildere enn Sovjetunionen under Stalin, selv om det
også her var alt for mange politiske henrettelser.
Mitt poeng er at man ikke kan overføre en bestemt historisk setting til et
allmenngyldig paradigme. Selv om stalinimen helt klart var til stede også i
Kina, var det her også andre faktorer som gjorde seg gjeldende. Og det er
nettopp dette "anti-stalinister" har en så lei tendens til å overse. Det er av
samme grunn at f.eks. AKP i dag ikke fokuserer hele sin kritikk mot stalinismen
som historisk epoke på stalinismen som allmenngyldig. Det er ingen tvil om at
strukturene i Sovjetunionen var med på å umuliggjøre en fungerende sosialisme
(selv mener jeg imidlertid at isolasjonen var viktigere i så måte), men det er
naivt å tro at det er de samme strukturene som ville kunne gjøre seg gjeldende
på et senere tidspunkt et annet sted.
Av faktorer som undervurderes av "anti-stalinistene" kan nevnes isolasjonen,
Stakhanov-systemet, kulturen m.m.
Til sist anklager KVJ maoister for ikke å ville debattere hvorfor "fyrtårnene"
falt. Dette blir å slå inn åpne dører. Da AKP(m-l) brøt med Albania i 1976-78
var det av årsaker som er godt dokumentert. Tilsvarende med bruddet med Kina i
1989. Det han kanskje heller forsøker å anklage oss for er at vi ikke er enige
med hans analyse av hva som skjedde. So let be. Her på berget kan jeg for
eksempel vise til Terje Valens "Marxistisk Renessanse, kommunistisk offensiv"
som nettopp innledes med en kort forklaring på hvorfor "fyrtårnene" falt før han
går tilbake til Marx for å finne en bedre teori - i dette tilfellet er også
kritikken positiv i det han forsøker å skissere en ny strategi. Internasjonalt
ga partier tilknyttet International Communist Seminar ut boka "The Collapse of
the Soviet Union" med en drøss birag som nettopp tar for seg dette. Ikke KVJs
konklusjoner, akkurat, eller mine for den saks skyld, men definitivt analyse.
Noe av det jeg kanskje vil trekke mest frem, er det russiske Party of the
Dictatorshop of the Proletariat. De er ikke klassisk maoistiske, men er av den
oppfatningen at Kina, fra midten av 50-tallet til Maos død (den perioden Maos
tekster fra ikke er studert i vesten) representerte en positiv tendens i
motsetning til USSR. Deres verk med den noe ambisiøse tittelen "The Second
Communist Manifesto", http://proletarism.org/hm_2_p.shtml, er noe av det jeg har
lest som jeg vil si meg mest enig i.
--- Mathiaszoo ma mah manut mamoyugh xi maa hea doo dauy dohdoyugh tszeettaa ba doa bau koyugh - Mr. Bungle
This archive was generated by hypermail 2.1.2 : 11-07-02 MET DST