Jeg oppfatter "mellom linjene" i Brendbergs innlegg om "stalinisme" at
han ikke ønsker å gå inn i en reell diskusjon av historiske erfaringer
fra KPD og nasjonalbolsjevismen, sosialfascismelinjen mm. Det er
beklagelig.
Jeg har aldri ytret noe ønske om å hverken privatisere politisk
diskusjon eller religionsforståelse osv. (jeg er helt enig der) og
fatter ikke hvor du vil med det.
Stalinisme er et veletablert begrep som brukes av de fleste historikere
av sosialistisk observans i dag. Noen som nekter å bruke det er selvsagt
selv (skaps-)stalinister eller har et uavklart forhold til en slik
fortid og ønsker ingen seriøs debatt om temaet, av lettbegripelige
grunner (titalls millioner av ofre pluss mye annet er ikke så lett å
bortforklare). En annen sterk strømning som nekter å bruke
stalinismebegrepet er interessant nok vestlige neoliberale
propaganda-historikere av den typen som argumenterer med Marx = GULAG og
annet på samme nivå. For dem er enhver som står til venstre for Bill
Clinton (i visse tilfeller også denne) tilhenger av statsdiktatur og
folkemord.
Stalinisme er et godt begrep fordi det presis slår fast hva som er de
avgjørende og helt dominerende fellestrekk ved den lange rekke av
autoritære bevegelser som tar utgangspunkt i den parti- og statsmodellen
som ble etablert etter at statskapitalismen i Sovjet fikk knekket all
opposisjon og demokrati internt og i Komintern og redusert sistnevnte
til et propagandainstrument for sovjettisk utenrikspolitikk med de mest
absurde linjeskift (anbefalt lektyre: "Mordet på Komintern" av Kai
Moltke, "En revolusjonærs erindringer" av Victor Serge. Mao var
historisk ikke et hakk bedre enn Stalin, snarere tvertimot. De
avgjørende trekk ved stalinismen er dette:
1) ekstremt hierarkisk partistruktur med ordregivning oppefra og ned
samt førerdyrkelse, i praksis helt som i de fascistiske bevegelsene.
Horisontal kommunikasjon i partiet er forbudt, alt går via toppledelsen,
som dermed har total kontroll. Forskjellen til fascismen ligger i at man
rent proforma fortsatt iscenesetter et demokrati. Jvf. også begrepet
"folkedemokrati". Varierende grader av terror mot enhver
annerledestenkende retning, men også falne absolutt partitro tilhengere
som blir ofre for paranoiaen. Når Mao lot "hundre blomster blomstre" var
det for å "drepe hundre slanger", dvs. lokke opposisjonelle meninger
fram på banen, så man kunne knekke dem.
2) partiet (det eneste tillatte) = staten
3) substitusjonisme. Partiet/staten erstatter arbeiderklassen, folket
eller hvilke betegnelser som nå brukes. Voluntarisme, partiviljen
erstatter de objektive historiske forhold ("Münchausen-teorien" - man
løfter seg selv opp ved håret - jvf. "det store spranget",
Stakhanovbevegelsen osv.). Maoistiske varianter vektlegger voluntarismen
mer etter modell fra Maos kampagnemessige linjeskift hvor massekampagner
legitimerer de interne partiutrenskningene. Mao kaller dette
"klassekamp", dvs. enhver som avvek fra Maos selvsagt alltid korrekte
"linje" var definert som klassefiende. Dette var i realiteten ikke
forskjellig fra Stalins oppfattelse av enhver opposisjon som fientlige
agenter osv.
4) dogmelære ("diamat"ens totale verdensforklaring) og systematisk
historieforfalskning erstatter åpen vitenskapelig teoridrøfting. Derav
følgende populisme og teorifientlighet er særlig karakteristisk for
maoismen. Sekterisme (alle som ikke er enig med "den korrekte linjen" er
"splittelsesmakere"). Sentralkomiteen har alltid rett = partiformannen
har alltid rett (inntil han plutselig ikke har det lenger, jvf. utallige
utrenskninger og bortretusjeringer av falne størrelser fra historien.
Det er ingen forskjell på "firerbanden"s fall og f.eks. Sinovjevs eller
Bucharins fall osv. bortsett fra straffens strenghetsgrad). Rosa
Luxemburgs sosialistiske kritikk av den russiske revolusjon fra 1918
kunne f.eks. ikke leses legalt av vanlige russere før etter murens fall
(i DDR ble den utgitt på syttitallet).
5) "den sosialistiske modellen" hvor staten = partibyråkratiet
(nomenklaturaen) opptrer som kollektiv kapitalist og arbeidsgiver for
alle (statskapitalisme). Samfunnsproduktet fordeles av et strengt
sentralisert planleggingsorgan uten enhver demokratisk innflytelse med
derav følgende problemer, som senere søkes bøtet på med varierende
eksperimenter med supplerende markedsstalinisme - mest vidtgående i
Jugoslavia og Ungarn. "Murens fall" = nomenklaturaens selvredning som
herskende klasse etter planøkonomiens sammenbrudd ved overgang til
privatkapitalister i mer eller mindre mafiøse varianter. I Kina har man
greid å bevare partidiktaturet samtidig med privatisering, og Kina er
derfor blitt et mer tradisjonelt fascistisk (i betydningen autoritær
kapitalisme) samfunn, hvor den "sosialistiske" "teorien" knapt spiller
en dekorativ rolle engang. Vestlige maoister har hittil temmelig
konsekvent - med enkelte hederlige unntak i Tyskland og Danmark (eks.
Christian Semler, Benito Scocozza mfl.)- i god stalinistisk tradisjon
unngått enhver diskusjon av hvorfor fyrtårnene falt.
Et profetisk diktutdrag (oversatt fra Wolf Biermann anno 1976):
"Portett av en monopolbyråkrat
I ditt land er revolusjonen
levende
- begravd.
Skjønt er det å kjempe i klassekampen
- bak bankettbarrikadene.
Kammerat, du feirer seiren for tidlig..."
Karsten Johansen
______________________________________________________________________________
ifrance.com, l'email gratuit le plus complet de l'Internet !
vos emails depuis un navigateur, en POP3, sur Minitel, sur le WAP...
http://www.ifrance.com/_reloc/email.emailif
This archive was generated by hypermail 2.1.2 : 11-07-02 MET DST