Jeg tror det i stor grad dreier seg å se på AP og sosialdemokratiet som
partiet bak klassekompromisset. Det var partiet som avskaffet
klassekampen som kamp.
De tradisjonelle borgerlige partiene førte i stor grad klassekamp. Mot
arbeiderklassen. Det som skiller sosialdemokratiet fra disse, er at de
ikke ønsket å føre avgjørende slag mot arbeiderklassen, men å samle
klassene i en slags form for harmoni, men på kapitalismens grunn.
Begrunnelsen for dette kan være så mye rart, alt fra en tro på at
kapitalismen automatisk ville lede over i sosialismen til et forsøk på å
gi kapitalen friest mulig spillerom uten fare for opprør.
Det som kjennetegner etterkrigstidens (og i mange land, særlig Tyskland,
også mellomkrigstidens) sosialdemokrati er at de hever seg over
klassemotsetningene. I den forstand er Einar Frdes uttalelse om at "vi
er alle sosialdemokrater" ganske betegnende. Klassekompromisset har vist
seg å være den mest effektive måten å administrere kapitalismen på.
Dette kan forklare den tilsynelatende harmoniske politiske virkelighet i
Norge gjennom hele etterkrigstiden.
Problemet er bare at klassekamen pågår like fullt. Og siden slutten av
70-tallet har kapitalen klart vært på offensiven. Denne offensiven
knuste Sovjetunionen som, på tross av alle landets skavanker, sto
utenfor den *globale* kapitalismen. Dette har tvunget klassekompromisset
i retning kapitalen. Dermed har klassekompromissets representanter endt
opp som stadig mer åpenlyse forsvarere av den kapitalistiske orden.
Mens klassekompromisset på 50- og 60-tallet kunne skjules under stadige
reformer til fordel for arbeiderklassen, er dette skjulet blitt
dårligere i dag. Det er vel egentlig ikke sosialdemokratiet som har
endret seg så fryktelig, det er vel heller virkeligheten som har dratt
sosialdemokratiet med seg mot høyre.
-- Mathias "Saken er biff, saken er karbonade, saken er ertesuppe"
This archive was generated by hypermail 2b29 : Thu Jan 13 2000 - 15:17:27 MET