Dagens ungdom har en obligatorisk skolegang som varer i tretten år (stemmer ikke det?). Hvis de deretter velger å ta sin videre utdannelse ved et universitet, oppdager de at de i løpet av disse tretten årene ikke har lært det som er nødvendig for å gi dem rett til å avlegge noen eksamen. For å få denne rett kreves det at de kan dokumentere at de har avlagt en prøve som skal bevise at de har skaffet seg innsikt i den (såkalte) europeiske filosofis historie. Et overordnet siktepunkt med denne prøve er (offisielt) at kandidatene skal ha bli mer bevisst – altså mer bevisst enn de ble gjennom sin allmennutdannelse – om «vitenskapens grunnlagsproblemer», og dermed skjerpe sin kritiske sans.
I forskjellige former har denne ordningen eksistert i Norge siden 1812. Det store flertall av universitetsstudenter underkaster seg prøven av blind plikt, og det de måtte lære, går inn det ene øret og ut det andre. Det store spørsmålet, som ingen snakker høyt om, er om det de har lært, eller skulle ha lært, har noen som helst verdi. Det har det selvfølgelig ikke, verken praktisk eller dannelsesmessig.
Fra 1812 har denne prøven bare hatt EN funksjon, nemlig å skape det inntrykk at kandidater uteksaminert ved universitetene sitter inne med en viten som ikke er andre forunt: De utgjør dermed en egen stand eller kaste, en slags brahmaner.
Nærmere betenkt er den forberedende prøve i filosofi et fullkomment latterlig institutt, som straks burde avskaffes. At så ikke er skjedd, er et av mange bevis på den sosiale treghetslov: Jo mindre håndgripelig funksjon et innført institutt har, jo sikrere kan man være på at det ikke blir avskaffet.
Knut Johansen
This archive was generated by hypermail 2b29 : Thu Jan 13 2000 - 15:17:22 MET