For orden skuld: I det forrige innlegget mitt delte eg opp KJ sitt
resonnement, slik eg oppfattar det, i tre premissar og to konklusjonar,
i alt fem punkt, a)-e). Etterpå svara eg på kvart av dei fem punkta. KJ
refererer nedafor til svaret mitt på e).
> "e. ... Kunne by- eller bygdeungar frå
> Moss og Molde ha lært seg dåtidas danske skriftspråk med same
> arbeidsinnsats som overklasseungar frå Christiania eller København?
> Ville dei ha meistra det like godt? Hadde det vore enklare om dei fekk
> skrive noko som likna meir på østfold- og romsdalsdialekt?
>
> Nei, nei og ja er svara mine, og eg kan ikkje sjå at KJ argumenterer
> overtydande for noko anna."
>
> Problemet her er at Lars i pkt. a til d argumenterer generelt, for så i
> pkt. e å ta for seg en helt spesiell situasjon, nemlig den som rådde i
> Norge på slutten av forrige århundre, da skriftspråket i Norge ar dansk.
Eg merkar meg med interesse at KJ ikkje motseier meg her. Han hevdar at
eg dreg fram ein spesiell situasjon, men den spesielle situasjonen er
eit eksempel på ein generell situasjon. Sveitsartysk kan vere eit anna
eksempel. Dansk er ikkje totalt ulikt norsk; somme reknar norsk, svensk
og dansk som variantar av same språk. (Eg tippar at Ivar Aasen fekk
høyre akkurat det!)
Mange stader fanst eller finst det skriftspråk som er lenger unna
talemålet enn dansk var frå norske dialektar f.eks. for 100-200 år
sidan. KJ ser ut til å godta at det var vanskeleg for norske ungar å
lære dansk skriftspråk då, men då bør han også vedgå at det finst
tilsvarande vanskar andre stader. Mindre forskjellar gjer vanskane
mindre. Dermed fell resonnementet til KJ saman.
> Når vi i forrige århundre kommer dit i Storbritannia at det ikke lenger er
> et privilegium først og fremst for 'overklasseunger' ('overklassegutter'
> især) å gå på skole og lære å lese og skrive, ville vi da forventet at det
> skulle oppstå et evolusjonært trykk i retning av en engelsk
> skriftspråkreformasjon - med det mål å gjøre engelsk lettere å lære å lese
> og skrive for ALLE unger?
KJ antydar sjølv to svar på dette. Det første passar i argumentasjonen
min, og det andre i hans eigen:
> - Hvis vi ikke kan se noe utslag av et slikt
> evolusjonært trykk, ingen antydninger til en reell, dyptgående
> skriftspråkreformasjon, er dette da et uttrykk for at overklassen tviholder
> på sine privilegier og ønsker å legge hindringer i veien for alminnelige
> barns mulighet til å lære å lese og skrive? - Eller skyldes det andre
> forhold, nemlig at det engelske rettskrivningssystemet SOM SÅDANT og I
> PRINSIPPET stiller alle unger likt - uansett hvor de befinner seg sosialt
> og dialektalt, og at en reform derfor ikke føltes nødvendig da og ikke
> føles nødvendig nå?
>
> Jeg hevder altså det siste, og har i diverse innlegg forsøkt å reflektere
> over det engelske rettskrivningssystemet karakter, for å finne ut om det i
> bunn og grunn er noen mening i å si at det er ulogisk i den grad at det er
> et hinder for innlæringen. - I den forbindelse har jeg bl a forsøkt å
> fortelle litt om det engelske skriftspråkets historie, og blant annet
> påvist at engelsk rettskrivning var like lite 'lydrett' i forhold til talt
> engelsk da det ble kodifisert på 1600-tallet, som det er i dag. - At det
> like fullt er blitt brukt hele tiden, gjennom over tre hundre år, tar jeg
> som et uttrykk for at det gir en tilfredsstillende representasjon av
> engelsk på det utviklingsnivået språket befinner seg på i dag. Hvilket så
> 'beviser' at skriftspråk ikke trenger å være 'enkle', 'lydrette' osv. for å
> kunne fungere.
Meiner KJ at det ikkje har vore ei skriftreform i engelsk? Eg har ikkje
kjeldeskriftet framfor meg no, og kan ikkje vise til årstal, men den
gamle engelske bibelen eg arva etter far min, har eit språk som er nokså
ulikt moderne engelsk. Kvar kom det språket frå, og kvar vart det av
det? Har det "evolusjonære trykket" alt letta?
Om det trengst noka språkreform i engelsk no, og i tilfelle kva den
skulle gå ut på, veit eg ikkje nok om. Sett utafrå verkar det som om ein
del forenklingar ville vere på sin plass, men sjølvsagt finst det også
argument for stabilitet. KJ meiner det kan *fungere* slik det er, men
det har jo ingen nekta for.
> Lars Staurset mener at jeg undervurderer barns problemer med å lære seg å
> lese og skrive, bl a (i et tidligere innlegg) ved å minne om hvor mange det
> er som selv etter 12 års skolegang kvier seg for å føre noe i pennen, fordi
> de ikke synes de behersker skriftspråket godt nok. Men dette er en helt
> annen sak. Vi er nødt til å skjønne at dette er en helt annen sak.
> Problemet er ikke annerledes for italienere og finner (som er blitt opplært
> i 'ortofone' ('lydrette') skriftspråk., enn for franskmenn og engelskmenn
> og dansker, som er blitt opplært i skriftspråk som er meget lagt fra å være
> ortofone. - Dette har først og fremst med sosiale forhold å gjøre, eller
> 'samfunnsøkologiske forhold', som jeg antydet i min kronikk 25-26 aug.
KJ viser her til det eg skreiv måndag 7.9., men der la eg til:
> Det er sjølvsagt ikkje rett å gje skriftspråket all skulda for dette,
> men vanskelege skrivereglar legg stein til børa.
Det spørsmålet som eg har reist fleire gonger, og som KJ framleis unngår
å svare på, er *korleis* vanskelege eller talemålsfjerne skriftspråk
fungerer. "Mange nok" lærer å meistre dei, javel, men kor mykje ekstra
må dei slite for det, og kor mange skrivefeil kunne ha vore unngått med
betre skriftspråk?
Lars Staurset