Det lille jeg vet om det kinesiske skriftsystemet, har jeg fra Andrew
Robinson: The Story of Writing (også på norsk: Skriftens historie), kap.
11, som anbefales, både kapitlet og boka som helhet. Robinson forklarer
hvordan systemet er bygd opp, og legger myten om at det er bygd opp som en
ren bildeskrift død. De aller fleste tegnene har et semantisk
(betydningsmessig) og et fobetisk element, som til sammen - i hvert fall
for mange av tegnenes del - gir en god pekepinn om hva de står for.
Dessuten understreker han at systemet er basert på ett bestemt språk,
nemlig mandarin eller han-kinesisk, og at man må kunen det for å kunne
bruke skriftsystemet. (Selv om andre kinesiske språk eller snarere
dialekter er så nært beslektet med han at det ikke er så vanskelig å gå fra
det ene til det andre. Robinson tøtsjer også innpå tegnforenklingen under
Mao, og peker på noen interessante problemer som oppsto som en følge av
reformen ...
Nok om det - les selv. Men så til hovedsaken, systemets kompleksitet. Min
personlige mening om dette er at vi så altfor lett går i den fella at vi
tror at alfabeter er alfa og omega når det gjelder skrift, og at vi derfor
innbiller os at enhver annen løsning er så innviklet at det MÅ være
fryktelig vanskelig. Dette tror jeg er en frosken-i-brønnen-tanke.
Alfabeter er sannsynligvis bare oppfunnet EN gang, og har deretter spredt
seg over store områder. Men skrift er funnet opp flere ganger, uavhengig av
hverandre, og etter andre mønster enn det vi oppfatter som det 'naturlige'.
(Se Robinson om dette.) Jeg foretrekker å tenke meg at et system som det
kinesiske ut fra sine forutsetninger er funksjonelt, tjerner sin hensikt,
nemlig å gjøre skriftlig kommunikasjon mulig, og det er derfor kineserne
holder fast på det. det forutsetter visse andre arter av koginitiv innsats
av dem som skal lære det, enn et system basert på alfabeter, men ikke i den
grad at det i praksis er uoverkommelig.
Men - og det bør jeg ikke underslå - Robinson har også en gjennomgang av
japansk skrift, og der tror jeg det faktisk er tilfelle at systemet er
innviklet på en måte som gjør det til en påkjenning for japanske barn å
lære å lese og skrive. Jeg vet ikke, men jeg tror dert altså.
Hilsen Knut Johansen
kjoh@riksnett.no
----------
From: Jon Hareide Aarbakke <JHA@computas.no>
To: 'klassekampenforum' <klassekampen-forum@aksess.no>
Subject: Men kinesisk, da, Knut Johansen?
Date: 7. september 1998 08.24
Med fare for å kjede forumdeltakerne -
Jeg gjetter på at Knut har rett i at dette inngår i den store norske
språkdebatten.
Jeg er overbevist om at han tar feil i sin alt-eller-ingenting-påstand:
alle skriftspråk er like lette å lære. Det er bare å vise til kinesisk,
som et slags reductio-ad-absurdum, så er det lite igjen av Johansens
overbevisningskraft.
Man kan selvsagt hevde at kinesisk er et spesialtilfelle. Det er det jo,
i og med at det ikke er alfabetisk.
For min sunne, matematiske fornuft er det likevel nokså opplagt at et
ortofont rettskrivingssystem, som man har i italiensk, esperanto,
stiller mindre krav til hukommelse enn et som er en blanding (de fleste
språk).
Videre har den menneskelige hjerne så stor kapasitet at forskjellen i
praksis er nokså uvesentlig (min vurdering her).
Jon
----------