Beklager, jeg kan ikke dy meg. Jeg skrev forleden ett langt innlegg hvor
jeg tok til orde mot Marsdals og andre venstreradikales korstog mot
"globaliserings,- og liberaliseringsideologien". Marsdal unnlot å svare på
dette, mens Lars Staurset modig nok gikk i klinch med meg, og vi fikk en
interessant meningsutveksling om hvordan man bør forholde seg til den
moderne utviklingen, inntil Trond Andresen med ett brøt den av for å
statuere et tante sofie-eksempel på hvordan snille gutter oppfører seg på
internett. Nå kommer altså denne underlige Magnus Marsdal med et langt
innlegg hvor han i velkjent stil oppfordrer massene til å samles om hans
maoistiske faner, for nasjonalisme, mot verden og alt annet stygt og fært.
Da kan jeg bare ikke dy meg, littegrann, bare.
Jeg var på Erling Fossens InterCity møte om framtida igår og menget meg med
eliten. Jeg er ikke noen udelt tilhenger av Erling Fossen slik Trond
Andresen tror, men jeg ligger utvilsomt mye nærmere Fossen enn maoisten
Andresen, ja for det er det du er, Trond Andresen, du er og blir en maoist,
kronikken din i Klassekampen mot Erling fossen oser av maoisme, en påtatt
kjærlighet til folket, mens millioner blir meiet ned, og du tar atpåtil
orde for at Erling Fossen bør reise ut på landsbygda og tale til folk, slik
de gjorde under Maos kulturrevolusjon. Det er praktfullt, Trond Andresen,
for da er vi der.
Vi er i Russland på 20-tallet, etter at den sosialistiske revolusjonen har
seiret, de hvite er slått og oppbyggingen av det nye samfunnet er i full
gang. Men i likhet med dagens norske samfunn er ikke dette noe enhetlig
samfunn, tvert om, til sammenlikning med det gamle føydale/borgerlige
samfunnet så er det først nå mangfoldigheten virkelig får utvikle seg. Og
det er i denne situasjonen revolusjonens ledere blir bekymret. Bekymret
fordi de ser hvordan folk lar seg gripe av allslags ideer, og forveklser
disse med den absolutte virkelighet og hvordan partimøtene derfor utarter
til lange skinndiskusjoner om uvesentligheter fordi folk ikke er istand til
å skille klinten fra hveten, mye av den gamle idealismen henger ved lag og
bremser utviklingen. I dagens Norge er ikke dette så farlig, vi risikerer
ikke så mye, bortsett fra at norsk økonomi går til helvete og vi blir
isolert som et lite nordisk Nord-Korea. Men i Russland på 20-tallet var den
småborgerlige idealismen livsfarlig, det sosialistiske Russland var omgitt
av borgerlige aggressive samfunn som ville ha fortida tilbake. Så de
genuine dialektiske materialistene hadde mye å streve med, men ikke for
det, de lyktes.
Når jeg leser Magnus Marsdals idealistiske utlegninger om hans ide om
verdensfrelse og hvordan han vil få dratt med folk inn i dette så føler jeg
den samme materialistisk funderte uroen som bolsjevikene følte på
20-tallet. Den samme uroen føler Erling Fossen. Men til forskjell fra
Russland på 20-tallet så er vi ikke samlet i noe parti, vi er bare løse,
forbannede sjeler som ser idealismen rå, og tenderer hele tiden mot å oppgi
troen på det hele, noe som vil være en enda verre form for idealisme.
Derfor vil jeg oppfordre folk til å tenke seg om igjen og igjen og igjen,
eller som Lenin uttrykte det; studer, studer og studer enda mer, og
istedenfor Marsdals og Andresens maoisme velge en rasjonell, åpen og
utviklingsoptimistisk holdning til tilværelsen. For Gud er død og mennesket
er konge, og EU og verden og framtida består av mennesker som oss, så det
er ikke noe å frykte.
vennlig hilsen Sigurd Lydersen