Hilsen Janne
#########################
Er det å ta i bruk ny kommunikasjonsteknologi kvinnefrigjørende? Eller er
det bortkasta tid å surfe på nettet når partiarkatet allerede har lagt
premissene?
I debatten om Internett og kvinners fravær i den virtuelle virkelighet kan
det virke som om det eksisterer to ytterpunkt når en forsøker å svare på de
ovennevnte spørsmål. Representantene for det ene, «teknologiskeptikerne»,
svarer nei på det første spørsmålet og ja på det andre. Tilhengere av det
andre ytterpunktet, «teknologioptimistene», svarer ja på det første - og da
også naturligvis - nei på det andre. Jeg vil argumentere for en tredje vei;
hvor utgangpunktet er at ny informasjons og kommunikasjonsteknologi ikke
nødvendigvis er kvinnefrigjørende i seg selv, men at dette ikke er et
holdbart argument mot at kvinner bør lære seg å bruke Internett og e-post,
samt engasjere seg i spørsmål som handler om den nye teknologiens rolle i
samfunnet. Utviklinga av og kunnskapinga om Nettet, som allerede har og i
framtida vil ha en vesentlig betydning i mange menneskers daglige liv,
trenger kvinner og kvinneperspektiver.
Myten om det kjønnsløse Internett
Selv om det allerede for ca 8-10 år siden ble gjort empiriske studier som
viste at kvinneundertrykkinga også levde i beste velgående på Nettet, har
slike resultater omtrent druknet i teknologioptimistenes hyllest til
Internett som den nye høyborgen for ytringsfrihet og det ultimate demokrati.
Jeg vil påstå at det er to hovedgrunner til at myten om internett som en
kjønnsløs og demokratisk arena har oppstått og fått blomstre i fred altfor
lenge.Det ene er mannlige teknologioptimisters mangel på grunnleggende
kunnskap om hva kjønn er og hva som skaper og reproduserer
kvinneundertrykking, samt manglende interesse for at slike perspektiver er
viktige for kunnskapinga. Det andre er at teknologi hverken har vært den
feministiske kvinneforskerens mest prioriterte område eller et interessefelt
for kvinnen i gata eller kvinnebevegelsen.
Først nå i de siste årene begynner mer kritisk forskning som inkluderer et
feministisk perspektiv å bli synlig i mediebildet. Men fremdeles
representerer disse et sidespor i forhold til den store massen. Uten denne
kunnskapen og perspektivet må nødvendigvis regnestykket bli feil. Hva er det
da som er galt i påstanden om at Nettet er et kjønnsløst sted hvor alle
fritt kan ytre seg uten å bli vurdert i forhold til om du er kvinne eller mann?
Hva er kjønn - og hvorfor forsvinner ikke pupper og skjegg på nettet?
En av de aktive deltakerne i den offentlige debatten om Internett som har
uttalt seg om kjønnet som forsvinner, er Tron Øgrim. I sin siste bok sier
han blant annet; «Glem skjegg og muskler - sånt fins ikke på nettet», og
spår visjonsfylt at Nettet vil bli jentenes arena - nettopp fordi det
plagsomme kjønnet ikke vil vises på skjermen. En slik påstand er han ikke
alene om - tvert imot har jeg møtt forundring og skepsis når jeg selv har
ytret meg mot denne utbredte myten.
Grunnlaget for myten er at fordi nettet i dag hovedsakelig baserer seg på
en tekstlig kommunikasjonsform, blir den enkelte deltaker kjønnsløs på
nettet på grunn av fraværet av den fysiske kroppen. Myten tar slik jeg ser
det utgangspunkt i synet på kjønn som noe vi kan ta av og på oss slik vi
lyster - at kjønn er noe som bare finnes i form av kropp og utseende - og at
under dette laget av kjønn er vi det «egentlige mennesket» - den «egentlige»
Kari og den «egentlige» Ola.
Dette er en kjønnsforståelse som er utbredt, men som ikke lenger holder
mål. I vårt samfunn er kjønn en sosial dypstruktur, som er svært viktig som
organiserende prinsipp; fra det å gå på hver sin do til det å kle seg som en
kvinne/mann, snakke som en kvinne/mann osv. Kjønn er også en viktig del av
et menneskes identitet. Dette innebærer at måten vi handler, tenker og
forholder oss til andre mennesker på er kjønna. Vi forholder oss til andre i
forhold til bl.a. deres kjønn, og andre forholder seg til oss som kjønna
individer. I et samfunn hvor manns- og kvinnerolla er basert på prinsippet
om over- og underordning, innebærer dette blant annet at måten vi
posisjonerer oss i forhold til andre mennesker på preges av dette. Et av de
viktigste uttrykk for kjønn (i tillegg til det biologiske og ytre tegn som
klær og utseende) er det sosiale kjønnet: vi kommuniserer kjønnet vårt
gjennom måten vi snakker og oppfører oss på. Og verden rundt oss reagerer på
våre språklige og sosiale handlinger ut fra hvilken kjønnskategori vi
tilhører, noe som legger føringer på hvilke handlingsalternativer vi velger.
En gutt som danser ballett vil få andre reaksjoner enn jenter som gjør det
samme, og jenta som banner vil bli reagert annerledes på enn gutten.
Å være et kjønna individ innebærer et sett av ferdigheter som øves og
praktiseres hele livet - hvor kunnskapen om hvordan dette bør gjøres i ulike
situasjoner og av ulike personer - stort sett er ubevisst. Måten vi snakker
og uttrykker oss på språklig er en svært viktig del av dette. Med en slik
forståelse av hvordan kjønn skapes og uttrykkes, er en naturlig konsekvens
at kjønnet - og dermed også kvinneundertrykkinga - ikke forsvinner på
Nettet, men at mediet vi uttrykker og fortolker kjønn gjennom reduseres til
én kanal; det skriftlige språket.
En myte slår sprekker
I forhold til Nettet som kommunikasjonsmedium har som nevnt forventningene
og spådommene vært svært optimistiske på kvinners vegne: Endelig kan kvinner
delta på lik linje med menn - uten å bli utsatt for usynliggjøring,
hersketeknikker og trakassering. I løpet av det siste tiåret har det derimot
blitt gjort en rekke studier av både kommunikasjon på elektroniske
diskusjonslister og på online-fora som viser et annet bilde: premissene for
deltakelse og interaksjon på Nettet er de samme som i den virkelige verden -
med røtter i et patriarkalsk kapitalistisk samfunn. Dette innebærer at selv
om alle har den samme formelle mulighet til å delta, betyr ikke det at
forutsetningene for deltakelse er de samme for alle.
Dette vises spesielt godt på såkalte chatlines (pratelinjer) og andre typer
online-virksomhet hvor jenter og gutter/ kvinner og menn treffes for
uformell prat. Her er seksuell trakassering et vanlig problem for jentene,
og til og med virtuelle voldtekter er noe jentene må passe seg for. Det
virker kanskje harmløst å bli voldtatt ved hjelp av ord, men ifølge
intervjuer med ofrene er det høyst reelt og svært ubehagelig. Et av
premissene som jentene deltar på er altså - paradoksalt nok - muligheten for
uønska seksuell oppmerksomhet.
En annen virksomhet som Nettet har blitt en viktig arena for er debatt. I
USA finnes det diskusjonslister for det aller meste, og det ser ut til at vi
også i Norge bruker denne formen for kommunikasjon i økende grad, fra små
interne lister på arbeidsplasser til offentlige lister med mange hundre
deltakere. Den amerikanske språkforskeren Susan Herring har gjort mange
studier av en rekke elektroniske diskusjonslister og sett på deltakelse i
forhold til kjønn.
Hennes resultat viser at gjennom både kvantitativ deltakelse, fiendtlig
språkbruk, trakassering av andre og usynliggjøring av kvinner, er det noen
menn som legger premissene for hva det er viktig å snakke om - og på hvilken
måte. I tillegg fant hun at det var et klart mønster mht hvem som får svar
på innleggene sine. I det materialet hun studerte, hadde menn en responsrate
på litt over 100% (dvs gjennomsnittlig mer enn en respons per innlegg), mens
kvinnenes innlegg hadde en responsrate på 64%. I forhold til hvem som ga og
hvem som fikk respons, var menn som svarte andre menn mest frekvent, dernest
kvinner som svarte menn, på tredjeplass menn som svarte kvinner - og det
minst frekvente; kvinner som svarte hverandre. Dette sier noe om at under-
og overordningsprinsippet i forhold til kjønnenes status eksisterer i beste
velgående på Nettet.
Ulike preferanser
Herring observerte også at det som ofte skjer på diskusjonslister, hvor det
er høy grad av fiendtlig språkbruk, er at kvinner ikke deltar men blir
værende på listene som ikke-deltakende observatører. En annen strategi som
kvinner benytter seg av, er å danne egne lister kun for kvinner - for å
diskutere på egne premisser. Det ser ut til at det er et kjønna mønster for
hvilke preferanser mht debattstil kvinner og menn har, og at den normative
stilen på diskusjonsgrupper hvor begge kjønn deltar stemmer bedre overens
med de premissene for debatt som menn foretrekker.Dette er Herrings
konklusjon på bakgrunn av et spørreskjema hun distribuerte til deltakere på
9 forskjellige diskusjonsfora med ulik kjønnsfordeling, om hva de syntes var
mest positivt og mest negativt ved interaksjonen på forumet. Bruk av
fiendtlig språk ser ut til å være et fellestrekk for en del av de mannlige
deltakerne som deltar hyppig og som legger mye av premissene for
debattkulturen. Dette innebærer at fiendtlig språk blir en handling med høy
status. Samtidig ser det ut til at en del kvinner foretrekker en debattstil
som går i motsatt retning; med vekt på støttende og relasjonsbyggende
oppførsel.
Normer mht retningslinjer for Nettikette (etikette på Nettet) ser også ut
til å bygge mer på maskuline verdier for interaksjon. Det «verste» man kan
gjøre ifølge disse er å «ta opp båndbredde». Dette inkluderer praksiser som
unødvendig siteringer, for lange innlegg, sending av reklame, kopiering av
andres innlegg i sitt eget etc. Praksiser som fiendtlig språkbruk og
trakassering av andre er derimot ikke gjenganger som uønsket atferd i de
fleste debattreglementer på diskusjonslister for begge kjønn. På debattfora
kun for kvinner derimot, er dette oftere framhevet som en uønsket atferd,
med den begrunnelse at det skaper en unødvendig høy terskel for deltakelse
og en destruktiv debattform.
Et velbrukt argument som forsvarere av fiendtlig språkbruk benytter i
Nettikettediskusjoner, er den individuelle friheten til å ytre seg på den
måten man selv ønsker: Å legge bånd på dette gjennom debattregler er det
samme som å begrense ytringsfriheten. Dette står i motstridende kontrast til
ønsket om en debatt uten innlegg med fiendtlig språk, som en del kvinner
argumenterer for. Disse to ytterpunktene har et grunnleggende ulikt
utgangspunkt, hvor den typisk maskuline verdien er full ytringsfrihet
uavhengig av ytringsform - selv om dette innebærer aksept for drittkasting -
mens den typisk feminine verdien går i retning av støttende og
relasjonsbyggende atferd (noe som i forhold til et stereotypt maskulint
verdisyn vil innebære en trussel mot den totale ytringsfrihet, ved for
eksempel å forby fiendtlig språk.).
Det må sies at de kjønna preferansene beskrevet ovenfor er ekstremer;
flertallet av kvinner og menn i Herrings undersøkelse hadde mange av de
samme preferansene mht normer for oppførsel på Nettet. Mange irriterte seg
både over feilsiteringer, lange innlegg etc. og fiendtlig språk og
trakassering av andre deltakere.
Endring gjennom bevisstgjøring og deltakelse
Akkurat som med hersketeknikkene er det viktig å både være klar over at
Nettet ikke er kjønnsløst og hvilke maktmekanismer som fins for å kunne
forholde seg til det, og for å kunne endre premisser for f.eks. diskusjon på
en diskusjonsliste. Det er viktig å synliggjøre forskning som er kritisk til
«sannheten» om Nettet, hvor Nettet framstår som et sted med total
ytringsfrihet og hvor undertrykkingsmekanismer ikke finnes. Det er et
nødvendig kritisk korrektiv som forhåpentligvis kan bidra til en
modifisering av denne sannheten og endring av eksisterende praksiser, slik
at dette kan bli tatt høyde for når eksempelvis nye debattfora utformes.
Men dette krever at flere kvinner lærer seg å bruke den nye teknologien,
deltar i premisslegging og endring av eksisterende premisser og engasjerer
seg i debatter om den nye teknologien . Mange kvinner vegrer seg for å ta i
bruk mulighetene som den nye informasjons- og kommunikasjonsteknologien
tilbyr. Datateknologien har i likhet med mange andre typer teknologi
tradisjonelt vært en maskulin arena som kvinner ikke har identifisert seg
med. Noen har til og med bevisst tatt avstand fra Internett fordi det er
dominert av menn og bringer med seg en del velkjente kvinneundertrykkende
ting som blant annet porno og salg av seksuelle tjenester, trakassering m.m.
Dette er ingen holdbar strategi i lengden. Hvis vi melder oss ut, har vi
ikke mye å komme med.
Det er fullt mulig å både bruke Nettet til nyttige og morsomme ting
samtidig som man kan være kritisk til den generelle hallelujastemningen som
ofte råder når det er snakk om Internett og alt det kan brukes til.
Kvinneperspektiv og kvinners stemmer trengs på Nettet - ellers er det ikke
mye å skryte av?
Et sted å starte!
Klassekampen er i ferd med å starte en egen diskusjonsgruppe for radikale
kvinner; Klassekampens Kvinnenett. Formålet er å samle kvinner på tvers av
geografi til diskusjon, nettverksbygging, inspirasjon, organisering av
aksjoner m.m. Det eneste du trenger å kunne er å bruke e-post. For at det
skal bli noe ut av lista, er det avhengig av at mange kvinner melder seg på
og deltar. Mer informasjon følger i Klassekampen i en av de nærmeste
dagene.Følg med - og meld deg på!
##################
Litteratur:
Herring. S. 1996. Posting in a Different Voice:
Gender and Ethics in Computer-Mediated Communication.
I «Philosophical Perspectives on Computer-Mediated Communication»,
red. Charles Ess.
Albany: State University of New York Press
Herring. S. 1995. This Discussion is Going too far!
I «Gender Articulated». Red. Kira Hall og Mary Buchholtz.
Great Britain: Routledge
Janne CH Bromseth
Senter for Kvinneforskning
NTNU, 7055 Dragvoll
Tlf: 73 591388
E-post: jannebro@pop.stud.ntnu.no
***************
St. Olavsgt. 5
7012 Trondheim
Tlf.: 73 533354