Men til det stadig tilbakevennende spørsmålet om Stalin med blod i
barten. Johansen tar direkte feil når han karakteriserer AKPs syn på
Stalin og Sovjet som en 180 graders omdreien i 1956. Når vi likevel
ikke vil kritisere Stalin på samme måten som diverse borgerlige
grupper, har det å gjøre med en materialistisk historieforståelse. I
Sovjets tilfelle inpliserer det følgende:
1) Landet var svakt utviklet
2) Landet sto alene
3) Omverdenen var fiendtlig
Bolsjevikenes utgangspunkt for revolusjon i Russland, var teorien om
imperialismen som et system som binder hele verden sammen økonomisk.
Dermed var Sovjetunionen som lenkens svakeste ledd en god begynnelse
på en verdensrevolusjon, eller ihvertfall en internasjonal som kunne
favne om store deler av kontinentet. Det skjedde nå en gang ikke.
Hva skjedde så i partiet? Pga krig og medfølgende herligheter, uteble
den store arbeiderrekrutteringen. Det var langt i fra et perfekt skip
Lenin forlot i 1924, selv om det på det tidspunktet var langt fra
synkende. Lenin foreslo helt riktig å fjerne Stalin som partisekretær,
og jeg vil ikke som enkelte legge skylden på hans sykdom. Men ved en
gjennomlesning av hans såkalte testamente, får man ikke noe inntrykk
av at han prioriterer andre. Hans løsning er en kollektiv ledelse. Det
er utgangspunktet år Stalin, Sinovjev og Kamenev allierer seg.
Bukharin og Trotski vil ikke være med på det, uten at de danner en
felles front. Det synes videre på meg som om det er prioriteringene
innen ledertroikaen som splitter den. Mens Stalin ser seg blind på de
praktiske nødvendighetene, er Sinovjev og Kamenev mer forsonings-
orientert enn Stalin, særlig i forhold til Trotski, som i mellomtiden
har utviklet seg til å bli en av praksisens sterkeste kritikere, og et
brudd er uunngåelig. Denne typen stridigheter, gjorde at Stalin og
hans folk i større og større grad gikk mot en monolittisk enhet.
Mye av feilen partiet gjorde, var at det gjorde seg til statsbærende,
og at dermed motsigelser innen partiet (som selvsagt er uunngåelig)
ble langt mer omfattende enn nødvendig var. Mye av 30-tallets redslser
kunne vært unngått dersom partiet hadde fungert bedre, både innad og
utad, og dersom folk hadde vært mer forsoningsvillige (så kan man
selvsagt begynne å diskutere hvorfor de ikke var det, men det tar jeg
eventuelt en annen gang). Men jeg tror ikke at det som skjedde kunne
vært helt og holdent unngått selv om det fungerte bedre, eller om en
annen fraksjon innen partiet hadde makten, ut fra de materielle
forutsetningene Sovjetunionen faktisk lå under. Er det en ting den
russiske revolusjonen kan lære oss, er det at sosialismen over tid
ikke kan overleve i ett land alene, særlig når det er såvidt
tilbakeliggende som Sovjetunionen var.
Dette er mitt syn, og jeg tror ikke AKP generelt ligger så langt fra
det. Så jeg håper at når KVJ i fremtiden kritiserer AKP, at han tar
utgangspunkt i realitetene.
--- Mathias