Arne Eriksen skrev: > >Er det ikke så nøye med "dissidentene" i et samfunn, som f.eks. AKP'ere i >Norge? Er ikke behandlingen av dissidenter nettopp et kritierium på >hvorvidt et samfunn har snev av demokratisk styresett? Har folk flest det >bra, når de føler seg truet på livet hvis de våger å dissentere? Hvor mange >tør stå fram som dissidenter når det er direkte livsfarlig? >Når gammelkommunistene gjør det bra ved valg i øst, forteller det alt om >alternativet, markedsøkonomien og kapitalismen. Men til tross for den grad >av sosial sikkerhet som eksisterte tidligere, får kommunistene ikke >spesielt mange stemmer. Kanskje flertallet ikke stoler på dem? >
Jeg mener ikke man skal fryse ut dissidenter. Jeg mener både folk som
Bukharin og endog Trotski har hatt ett og annet fornuftig å fare med.
Det jeg derimot kritiserer, er at folk trekker det til den andre enden
ved å hylle dissidentene og behandle dem som dogmatikere behandlet og
behandler de seirende. Skal man være kritisk, nytter det ikke bare å
være kritisk til Stalin, og dermed positiv til alle han ikke likte.
Man må se det i et visst perspektiv.