Siden "teorien" fastslår, at et land som een gang er blitt "sosialistisk"
ikke kan bli kapitalistisk igjen, mener Lydersen at Russland må være
"sosialistisk" fortsatt. Og Stalin kan ikke kritiseres grunnleggende, siden
han jo sto i spissen da man bygget denne "sosialismen". Stalin gjorde en god
gjerning. Med tungt hjerte lot han millioner drepe med den gode sak for øye,
på samme måten som Gud med tungt hjerte har måttet la milliarder gå til
grunne for å lede oss alle på den rette vei, selvom vi små mennesker ikke
begriper det. Her er Lydersen og de arge ml-motstanderne hjertens enige.
Deres veier skilles ved den sene Krustjov, på samme måten som katolikker og
protestanter skiller lag ved Luther, fordi det var her Mao skilte lag med
Sovjet, og Sovjetunionen på noen få år gikk fra å være sosialismens fyrtårn
for Peking til å være "sosialimperialistisk og en ny variant av
Hitler-fascismen". På grunn av det senere åpenlyse (men forskjellige)
sammenbrudd for begge lands statskapitalismer, er de faderløse sekter nå
henvist til en ørkenvandring under triste økumeniske "debatter".
"Sosialisme" er for mange denne type dødsfientlige trosretninger, hinsides
enhver logikk og fornuft. De tror på et slags sosialistisk forsyn som sikrer
at alt vil bli bra til sist, uansett hvor ille det ser ut nå. Begrepene de
bruker er bare en rent ytre ramme rundt denne dype religiøsiteten, som man
forsåvidt kan betrakte med en slags ærefrykt fordi den har en viss
uskyldighet, selvom den på lengre sikt er både farlig og misforstått. Hva
som kan komme ut av de nåværende "kommunistpartiene" i Ukraina,
Hviterussland, Kina, Serbia osv. er det ikke lysteligt å tenke på.
Folk som evangelisten EvangEliassen kan være hyggelige mennesker, men de vil
ikke tenke over hva som ikke rimer i "sosialimperialismeteorien". På Arne
Næss' spørsmål om det gjør vondt å tenke, svarer de ja. Det er ubehagelig å
tenke over at man kanskje har tatt feil, det vet vi alle av egen erfaring
(men det er egentlig den eneste tenkning som finnes). For å bevare sitt
selvbilde vil de bare ha fred til offentlig å tro på "teoriens" forklaring
hinsides enhver innvending som måtte bli reist - nå og i all framtid. De vil
være sikre på at de har rett - inntil de plutselig konverterer og "faller
fra" som vi har sett det i så mange tilfeller. De vil sove i fred i sin
betongarmerte teoribygning. De roper rasende til alle som sier noe annet, at
de må ti stille, nå, jo mere rasende, jo mere ubehagelige spørsmålene er.
Problemet med "marxismen-leninismen" er grunnleggende, at den utelukker
muligheten for at den selv kan ta feil i annet enn bagateller.
Vh. Karsten Johansen