>Det handler om hvorvidt KK skal kunne tillate seg å trykke artikler
>som er mer underholdende enn didaktiske.
>Jeg deler ikke din frykt for at lesere blir dumme av å lese artikler som
>ikke "oppdrar" dem til å bli politisk "korrekte" mennesker.
(Se mitt innlegg "Underholdende eller didaktiske"?),
http://www.itk.ntnu.no/ansatte/Andresen_Trond/kk-f/fra250198/0340.html
Men det C.G. sier ovenfor, kan også besvares ut fra en annen vinkel:
Faktisk var det _ikke_ min hensikt å kritisere KK for "underholdende" i
motsetning til "politisk" kulturstoff. Hovedhensikten var å rette søkelys
mot en moderne-kapitalistisk ideologisk strømning som står så sterkt blant
en del yngre folk i dag, at den også finner veien inn i KK. Ikke som
diskusjonstema, dvs. at man kritisk prøver å analysere den - det ville jo
vært flott - men som ubevisst ideologisk grunnlag for journalistens
skriving. Denne strømninga får sitt uttrykk i at alt blir ironi og
tilbakelent kynisme. Jeg har snakka om verdinihilisme og -relativisme i en
masse i tidligere innlegg, og skal derfor ikke utbrodere det her.
Et varsku for KKs kulturredaksjon bør være at tenkende mennesker i andre
leire nå begynner å ta opp dette som et alvorlig problem, og du finner gode
avisartikler om dette i *borgerlige* aviser. F.eks. måten Aftenposten har
dekket konflikten mellom kinosjefene og Statens Filmkontroll på, sammenligna
med KK, se
http://www.itk.ntnu.no/ansatte/Andresen_Trond/kk-f/fra250198/0039.html
Aftenposten har gått til sakas kjerne i større grad en KK: Filmkontrollens
manglende evne til å se problemet med rå og "kuul" vold som
estetikk/underholdning, og kontrollens arroganse overfor de som ønsker offentlig
debatt om dette.
Mens KK på etterskudd og overflatisk har framstilt dette
som en konflikt mellom "gamle og unges kino-smak". Aftenpostens bedre
dekning her har lite med ressurser å gjøre, men mer med bevissthet om de
ideologiske strømninger som rører seg i tida. Akkurat der burde jo KK ligge
foran!
Her i Sydney (3.8 millioner innb.) har filmskribentene i byens største avis
Sydney Morning Herald (ikke tabloid, forholdsvis vederheftig, liberal i
ordets postive betydning m.h.p. minoriteter, likestilling, livsstil - men
markedsliberalistisk, privatiseringsvennlig og fagforeningsfiendtlig) nå
begynt å få kalde føtter med hensyn på den ukritiske dyrkinga av
"Tarantino"-retninga innen film, ei retning som også er representert ved
slike som Roberto Rodriguez og etter hvert dessverre også Oliver Stone.
Dette er en filmsjanger hvor "fikse", dobbeltbunnede og "intelligente",
"trendy" dialoger går hand i hand med plutselig og veldig rå vold. Publikum
overrumples, eller de mer "avanserte" passer på å flire av voldsscenene.
Siste film fra geniets hånd er "Jackie Brown", som handler om det vanlige
fra Tarantino: En masse kyniske små- og mellomstore forbrytere og
voldsutøvere med skjeive flir og fikse replikker som dreper seg gjennom
filmen. Sjangeren er "fri" for enhver moral, holdning eller stillingtagen.
Her er filmanmelder Ruth Hessey i SMH 13. mars:
"Perhaps that's why Jackie Brown is such a depressing film - the characters
are so desperate to believe their pathetic lives are based on the ultimate
credo of hip (make lots of money, take lots of drugs and laugh when you kill
someone).... For all the trappings of cool, this is not a nice film...".
(credo of hip = den kuule verdensanskuelse)
(trappings of cool = de kuule virkemidlene)
Hessey refererer også en kompis av Tarantino, regissør Paul Thomas Anderson,
på følgende måte:
"When Anderson was recently in Sydney he mused on the power Tarantino wields
(han filosoferte over den makta Tarantino hadde). Like Jackie Brown, Boogie
Nights (Andersons nylige film) has several episodes of extreme and sudden
violence. It can be very disturbing to find yourself surrounded by people
laughing during one of these sequences in a cinema. The laughter goes beyond
the giggles of nerves.(dette er ikke nervøs latter). It's obvious when a key
female character is blown away that people who find it funny are responding
to a pure 'get the bitch'-mentality. .....According to Anderson, he and
Tarantino are shocked by these crude responses to their films...Quentin says
he makes his films for about 15 people - friends and family. I agree, that's
all you can do" (sier Anderson).
Var det noen som snakka om ansvarsfraskrivelse?
Her er bell hooks, en av New Yorks mer kjente kultursynsere (referert i SMH):
"Tarantino is certainly the ultimate in 'white cool'. His is a hardcore
cynical vision that would have everyone see racism, sexism and homophobia
but behave as none of that shit really matters, or if it does, it means
nothing 'cause none of it is gonna change, 'cause the real deal is that
domination is here to stay - going nowhere - and everybody is in on the act".
Forsøk på oversetting: "Tarantino er til hvit å være, så kuul som det går
an. Hans verdensanskuelse er en hardkokt kynisk en, som åpent erkjenner
rasisme, kvinneundertrykking, homofobi - men som forholder seg til dette som
om all den dritten der ikke betyr noe, og hvis den gjør det hjelper det
ikke, for ikkeno' vil endre seg, undertrykkinga er her for alltid - og alle
er med på den hvis de får sjansen".
Dette er bare litt av det som skrives i store "borgerlige" aviser. KK er
totalt akterutseilt i denne debatten, på tross av at den er uhyre
interessant for sosialister med tanke på ungdomskulturen generelt, og med
tanke på forsøka på å gjenreise en radikal studentbevegelse spesielt.
RV-leder Aslak Sira Myhre skal forøvrig ha ros for at han nå har begynt den
ideologiske striden mot den "kuule" og utbredte "gi faen-mentaliteten".
Trond Andresen