Legg vel merke til hva jeg skrev om denne "anmeldelsen" : "studentikost og
puerilt sprøyt". Dvs. det er ikke en anmeldelse, men bare noen spaltelinjer,
hvor skribenten morer seg med å lufte hva han synes er morsomt, kult osv. og
dermed markere overfor de rette kretser, at han er med på notene. Georg
Johannesen har sagt, at den slags ikke er annet enn søknader (f.eks. om å
bli filmanmelder i en rikere avis enn KK). Jvf:
>Men etter hvert som man
>kommer litt inn i filmen og slipper
>å se så mye til Miss Carmen, så
>blir den faktisk mer og mer underholdende.
>Billene gjør mye rart
>og morsomt, som for eksempel å
>fise digre plasmaskyer ut i rommet
>som treffer diverse romskip,
>ikke helt uten å forvolde skade. Et
>av de mer velrettede promp-skuddene
>greier til og med å treffe
>Carmens romskip, men uheldigvis
>dør hun ikke. Hun får derimot
>et kutt over øyet, så det var ikke
>helt bortkastet.
Vi kjenner denne tonen fra drøssvis med filmanmeldelser vi har gjespet oss
igjennom i Dabla, Morrabla, Filmmagasinet osv. osv. Dette er filmdiggernes
språk, et uttrykk for en variant av den konsumfetisjisme som har erstattet
reell virksomhet for mange i dette samfunn. Noen er hekta på dop, andre på
tegneserier, andre igjen på film. Regjeringens plan for framtida er, at vi i
gjennomsnitt skal konsumere det tredobbelte av i dag i år 2050. Konsumismen
har framtida for seg, den er nemlig forutsetningen for at de stadig mere
gigantiske kapitaler som akkumuleres i f.eks. filmindustrien kan fortsette å
forrente seg og det i aksellererende tempo. Som de jo må i følge
kapitalismens jernlov: akkumuler eller dø. Hva som skjer med mennesket i
dette konsummaset er for dem et helt underordnet spørsmål. Det er det
imidlertid ikke for de som ønsker å overleve de neste årtier under noenlunde
kultiverte forhold med respekt for medmennesker og natur og ikke gå til
grunne blant avkultiverte postmoderne kannibaler og konsumzombier.
Til de som ønsker å overleve kapitalens løpen grassat og kulturens
forsøpling i vareproduksjonens interesse: "globaliseringen", burde man kunne
forvente, at de som anmelder film i en avis som KK hører. Og derfor at de
maktet å prioritere mellom konsumsøppelet fra drømme- og fluktfabrikkene i
Hollywood og eventuelle kulturytringer og legge vekt på de sistnevnte. KKs
lesere har ikke bruk for opplæring i konsumidioti, de har bruk for avlæring
av dette. Ellers er vi, kulturelt sett, hjelpesløst i den postmoderne
fasciseringens vold.
>Nå er det i gang igjen, med raljerende og nedlatende hån fra folk som
>ikke et sekund tar seg bryet med å lese litt omhyggelig, ta høyde for
>at det finnes ironi eller gi nye journalister tid til å finne seg
>selv og en form.
Hvis denne anmeldelsen var ment som ironi, viser det at skribenten trenger
et kurs i bruken av dette virkemidlet. Intet i teksten gir ironiske
signaler, guttesnakk virker nå engang ikke ironisk. I høyden ufrivillig
tvetydig, men det er jo noe annet. Utsagn om at atombomber på film er
morsomt og underholdende ligger under enhver ironis nivå, fordi ironi
forutsetter et visst kulturelt islett hos skribenten, noe som selvsagt er
uforenlig med å flire av at noen lar seg underholde av at millioner går til
grunne i et flammehelvete. Vi lever i en tid, hvor det å være "ironisk" er
blitt en fashionabel livsstil for postmoderne kynikere. Det er lett å lulle
seg selv i søvn. I valget mellom denne typen filmanmeldelse og ingen, velger
jeg det siste. Skriveøvelser bør bli i skrivebordsskuffen.
Karsten Johansen