Lars Staurset ser ikke noe stort poeng i å henge seg opp i denne filmen og
omtalen av den i KK. På en måte er jeg enig (hvorfor bruke tid og
oppmerksomhet på likegyldig dusinvare?), på en annen måte ikke:
Karsten V.J. har helt rett i at vi lever i et konsumsamfunn hvor
vesentlige temaer og ytringer drukner i det høylytte og ustoppelige
kommersielle skvalder. Ideologidebatt, f.eks., har dårlige vilkår. Men for
meg synes det som om debatt rundt filmer (og holdninger som uttrykkes i
omtaler av dem) i dag byr på muligheter for å reise ideologidebatter. I
tidligere tider var det ofte *bøker* som utløste slike debatter. Vi kan
beklage at bøkene ikke spiller den samme rolle i dag, men så har vi altså
fått billedmediene, på godt og vondt.
Ei avis som Klassekampen bør ha som utgangspunkt for sine meldinger av
bøker, filmer, teater etc. at bak disse kulturelle ytringer ligger det
gjerne et eller flere, mer eller mindre klare, verdisyn og
virkelighetsoppfatninger, og at de også gir sitt bidrag (eller lille drypp)
m.h.p. å forsterke eller endre holdninger i samfunnet. Det betyr ikke at at
alle forfattere, filmregissører, dramatikere (samlenavn her: "kulturell
aktør") har noe slags "program" for hva de "vil" med sine verker, men bare
det jeg sa: Enten hen er seg det bevisst eller ikke, så har en kulturell
aktør sitt verdisyn og sin virkelighetsoppfatning - som bevisst eller
ubevisst vil sette preg på det som produseres.
På denne bakgrunn: Det mest bevisstløse man kan
gjøre hvis man har som jobb (eller hobby) å formidle kulturstoff, er å
vurdere kultur (i dette tilfelle film) som "tidtrøyte", altså vurderinger av
typen "vi hadde det gøy i to timer".
For å slippe avsporende motinnlegg: Jeg sier ikke med dette at KK skal
vurdere alle kulturelle ytringer ut fra om "de tjener folkets kamp" eller
lignende rødegardistiske klisjeer. Jeg ber bare om en *bevissthet*, en
*vilje* og *evne* til kritisk analyse, basert på at KK ikke er en hvilken
som helst avis, men har en spesiell rolle å spille.
Erling Sandmo gjør et poeng av at jeg kritiserer Garfalk for infantil
gutteværelse-mentalitet, mens fyren egentlig hadde ironisk avstand til
filmen. Siden de færreste lesere kjenner anmelderen, må vi ta utgangspunkt i
det han *skriver*. Jeg ser poenget med at Pamela Anderson ble brukt som
ironisk illustrasjon på hvor elendig rollefiguren "Carmen" var, og ikke
framholdt som en guttedrøm i seg sjøl. Men dette mister troverdighet når
anmelderen lenger nede tar av i barnslig begeistring over en ANNEN
kvinnelig rollefigur:
>>For øvrig er det et kvinnelig
>>kjempepluss med filmen. Hun heter
>>Dizzy Flores (Dina Meyer).
>>Sjarmerende, ikke blodfattig og
>>tøff.
>
>Heng henne opp på veggen på gutterommet,
>Martin!
-svarte jeg til dette. Erling Sandmo er så ivrig etter å påvise at jeg
undervurderer Garfalks ironiske distanse, at han framstiller det som om jeg tillegger
Garfalk følgende:
>...at (han) egentlig synes Pamela Andersson er en praktfull skuespiller som (han)
>har eller vil ha poster av på "gutterommet".
Dette er tjuvtriks, Sandmo. Eller du har misforstått meg. Da bør du lese
hva jeg skriver skikkelig (du kritiserer jo meg for ikke å lese andre
skikkelig).
Så langt om detaljene.
Det er minst to hjernedøde måter å omtale denne filmen på:
(1) Storøyd 12-årig gutt som elsker action, vold, våpen, krig, bomber,
fart og spenning.
(2) Ironisk, kuuul og verdensvant 90-talls ungdom som møter det meste med et
skjeivt flir, og synes det er skikkelig "camp" med amerikanske romsoldater
med A-våpen i arsenalet, "camp" på samme måte som 50-tallets fjernsynsreklame
er det.
Garfalk prøvde seg på sjanger nr. (2), men greidde ikke å gjennomføre løpet, og havna i
stor grad på gutteværelset, dvs. i (1). Men om så var at han hadde greid å holde seg
konsekvent i sjanger nr. (2), ville jeg opprettholdt min kritikk. Felles for
begge sjangrene er nemlig det totale fravær av analyse og kritisk innsikt,
filmen er "fun" - hverken mer eller mindre (I USA dreier alt seg om dette,
"did you have fun?", "is it fun?", "this is fun!", "how to have fun" etc.
etc. etc.).
"Sjanger" nummer (1) er et uttrykk for at man rett og slett har noen år igjen til
voksen alder.
Sjanger nummer (2) er et uttrykk for den verdi- og kulturnihilismen
(og -relativismen) som jeg har forsøkt å rette søkelyset mot tidligere her på
KK-forum, og som er teoretisk begrunnet i den "filosofi" som går under
samlenavnet postmodernisme. Kontinuiteten fra KKs tidligere filmanmeldere
Osman Kibar og Kari Andresen, til Garfalk, ligger her. Forskjellen ligger
i at de to første har fått sin dose akademisk kraftfor og har noen flere år på
baken, mens Garfalk ikke ser ut til å ha det.
>Høyest på listen over jobber jeg er glad for at jeg ikke har, er
>filmanmelder i KK.
-sier Sandmo.
Men hvorfor pokker skal folk som har det privilegium å skrive i
avis, og dermed tilhøre det bittelille mindretall som kan nå tusenvis av
andre mennesker med sine meninger, være beskytta mot kritikk, til og med
polemisk sådan? Når du skriver i avis - og spesielt når du legger an en så
bråkjekk tone som Garfalk - så får du tåle motbør. En kulturjournalist er en
person har valgt scenen og rampelyset. Da er det ingen grunn til å behandle
vedkommende varsomt, som en av samfunnets utstøtte eller utslåtte.
Sandmos posisjon her minner meg om den han inntok forrige gang,
da vi diskuterte de kulturintellektuelle akademikeres (manglende) vilje til å
forholde seg til problemet med vold som underholdningsestetikk. Posisjonen
hans er at folk som jobber med slikt, enten det er på universitet eller i
avis, skal ha seg frabedt at det øvrige samfunn går dem hardt inn på
klingen. Dette er åpenbart å betrakte som *vernede* arbeidsplasser.
Igjen må jeg svare at folk som har *valgt* et livsløp hvor de skriver,
synser, foreleser - dvs. står på den offentlige scene (og kom ikke og
fortelle meg at de ikke liker akkurat det!) - om film, de får jaggu meg tåle
at andre avkrever dem et standpunkt, kommer med innspill, og til og med
skyllebøtter.
Jeg minner om at det finnes en rekke yrkesmuligheter, f.eks. snekker,
renholder, bonde, kontorjobb, butikk, produksjonsarbeider, hvor man (for det
aller meste) unngår media-angrep på personlige prestasjoner i jobben. Men i
slike yrker kan man jo ikke vise seg fram offentlig, og det vil man jo
gjerne når man har valgt seg en akademisk eller jounalistisk kultur-løpebane?
Dagens kulturjournalister og -skribenter skal i følge Sandmo gis følgende
vernede arbeidsvilkår: De skal på den ene sida ha rett til å lire av seg
(det som for mange lesere er) provoserende vurderinger. (Greit nok, også for
meg. De skal sjølsagt ha den retten, det skulle bare mangle.) Men på den
andre sida skal de altså være beskytta fra å bli møtt like vilkår med samme
våpen (tastatur eller penn) som de sjøl bruker!
> Nå fikk man skyflet
>bort en del høyst kompetente kulturjournalister for en stund siden,
>ikke minst takket være systematisk nid og kritikk fra KKs "venner".
Helgheim og Selsjord var blant dem som sa opp i KK, og er "kompetente"
(i betydningen "dyktige") kulturjournalister. Men de blei ikke "skyfla bort".
De valgte å slutte p.g.a. utfallet av redaktørstriden. Noen av dem var sure
på kritikken - javel. Men de slutta ikke p.g.a. *den*. Historieforfalskning,
Erling. Når det gjelder filmanmelder Kari Andresen, så skreiv hun under i
fjor høst på at hun ville slutte hvis Bjerke ble avsatt. Men hun fortsatte
under Michelet til februar1998.
Trond Andresen