>>Men hvem HER har fremsatt denne påstanden. Navn, dato sitat, takk. Hvem HER
>>argumenterer du imot?
>
>Ingen har vel påstått akkurat dette. Det var bare noe jeg sa for å få deg
>sint, KVJ, akkurat som du ble.
Lydersen serverer nok en gang seg selv på et sølvfat. Argumentasjon er det
ikke antydning av i slikt, og det taler vel sitt klare språk til de som vil se.
>>>Stalin var ikke sterk nok til å utfordre Hitler-Tyskland,
>>
>>Men det var jo heller ikke det Churchills borgerlig-demokratiske England i
>>1940 som måtte betale for Chamberlains dumheter presis som Sovjet betalte
>>for Stalins. Ei heller motstandsbevegelsene som heroisk satte i gang rundt
>>om på tross av Stalins direktiver var sterke nok til å utfordre Hitler. De
>>prøvde likevel. Stalin var ingen revolusjonær og ikke engang en halvgod
>>demokrat eller en snedig borgerlig republikaner. Han var en ussel bøddel som
>>representerte en rå og primitiv statskapitalisme i en barbarisk tid. Han
>>prøvde ikke på å utfordre, han var en feig, paranoid og redd stormannsgal
>>diktator, feig, samvittighetsløs og maktglad som en annen Marskall Petain
>>eller andre som så fram til en fredet framtid i ly av og samarbeid med
>>nazismen og som kun ble reddet av Hitlers irrasjonelle hat og sine
>>underkuede folks heroisme og uendelige tålmodighet. Stalin var dessuten dum
>>nok til å tro han kunne vinne den finske eller polske arbeiderklassen for
>>sitt diktatur ved å trampe deres land under fote sammen med Hitler. Og dum
>>nok til å stole på Hitler og derfor bli tatt fullstendig på senga i 1941.
>>Stalin hadde skapt så mye undertrykkelse at selv Hitler i begynnelsen av
>>invasjonen hilstes som en befrier. Hva kom altså den svake posisjonen av?
>>Grunnleggende av forestillingen som kun kan oppstå hos en gal herskerkaste
>>om at "sosialisme" er et slags industrielt statsfengsel som folk må tvinges
>>og lokkes i med mord og løgn.
>
>Ja la oss hate Stalin dere.
Med en solid porsjon ond vilje, og kun hvis man ser bort fra hva jeg ellers
har skrevet kan mine formuleringer tolkes slik. Jeg trenger vel ikke
forklare den store ironiker og leserne ellers at det er en grotesk
feiltolkning. Stalins historisk-politiske dumhet er først og sist uttrykk
for klassebevisstheten hos den kasten og innholdet i den religiøse
tradisjonen han representerte. Den er ikke en mangel på intelligens, men en
politisk sneversynthet som kommer av historiske og personlige
forutsetninger. Jeg hater ham ikke (som menneske kan jeg snarere se noe
tragisk i en slik skjebne og bli oppmerksom på hvilke farer som truer enhver
av oss innefra) men jeg avskyr resultatet av hans politikk: enorme
unødvendige lidelser og at sosialisme er blitt synonymt med en altomfattende
overbyråkratisert og ekstremt toppstyrt statshydra, byzantinsk intrigeren og
umenneskelige forbrytelser i det store flertalls øyne, først og fremst i
hans eget land. Å vurdere ham som menneske ser jeg på som noe som har den
største historiske interesse. Man trenger bare studere mannens ansikt for å
se at han har en annen karakter enn f.eks. Lenin. Stalin var kald og
beregnende, lynende men snevert begavet som maurflittig intrigemaker og
maktkonstruktør. Stalin var først og fremst renkespiller og vant på en
situasjon som begunstiget hans type og på sine motstanderes politiske
kortsyn og bolsjevismens historiske feiltakelse. Han ble ofte fanget i sine
egne snarer. Han utviklet seg gjennom den enorme makt han samlet i sine
hender til sadist og psykopat, noe man også kan overbevise seg om ved å
studere hans familieliv. Mange sosialister tror det ligger noe spesielt
marxistisk eller lignende i å se helt bort fra slike personlige egenskaper
og karakterer, å så å si være prinsippielt uten menneskekunnskap. Samtidig
deler de ut overfladiske personkarakteristikker i hytt og pine, når det
passer i "retorikken". En fatal dumhet. Lenin var ikke slik, da han skrev om
Stalin i sitt testamente, han kunne godt se, hvem han hadde for seg og
forsto det skjebnesvangre i det, kanskje netopp fordi Lenin var den eneste
som fullt ut forsto hvor mye som var kommet til å avhenge av hans person,
etter at han så å si var trådt i zarens sted med en partimaskine som langt
mer var innrettet på å lystre hans ordrer enn på dyptloddende debatt og
analyse. Lenin var en dyktig (men høyst feilbarlig) politiker med et helt
annet format enn Stalin, selv om denne også på sitt begrensede felt var
uovertruffen og lynende intelligent. Det er selvfølgelig ikke Stalins
psykopati som skaper det stalinistiske system, det kunne nok ha utviklet seg
noe lignende under andres ledelse, men da ikke helt det samme,
personligheten spiller en rolle. Den russiske histories tyngde, systemets
utvikling og bolsjevismens svakheter ("sentralkomiteen er ufeilbarlig")
gjorde det mulig at netopp en slik personlighetstype kunne få drive sitt
spill uhemmet og med skjebnesvangre følger, at Ivan den Skrekkelige og de
verste Zarerne kunne få en historisk gjenganger i sosialistisk forkledning.
Når folk ikke vil se slike ting, beviser de bare, hvor verdensfjernt det
tankespinn er, de tror er politikk. Tenk bare på betydningen av Churchills
personlighet kontra Chamberlains. Lenin utnyttet den revolusjonære tumulten
til en pyrrhosseier for bolsjevismen, Stalin ledet fullendelsen av omslaget
til nederlag og konstruksjonen av en ny undertrykkelsesform som gradvis
tilpasset de russiske særtrekk til kapitalismen. Stalin er først og fremst
den ledende konstruktøren av et særegent kapitalistisk undertrykkelsessystem
selv om han selv var overbevist om å handle til sosialismens fremme.
>>La oss anta, at Hitler først hadde angrepet en la oss si bare
>>halvdemokratisk Sovjetstat med en politisk kritisk og våken arbeiderklasse
>>og med en ulmende kommunistisk-sosialdemokratisk motstandsbevegelse i
>>Tyskland, med voksende lignende motstandsbevegelser i andre land, med sterk
>>sympati fra engelske, franske arbeidere? Hva hadde det ført til? Mitt tip
>>er, at så hadde vi ikke sittet her i dag og fortsatt kranglet om futilt
>>vrøvl til forsvar for en død herskerkastes dinosauriske politiske
>>forbrytelser i en verden på rask vei mot rabiat markedsgalskap, økologisk
>>sammenbrudd og modernisert fascisme. Så hadde vi hatt mere inspirerende
>>problemer.
>
>Du skulle egentlig ha likt det, ja KVJ, at Hitler straks kastet seg over
>det uforvarende Sovjetunionen slik at de kunne ha møtt de japanske styrkene
>i Sibir og så fått realisert sitt verdensherredømme. Jeg må innrømme at
>tanken pirrer meg også. Men det er fordi jeg er germaner som deg KVJ. Men
>vår mann, Adolf Hitler, var ikke så smart dessverre, og før han skjøt seg
>så innrømte han den germanske rasens underlegenhet i forhold til den
>slaviske. Det er derfor jeg studerer russisk, det er i selvforsvar mot det
>som må komme.
Lydersens retorikk skiller seg her igjen ut ved å være uten humor og med
bevisst feillesning pådutte meg en nazistisk drøm om seir for en av de få
forbrytere i historien, som overgår Stalin.
Bak dette firkanta sludder ligger dessverre at Lydersen ser alt svart-hvitt
ut fra sin stalinistiske religiøse retorikk, han fanges inn av sine egne
illusjoner og jeg og andre blir til onde trotskister og kommunisthatere som
egentlig er fascister - den gamle stalinistiske løgnen igjen, det gamle
forsøket på å true oss kjettere inn i folden eller jage oss i armene på
fienden. Jeg vil anbefale Lydersen å se den russiske filmen "Gå og se", hvis
han da ikke allerede har sett den. Den framstiller helt fantastisk og med
full russisk intensitet det overmenneskelige vanvidd som utspiller seg under
den annen verdenskrig på russisk territorium; gjennom filmen avspeilet i en
gutts ansikt som blir flere tiår eldre på få år. Filmatiseringen av Väinö
Linnas "Ukjent soldat" (den filmen fra ca. 1985) er også god, spesielt en
scene, hvor russerne "heltemodig" skyter en retirerende finsk kolonne av
sårede og lemlestede helt i filler for så til sist å reise et banner med
påskriften "finske arbeidere, slutt dere til den seirrike sosialismen", noe
som selvfølgelig sterkt frister de siste døende finske proletarer der de
ligger med "sosialistiske" kuler i kroppen. Eller les Linnas roman, Linna
var kommunist. Les Solsjenitsyn. Victor Serge. Deutschers Stalinbiografi.
Jeg tror det største problemet for Lydersen og andre som sitter fast i
stalinistiske myter er deres manglende innlevelse i historien, den manglende
forståelse for, at historien er mangfoldig, er kjøtt og blod, er
menneskeskjebner, er liv som ikke er et skyggespill på huleveggen fremkalt
ved platonske ideers sol slik man dessverre lett tror i ung alder. Som
Brecht har sagt: "den lærende er viktigere enn læren". De enorme lidelser
stalinismen var forbundet med for millioner av mennesker kan ikke
rettferdiggjøres ved henvisning til en ideologi og dens overlevelse, eller
til industralisering og kommende slekters evige lykke (som ennå ingen har
sett noe til). De kan i det hele tatt ikke rettferdiggjøres, hvis man
samtidig vil kalle seg sosialist uten å gjøre begrepet til uttrykk for en
grotesk schizofreni.
Vh. Karsten Johansen