Det er klart, at å diskutere dette problemet vidt og bredt uten å ta for
seg sin egen virkelighet i dag gjerne er mye lettere og mer takknemlig, det
er som en typisk borgerlig kafédiskusjon, som Sigurd Lydersen er en sterk
eksponent for, mene masse greier uten at det fører til noe som helst i
handling, man kan begynne å lure på denne Lydersens motiver.
Men, han tar mål av seg til å få seg karriere på dette, ikke dumt,
selvfølgelig, bli Norges Sovjet-ekspert, det er klart det er en smart
nisje. Dessuten kan han i borgerligheten bli omfavnet som en Thomas Hylland
Eriksen med "nye og spennende synspunkter", en "forfriskende fyr". Han tar
seg nok mål av å få et intervju snart i Aftenposten, for i USA er Sovjet og
marxisme kommet på mote, nå som det ikke oppfattes som farlig lenger. En
retning like interessant som New Age.
Så hva skal vi gjøre nå, konkret, under sen-kapitalismen, folkens,
"gutter", dette er mitt stadig tilbakevendende spørsmål, det er ikke gitt
at den klassiske strategi med streiker og arbeidskamper og demonstrasjoner
funker lenger. Selvfølgelig. Det er beinhardt å jobbe mot kapitalismen i
våre dager.
Overskriften på artikkelen her "Sovjets historie som språkproblem",
berører det som snakkes om hele tiden, at man snakker forbi hverandre hele
tiden, fordi man har forskjellig metafysikk, på en måte, man kan prøve seg
med en analyse, rolig, personlig først, Sigurd Lydersen som en "friskfyr",
fra Namsos, veit jeg, mot Karsten Vedel Johansens kjølig analyserende og
sterke stil, riktig en bulldozer, men rolig, så leser vi Svein Tinnesands
rolige forklaring om Håkon Meyer, som var meget opplysende, interessant,
informativ, så leser vi Anders Ekeland som ikke viker en tomme fra det han
tror på, men som har kunnskaper, riktig en tungvekter, og Mathias Bismo som
tydeligvis er litt ung, innrømmer uvitenhet, prøvende, fin, så har vi mange
flere.
Men diskusjonen går på hvem i fortida som hadde rett, dette er etter mitt
synspunkt lite fruktbart, det degenererer til gamle debatter mellom Gro og
Kåre hvor man snakket om hvem som hadde rett i fjor, eller før forrige
valg, eller for ti år siden, "hva sa jeg", var vel den formuleringen som
mest gikk igjen her. Eller "hva sa vi". Bare tull.
Dette er en viktig grunn til at svært mange har mista helt interessen for
politikk, eller at noen lar seg oppsluke i borgerligheten for å prøve å
påvirke den innenfra, som en Håkon Meyer, for eksempel, jeg selv kan både
sies å stå utenfor og innenfor, med hatske angrep på det eksisterende
samfunn her og der, for eksempel i dikt, og mer moderate taler på møter
internt i Senterpartiet, for eksempel. Jeg føler for å jobbe slik, snakke
byråkraters språk når jeg snakker med byråkrater, narkomanes språk når jeg
snakker med narkomane, hva som helst. Først når jeg blir godt kjent med en
person, kan jeg begynne å si hva jeg virkelig mener. Men sånn har jo alle
det, først må man bli kjent, personlig, så kan man begynne å framføre
uenighet. Først fred, så diskusjon og demokrati.
Bror Wyller