Re: KK som ukeblad

Anders Ekeland (anders.ekeland@online.no)
Fri, 29 May 1998 09:02:23 +0200

Problemet med oppslaget er at de kritiske spørsmålene mangler. Khan sier
innledningsvis at hun bevisst framhever grupper med et politisk program.
Men det kommer ingen spørsmål om forholdet mellom politikk og kunst.

Hun kaller seg muslimsk anarkist, men ingen klargjørende spørsmål om hva
hun mener med det. Hva har hun lest? Hvilken av anarkismens retninger
sympatiserer hun med?

Fraværet av nysgjerrige/kritiske spørsmål er sjølsagt mest iøyenfallende i
"tyggis" delen av intervjuet. For hvordan kan denne ekstreme bruk og kast
(klær, mennesker, steder, stiler) la seg forene med en bærekraftig
utvikling. Dette maniske forholdet til lebestift - hvordan lar det seg
forene med feminisme, med kamp mot skjønnhetstyrraniet? Osv. osv. Slik det
nå står blir journalistene i for stor grad mikrofonstativ. KK leverer et
hipt-intervju som ikke skiller seg positivt (ved sin kritiske vinkling) fra
mange andre aviser. Snarer tvert i mot.

Alt dette er sjølsagt dypest sett en gjennspeiling av at KK siden den
"sosialistiske realismen" ble for ufiks aldri har utviklet en
kulturpolitisk linje. Dermed blir man offer for de rådende trendende i
visse miljøer. Det har vært stoda i over ti år. Mikrofonstativ for enhver
ny trend ... det blir kjedelig i lengden. Det er ikke noe revolusjonært i
det. Det er et uttrykk for denne sørgelige tilstand at KK bedriver
politisert nyhetsdekning og apolitisk kulturdekning. Det hadde vært bedre
om det var motsatt. Som vi alle veit - noen apolitisk kulturdekning finnes
ikke - bare en ubevisst politisk linje - og den er sjelden revolusjonær. Og
verst av allt - den er kjedelig.

Konklusjon: KK må få en kulturpolitisk linje. Må dra igang noen diskusjoner:
* Bør pop-grupper ha et politisk program slik Khan mener - eller er det mot
kunstens "natur". Hvis ja - da bør musikkanmeldelsene i KK gjenspeile dette.

* Hvis musikk bør ha et program - hvorfor da ikke i enda høyere grad
litteratur? Eller opera?

* Hvilket program ligger i mye av dagens installasjonskunst annet en forakt
for vanlig folk og deres smak? Bør dette (eliteidrett med forakt for folk)
få offentlig støtte - eller bør masseidretten (korps, musikkskole,
bibliotek, amatatørteater) få penger isteden?

Det skjedde mye rart i syttiåra, men "det private er politisk" var et godt
slagord. Det bør KK ta opp igjen.

Vh
Anders Ekeland