Men så kom han jo i 1985, da.
>>sovjeterne smykker seg selv for alle fremskritt i verden. Sovjeterne er jo
>>som kjent materialister og forholder seg til en verden med innebyggede
>>lover, de er forskere og ikke voluntaristiske sosialismeskapere. De
>>studerer hvordan den vestlige posititivsmen går i sakte, men sikker
>>oppløsning, og lar tvilende positivister som den store britiske
>>posisitivsten Alfred Ayer komme til orde i tidskriftet for å polemisere mot
>>den dialektiske materialismen, det er så tidlig
>>som i 1962.
>>
>>Det du ikke kjenner til, KVJ, i likhet med resten av vestlig venstreside,
>>er at det går en hovebrytning i moderne filosofi mellom en positivistisk
>>retning og en posistivismekritisk, mer historiserende og teoretiserende
>>retning. På 60-70-tallet ble den positivismekritiske retningen monopolisert
>>i Norge og Vesten av nymarxister av ymse slag, sånn som Jurgen Habermas og
>
>Poenget er: Hvorfor lot man den vestlig-borgerlige Ayer komme til orde i
>Sovjettidsskriftene, men ikke egne kritikere og ikke Habermas, Mandel eller
>andre vestlige marxister og sosialister? Luxemburgs tekst om "Den russiske
>revolusjon" ble offentliggjort i DDR i 1976, 54 år etter at den ble utgitt i
>vest. Trotskij, Preobrasjenskij, Bukharin kom aldri på trykk etter Stalin.
>Hvorfor ble den sosialistiske Biermann forbudt og satt i husarrest i DDR?
>Robert Havemann? Hvorfor ble Rudolf Bahro forbudt? Svar: Ayer var ufarlig
>fordi han var vestlig-borgerlig. Alle de egne kritikerne og de sosialistiske
>kjetterne var farlige, fordi deres offentliggjørelse ubarmhjertigt ville
>avslørt det sentrale dogmet om at SUKP satt inne med den eneste
>sosialistiske sannheten og at alle andre var vestlig-borgerlige. En
>offentliggjørelse av Trotskij og Mandel eller Havemann, Bahro, Biermann
>ville fremkalt en politisk og historisk debatt om styrets karakter på
>sosialistiske premisser. Selv ikke Gorbatsjov var villig til det.
Mens man ved statsvitenskaplig institutt ved Universitetet i Oslo truer
studenter med at de ikke får ta hovedoppgaven sin der dersom de befatter
seg med kritisk teori, så ble det altså på 70-tallet i Sovjetunionen
arrangert åpne seminarer rundt Frankfurterskolens teorier, for studenter og
forskere. Som Zilbermann skriver, Frankfurterskolen ble lest åpent, men
jevnt over forkastet p.g.a. "for rotete metode" og irrelevans. Mine
sovjetiske offisielle kilder inneholder inngående analyser av
Frankfurterskolens estetiske og sosiale teorier og studentbevegelsen i
vesten på 60-70-tallet, hvor man etterhvert kommer til at dette
representerer en blindvei som munner ut i misantropi og
utviklingspessimisme, bl.a. fordi de ignorerer den reelt eksisterende
sosialisme.
Jeg tviler følgelig på at hverken Habermas, Adorno, Marcuse, Skjervheim
eller Rune Slagstad var noe større interessert i å få sine bidrag trykket i
sovjetiske tidskrift. I likhet med Marcuse i hans bok "Soviet Marxism"
forkastet de akkurat som KVJ gjør her og nå hele den sovjetiske
virksomheten som forsteinet dogmatikk, uten å ta seg tid til å studere
kritisk sovjetiske kilder. Mens Alfred Ayer var en ærlig borgelig filosof,
på jakt etter noe holdbart, og så svakheter ved den logiske positivismen,
så var Frankfurterskolen mer senkapitalistiske og kyniske ordgytere med et
litt frynset forhold til sant og galt i verden, og hadde følgelig liten
interesse av dialog med sovjetfilsofene. Da kunne man jo risikere å bli
oppfattet som venn av Sovjetunionen, og havne i dragsuget til vestlige
prosovjetiske kommunistparti, og jeg har full forståelse for at man unngikk
det på 60-70-tallet.
Men hva vet jeg, jeg har ikke hele overblikket. Et interessant spørsmål
ihvertfall, forholdet mellom Frankfurterskolen og sovjetfilsofien.
Sigurd Lydersen