Nå diskuterer vi endelig virkelige problemer. Jeg vil være forsiktig med å
fremstå som en større autoritet enn det jeg er, når det gjelder denne
problematikken så har jeg ikke mer enn andre noen fiks ferdige svar, jeg er
derimot i det Thomas Kuhn beskriver som en preparadigmatisk fase,
kjennetegnet mer av spørsmål enn av svar, en fase hvor man tester ut en
rekke forskjellige hypoteser på vilt søk etter noe holdbart og kommer
forhåpentligvis etterhvert fram til noe holdbart som kan inngå som
hjørnesteiner i et nytt og bedre paradigme, forståelsesramme, teori.
Poenget med alle mine skriverier her på KK-forum har vært å formidle denne
preparadigmatiske fasen som ikke bare jeg, men hele vesntresida befinner
seg innenfor, og det gleder meg stort at en ung djevel som Bismo virker til
å ha skjønt problematikken. Da har antagelig noen andre også skjønt den.
Det jeg skrev om revolusjon igår f.eks. om at det ikke ville vært bra å
fått revolusjon i Norge under den kalde krigen, blitt endel av øst-Europa,
det er jeg slettes ikke så sikker på. Kanskje ville det gjort ting enklere,
kanskje ikke, når jeg sier det så skråsikkert som jeg gjør så er det for å
lansere det som en antagelse og se hvordan den gjør seg. Jeg tror jeg er
enig med meg selv om at det var best at det gikk som det gikk, og at vi er
der vi er idag. Senkapitalismen har nemlig en funksjon så lenge den varer,
det er mye verdifullt med senkapitalismen også som man skal være uhyre
forsiktig med å kaste vrak på, slik man lett gjør ved en revolusjon.
Men for å svare på det Bismo her spør om så virker det for meg som at
situasjonen i det 20. århundre har vært den at verden var dømt til å bestå
av to blokker, en kapitalistisk og en sosialistisk sådan. Hovedarkitekten
bak dnne innretningen er såvidt jeg forstår Josef Stalin som brøt med den
revolusjonsromantiske ideen om en verdensrevolusjon som ild i tørt gress,
som bl.a. Lenin i sin iver og revolusjonære glød var tilhenger av. Sånn
sett representerer kanskje Stalin den første modne sosialisten innenfor
Sovjetunionen, og er uansett en nøkkelfigur i utviklingen av
etterkrigstidens Sovjetunionen.
Interaksjonen mellom denne modne sosialismen og den øvrige verden, især den
såkalt utviklede kapitalistiske kommer nok gankse sikkert til å bli
gjenstand for stor interesse i årene fremover, og det er denne
interaksjonen jeg og Bismo har begynt å diskutere her på KK-forum nå. For å
forstå denne interaksjonen kommer man ikke unna de vestlige prosovjetiske
kommunistpartiene, og det er vel egentlig grunnen til at jeg har engasjert
meg i NKP, av ren nysgjerrighet og faenskap. Og jeg har erfart at hverken
det norske eller det danske prosovjetiske kommunistpartiet har et særlig
adekvat forhold til Sovjetunionen, og inntrykket mitt er at dettte bunner i
at Sovjetunionen ikke så seg særlig tjent med altfor informerte og
entusiastiske støttespillere i den vestlige verden. Kom i hu hvilken
behandling Stalin ga krigsfanger som vendte tilbake til Sovjetunionen etter
krigen, de ble sendt til straffeleir i Sibir, de var ikke lenger til å
stole på, hvordan skulle da et sovjetiske kommunistpartiet stole på
vestlige kommunister, de trengte jo absolutt ikke å være det de utga seg
for å være, de var frie aktører som SUKP i forhold til den sovjetiske
befolkningen ikke hadde den minste kontroll over, selvfølgelig var vestlige
kommunistpartier uhyre velegnede instrumenter for CIA for å få sine folk
inn bak fiendens linjer. På denne måten betød blokkdelingen av verden at
kommunikasjonen måtte bli sterkt kontrollert og gjensidig mistenksom
uavhengig av hva folk utga seg for å være, det var jo bare ord, mens
praksisen lå skjult og var det vesentlige.
>I så tilfelle, ender jeg opp med et par spørsmålstegn. La oss nå
>akseptere tesen om at Sovjetunionen var virkeliggjort
>marxisme-leninisme, bare for debattens skyld. Var dermed kommunismen
>bestemt til å være forbeholdt folket i Sovjetunionen? Og hva når et
>annet land eventuelt gjennomfører en vellykket samfunnstransformasjon
>i marxismen-leninismens tegn; vil ikke det nettopp føre til at dette
>landet blir et nytt Sovjetunionen som igjen blir et gloriøst forbilde?
>Blir dermed kommunismen som sådan bare forbeholdt ett og ett enkelt
>land i en viss epoke?
>
>Jeg skulle likt å få klargjort dette.
>
>---
>Mathias
Nå tror jeg at det blir feilaktig å betrakte Sovjetunionen som et land
blant andre land. Sovjetologen David B. Zilbermann beskriver i artikkelen
"Det postsosiologiske samfunn" i tidskriftet "Studies in Soviet thought"
fra 1978 ( jeg må snart se til å få lagt ut denne artikkelen elektronisk på
universitetets hjemmeside) hvordan det sovjetiske revolusjonære samfunnet i
etterkrigstiden under tingenes forløp ble nødt til utad å fremstå som et
land blant andre land på verdensarenaen, mens det innad var noe ganske
annet, moden sosialisme, realiseringen av menneskehetens felles framtid.
Nasjonalismen fikk en siste funksjon i kampen med den tyske fascismen, hvor
Stalin brukte blant annet mesterregisøren Sergej Eisenstein til å spille på
gamle russiske myter som Aleksander Nevskij for å oppildne kampviljen i
folket. Den sovjetiske dissidenten Zhores Medvedev hadde nylig en artikkel
i Nezavisimaja Gazeta hvor han drøftet Stalin som storrussisk nasjonalist
og konkluderte med at dette bare var et pragmatisk spill for galleriet, at
det ikke innebar et substansielt brudd med bolsjevismen, men derimot var et
uttrykk for bolsjevismens pragmatiske ånd, (ala hugenotten Henrik av
Navarras "Paris er en messe verdt", altså i en trygg europeisk sekulær
tradisjon, min bemerkning).
Den sosialistiske blokken opplevde seg altså ikke som enkeltstående land og
nasjoner i likhet med den kapitalistiske verden, de var sosialistiske
nasjoner, del av et sosialistisk felleskap. Og jeg tror det er denne
sosialistiske tankegangen som ligger til grunn for dagens russiske
utenrikspolitikk, med vyer om en mangepolarisert verden av nasjoner i
fredelig og progressiv sameksistens. På denne måten eksisterer den gamle
sosialistiske blokken fremdeles, men på et slikt vis at den blir mye
vanskeligere for den senkapitalistiske blokken å isolere som fiender. Tenk
f.eks. om kommunistpartiene gjennom valg kommer til makten i de nye
NATO-land, da blir det ikke fullt så sikkert lenger hvem som har vunnet den
kalde krigen. Men handel, det blir det nok ikke slutt på.
Sigurd Lydersen