Lydersen hevder at Sovjetunionen måtte trå varsomt frem. Men nettopp
dette faktumet påviser feilslåttheten i nettopp det sovjetiske
eksperimentet. Oktoberrevolusjonen skulle bare være det første steg i
en verdensrevolusjon. Dette var både Lenin, Stalin og Trotski enige
om. Skulle Sovjetunionen da i praksis underminere sin egen
eksistensberettigelse pga faren for at vestlige arbeidere ville vende
våpnene mot landet? Selve poenget med et sosialistisk samfunn utad,
var nettopp å fungere som en ledestjerne, et forbilde. Skulle
forbildet fornekte seg selv?
Det var med full rett til indignasjon overfor Sovjetunionen den nye
kommunistiske bevegelsen oppsto. Dersom ikke Sovjetunionen ville
fungere som det man ville ha det til å gjøre, så måtte man bare glemme
landet. Det var andre land som kunne fylle denne rollen (Kina,
Albania, etter hvert også Cuba). Dermed forsvant mye av grunnlaget
Oktoberrevolusjonen hadde lagt.
>
>For å forstå hvilken effekt Sovjetunionen har øvd på den samfulle verden i
>det 20. århundre trengs det å gå dypere inn i materien. Inngående
>historiske studier av en tidligere tabubelagt samtidshistorie viser dag for
>dag nye sider av denne utviklingen; overvåkinga, genetikkprogrammer,
>radioaktive forsøk på psykiske utviklingshemmede og avdekking av den
>empiriske kjernen i norsk statsvitenskap med krav om mer materialistiske og
>konstruktivistiske vinklinger i harmoni med den sovjetiske
>samfunnsvitenskapen, alt dette er frukter av en progressiv utvikling i vårt
>verdigrunnlag, en bevegelse bort fra fascistoide og umenneskelige teorier
>uten toleranse for avvik og nyskaping. Og da må man være forsiktig med å
>forkaste alt som spill for galleriet, låse verdensbilledet fast i en ond,
>ond verden.
>
Jeg benekter selvsagt ikke betydningen sosialismen hadde for folk i
Sovjet-sfæren. Og det er selvsagt ikke uten grunn at
"eks-kommunistene" får høye stemmetall. Jeg benekter heller ikke
betydningen Sovjetunionen har hatt som et skremmebilde som har fått
kapitalen til å komme med sosiale innrømmelser. Det alene, sier
imidlertid ingenting om hvorvidt Sovjetunionen representerte en
virkeliggjort marxisme-leninisme.
Jeg har videre problemer med å forstå Lydersens påstander ang.
påvirkningen, men jeg antar at han mener at overvåkning osv. var
negative sider som han mener Sovjetunionens innflytelse hemmet. Er det
derimot noe Norge har hatt til felles med Øst-Europa, er det nettopp
denne korporativismen og manglende meningsfriheten. I Øst-Tyskland,
for eksempel, et land med 17 mill innbyggere, var 6 mill, eller over
en tredel, registrert i Stasis arkiver. 500 000 personer var
tilknyttet Stasi. Siste nummer av magasinet "Revolusjon!" bringer
blant annet utdrag fra Herbert Polifka (medlem av KPD/ML, gjest på RVs
sosialismekonferanse) sin mappe på 10 000 sider. I løpet av en dag
registrerte de ikke bare hvor han til en hver tid befant seg. De kunne
også si hvilket radioprogram han hørte på, at kona gjesper og nøyaktig
hvilken sum han handlet for i en butikk og når han gjør det.
Overvåkingen Lund-kommisjonen avdekket blir bare barnemat i forhold.
Videre var det blant pionerene påbudt å ha bilde av Honnecker på
veggen. Dersom det ikke var der, kunne det føre til tre års fengsel.
Dette er en meningsterror som ikke en gang USA kan oppvise (der er det
endog lov å brenne flagget, det var det aldri i østblokken).
Jeg kjenner forsåvidt ikke til konkrete tilfeller av eksperimenter på
personer i landet. Men det er ikke til å komme utenom at mangfoldige
atomforsøk voldte adskillig skade på folk. Man lot atomkraftverket i
Tsjernovbyl gå, på tross av den elendige sikkerheten, som endte i den
katastrofen vi alle kjenner til. Hvor mange slike tilfeller vi ikke
har fått vite om, er usikkert. Dersom det er slike ting vesten ble
påvirket fra øst på, så jøss, det er sikkert ikke umulig. Men det er
ikke noe jeg ønsker meg.
>
>Og det er det du gjør her, Bismo. Du låser fast verdensbilledet ditt på en
>slik måte at du bare ser en ond, ond verden. Måten du gjør det på er ved å
>sette likhetstegn mellom business og kapitalisme, handel og kapitalisme.
>Jeg tror samfunnskritiske og oppegående mennesker må begynne å arbeide med
>sitt forhold til handel. Er virkelig handel den store onde kraft som truer
>menneskeheten med utslettelse? Dersom det stiller seg slik, at handel er et
>onde som til syvende og sist gjør at menneskene vil hakke hverandre ihjel,
>så tror jeg denne verden er fortapt. Sorry, men jeg klarer ikke å
>forestille meg en verden uten handel.
>
>Som historiestudent i Bergen har du sikkert overvært, eller vil overvære
>prof. Meyers forelesninger over antikken. Disse anbefales. Meyer
>anskueliggjør i disse et uunngåelig trekk ved det menneskelige samvær;
>gaveutvekslingen, og bygger sin analyse av de antikke samfunn på dette
>grunnlaget. Handel er gaveutveksling og er like uuttryddelig som livet
>selv. Varer produseres og skal fordeles, folk trenger varer, noen har, noen
>har ikke, man får og man gir, slik fungerer menneskelige samfunn uansett
>tidsalder, samfunnets kultur, retning og mening forandres, men
>gaveutvekslingen i en eller annen form består.
>
Ja, jeg har fått med med meg forelesninger av Jørgen Ch. Meyer. Og jeg
har også lest hans nye bok "Antikkens historie". Og jeg synes
forsåvidt hans antropologiske innfallsvinkel er interessant. Men her
poengterer han også gaveutvekslingen i utvikling, fra et nærmest
egalitært fenomen, og til en utvikling til patrom-klient forhold. Det
er dette Engels for over hundre år siden i boken "Familiens,
privateiendommens og statens opprinnelse" kalte klassesamfunnets
oppståen.
Jeg er selvsagt ikke mot handel, eller utveksling. Men det er avhengig
av hvis premisser det foregår på. Statoils og Remas inntog i Polen
handler selvsagt ikke om en hyggelig gest til et "frigjort" folk. Det
handler om et ønske om økt profitt, økt merverdi.
Det er nettopp oppdagelsen av merverdien som er det særegne ved den
marxistiske økonomiske teorien. Produseres det for merverdi eller for
folks behov? Det er greit at Lydersen har tanker om snille
kapitalister, men det er dessverre ikke realiteten i dag (se for
eksempel hvordan det har gått i Indonesia).
Men Lydersen er absolutt mer konsekvent enn NKP. Også i Sovjetunionen
ble det produsert for profitt. Arbeidsfordelingen innenfor blokken ble
opprettholdt (Cuba som sukkerprodusent etc). Når man desperat forsøker
å forsvare Sovjetunionen, så er den naturlige følgen å forsvare en
hver form for imperialistisk arbeidsdeling og produksjon for profitt.
Jeg tror likevel det blir et spørsmål om tid før forståelsen av dette
får NKP til å gripe til en mer omfattende Sovjetkritikk. Noe annet
blir logisk umulig.
>
>Av og til skriver du ting som for meg blir nærmest uforståelige. Du har
>ingen tro på at kommunisters aksept av kapitalismen der den eksisterte
>ville ha hindret sammenbruddet av sosialismen. Du mener altså at en annen
>linje fra 60-tallsungdommens side, mer prosovjetisk, mer innstilt på
>fredelig sameksistens, ikke ville ha bedret situasjonen noe særlig. Nei,
>det tror ikke jeg heller, men på et annet grunnlag enn deg. Jeg tror nemlig
>ikke at Harald Berntsen eller de andre 60-tallsungdommenes holdninger og
>aktiviteter hverken i den ene eller andre retning forandret noe særlig på
>tingenes forløp. Historien er ikke så skjør at visse generasjoners
>revolusjonistiske iver og entusiasme forandrer dens retning i nevneverdig
>grad. Det at menneskeheten gror sammen til ett hele, at menneskeheten
>begynner å leve mer rasjonelt, økonomisk og kulturelt/hedonistisk, det er
>en naturlig historisk prosess som finner sted og kan studeres, men som
>hverken jeg eller deg eller Paven i Rom kan gjøre noe større med. Dette er
>en art teleologisk og deterministisk tankegang, jeg er enig idet, men det
>føles veldig riktig og gir meg fred og muligheten til et godt og variert og
>rikt liv med god samvittighet. Mer kan jeg ikke kreve, kan jeg vel?
>
Jeg tror at Sovjetunionens utvikling kan ha vist oss en ting, nemlig
at den leninistiske tesen om kjedens svakeste ledd var feilslått.
Kanskje.
Når det gjelder den nye kommunistiske bevegelsens innvirkning på
tingenes utvikling, så virker det på meg som NKP for Lydersen er på en
måte determinert til å stå i spissen, og andre til å være ubetydelige.
Han mener at en større aksept for fredelig sameksistens og
prosovjetisme ikke ville ført noe særlig lenger. Er det da
uinteressant hvilken størrelse den "kommunistiske" bevegelsen har?
Hvis alle kommunister og revolusjonære hadde stilt seg bak NKP, ville
det ikke blitt sterkere da? Er det slik at historien kommer til et
punkt hvor sosialismen helt plutselig inntrer, bare de tre bokstavene
N, K og P er til stede? Hva er da vitsen med Friheten? Hva er vitsen
med medlemmer? Ville det ikke bare holdt seg med et navn? Ærlig talt,
dette skjønner jeg ikke.
Mathias
Som skal markere solidaritet med opprørerne i Indonesia i morgen
(lørdag) 13.00 på Tårnplass i Bergen