>som 60-tallsungdom er istand til å se. For et samfunn som det sovjetiske,
>en torn i øyet på mektige, kapitalistiske kretser med globalt fotfeste var
>det en livsnødvendighet å gå varsomt frem, uhyre varsomt. Sovjetunionen
>kunne ikke tillate seg å moralisere overdrevent over det kapitalistiske
>Vesten, fordømme det nedenom og hjem slik priviligiert 60-tallsungdom uten
>fare for liv og levnet kunne. Isteden måtte Sovjetunionen konsentrere seg
>om å stadig være på høyde med situasjonen, følge utviklingen med argusøyne
>og ved sin blotte eksistens revolusjonere hele verden, slik Stalin uttrykte
>det. Harald Berntsen gjør forresten et poeng av at Stalin var
>hovedarkitekten bak politikken med en fredelig sameksistens, og underbygger
>dette med professor i statsvitenskap, Jens B. Gundersens, forelesninger på
>60-tallet. Å som det trengs en Jens B. Gundersen idag.
Sovjetunionen var ikke "en torn i øyet på mektige, kapitalistiske kretser.."
som sosialistisk trussel, men som statskapitalistisk blokkering av adgangen
til deler av verdensmarkedet for den vestlige kapitalismen. I forhold til
sosialismens mulighet/trussel var Sovjetunionen tvertimot det mektigste
våpen for kapitalismen som har eksistert ved som effektivt skremmebilde
fullstendig å undergrave troen på sosialisme både i den egne og i den
vestlige arbeiderklassen. Dette gikk i løpet av den kalde krigen gradvis opp
for den globale kapitalkommandoen i vest. Teorien om fredelig sameksistens
var å gjøre en dyd av nødvendigheten sett fra Stalins synspunkt, presis som
klassesamarbeidsstrategien var det for de klassiske sosialdemokratene. For å
"sikre" (noe de selvfølgelig ikke kunne) sin egen maktposisjon i systemet
måtte man samarbeide med de større makthaverne mot demokratiet. Derfor ble
"sosialismen" (dvs. egen innflytelsessfære) noe unevnelig, som måtte snikes
inn bak ryggen på konkurrenten. Poenget med uttrykket "friminuttet" er
netopp å understreke at klassesamarbeidet har opphørt (er oppsagt), fordi
herskerne (i kraft av Sovjetforløpets kolossale svekkelse av sosialistiske
bevegelser) er blitt for mektige og ikke lengere trenger det.
>For å forstå hvilken effekt Sovjetunionen har øvd på den samfulle verden i
>det 20. århundre trengs det å gå dypere inn i materien. Inngående
>historiske studier av en tidligere tabubelagt samtidshistorie viser dag for
>dag nye sider av denne utviklingen; overvåkinga, genetikkprogrammer,
>radioaktive forsøk på psykiske utviklingshemmede og avdekking av den
>empiriske kjernen i norsk statsvitenskap med krav om mer materialistiske og
>konstruktivistiske vinklinger i harmoni med den sovjetiske
>samfunnsvitenskapen, alt dette er frukter av en progressiv utvikling i vårt
>verdigrunnlag, en bevegelse bort fra fascistoide og umenneskelige teorier
>uten toleranse for avvik og nyskaping.
Å ville gjøre den sovjettiske statsideologien til hovedansvarlig for alle
humanistiske og vitenskapelige fremskritt i vårt århundre er velkjent
SUKP-ideologi og ren historiemytologi. Tvertimot har denne statsideologiens
bindsterke oppmarsj av fryktsom etterplapring fungert som en kolossal
bremsekloss for egentlig nytenkning i store deler av verden, på samme måten
som den vestlige positivismens "vitenskap som ideologi" har gjort det på sin
måte.
>Som historiestudent i Bergen har du sikkert overvært, eller vil overvære
>prof. Meyers forelesninger over antikken. Disse anbefales. Meyer
>anskueliggjør i disse et uunngåelig trekk ved det menneskelige samvær;
>gaveutvekslingen, og bygger sin analyse av de antikke samfunn på dette
>grunnlaget. Handel er gaveutveksling og er like uuttryddelig som livet
>selv.
Å si at potlatch (gaveutveksling) i de primitive samfunn er det samme som
handel og vareutveksling er å gjøre narr av historievitenskapen. Som i all
reduksjonisme dekker utsagnet "det er jo bare det samme som" alltid over at
det som påstås å være det samme rommer en vesensforskjellighet som netopp
nødvendiggjør det udialektiske postulatet. Når noen sier at mennesket er jo
"bare et dyr", så hadde det jo ikke vært nødvendig å si dette, hvis det
virkelig "bare" var tilfellet. Hvis man ikke kan se forskjell på potlatch
hos eskimoene og den løpske handelen med dilldall på våre dagers
verdensmarked påstår man egentlig, at historien står stille, at alt er et
forskjellsløst kontinuum. Jeg henviser til Bjørn Qvillers skrifter om dette,
som igjen bygger på bl.a. M.I.Finleys studier av antikken. Det er netopp det
ideologiske ved våre dagers teorier om handel, at de er historieløse og
f.eks. fortsatt argumenterer for frihandelens velsignelser ut fra teorien
fra forrige århundre om komparative handelsfordeler, som imidlertid intet
har å gjøre med situasjonen på et verdenmarked med fri bevegelighet av
kapital. For slett ikke å snakke om problemene med økologisk forurensing som
skyldes den voksende handelen (eks. vann fra ballasttanker som medfører
spredning av fremmede alger som det lokale økosystemet ikke kan holde nede,
hvorfor det begynner å bryte sammen).
Vh. Karsten Johansen