>Når det gjelder den nye kommunistiske bevegelsens innvirkning på
>tingenes utvikling, så virker det på meg som NKP for Lydersen er på en
>måte determinert til å stå i spissen, og andre til å være ubetydelige.
>Han mener at en større aksept for fredelig sameksistens og
>prosovjetisme ikke ville ført noe særlig lenger. Er det da
>uinteressant hvilken størrelse den "kommunistiske" bevegelsen har?
>Hvis alle kommunister og revolusjonære hadde stilt seg bak NKP, ville
>det ikke blitt sterkere da? Er det slik at historien kommer til et
>punkt hvor sosialismen helt plutselig inntrer, bare de tre bokstavene
>N, K og P er til stede? Hva er da vitsen med Friheten? Hva er vitsen
>med medlemmer? Ville det ikke bare holdt seg med et navn? Ærlig talt,
>dette skjønner jeg ikke.
>Mathias
>Som skal markere solidaritet med opprørerne i Indonesia i morgen
>(lørdag) 13.00 på Tårnplass i Bergen
Hei Mathias!
Jeg skjønner godt at du ikke skjønner, det jeg ikke skjønner er at du
skjønner såpass mye som du gjør, og det er ingen fornærmelse fra min side,
men et ektefølt kompliment.
Jeg tror ikke større oppslutning for NKP under den kalde krigen ville ha
betydd noe for tingenes gang, nei. Eventuelt ville det ha hatt en
ødeleggende effekt, vi kunne fått en revolusjon her også, og havnet i et
hat-kjærlighetsforhold til Sovjetunionen som resten av øst-Europa, med
ideologisk nomenklatura og økonomisk og økologisk sammenbrudd.
Sovjetunionen og øst-Europa var ikke noe lykkeland slik NKP trodde og tror.
En iransk venn av meg forteller en historie om to iranske kommunister som
flyktet itl Sovjetunionen, det forgjettede land og kastet bort flere år av
sine liv på å arbeide i sovjetiske gruver og fikk nærmest bank av en husmor
i Baku som fortalte dem at hennes største drøm var å få slippe ut, også
hadde de to idiotene sneket seg inn. Det endte med at de kom tilbake, med
hendene over hodet og ba om nåde hos den iranske sjahens grensvevakter, ba
om å få slippe tilbake igjen.
En annen sovjetisk vits som Peter Nordmann Waage fortalte meg går ut på at
Stalin dør og som den store statsmann han har vært selv får velge om han
vil til helvete eller paradis. Først tester Stalin ut paradis, der er det
harpespill og eviglykkelige småborgere m.a.o. drit kjedelig, mens i helvete
er det red light district med synd og svir. Stalin er ikke i tvil om hvor
han vil, men når han endelig ankommer helvete så er det et virkelig helvete
han møter, med skjærsild og pinselskrik. Hva er dette, spør Stalin,
forskrekket, og engelen Gabriel oppklarer; "Jamen forstår du ikke Stalin,
første gang så kom du jo hit på intourist-visa."
NKP dro til Sovjetunionen på intourist-visa, de ble kjørt til Kreml i
svarte biler og fikk bare møte håndplukkede folk, fikk servert et
glansbilde. NKP`ere har fortalt meg hvordan de ved forskjellige anledninger
forsøkte å stikke hull på dette glansbildet ved å stille
partirepresentantene inkvisitoriske spørsmål for å få dem til å innrømme at
alt ikke kunne være så perfekt som det ble presentert. Ved en anledning
spurte en NKP`er en partirepresetant i Minsk om det overhodet fantes uekte
barn i Minsk, og fikk som svar et reslutt net, det fantes det altså ikke.
Når NKP`ere var på partiskole der over fungerte det på samme viset, de ble
drillet inn i en sovjetfiksjon spesialsydd for utlendinger og dersom de i
biblioteket fant frem til interessant litteratur på egen hånd, f.eks. visse
av Stalins skrifter, så var disse fjernet fra hyllene kort tid etter.
Sovjeterne trengte ikke intelligente og selvstendig tenkende støttespillere
i Vesten, disse ble gjerne bare problematiske urostiftere ala Mao og Tito,
da var det mye bedre å forholde seg til stokkreaksjonære kretser,
partisaner for et utdøende borgerskap og deres filosofi og vitenskap. Ergo
ble USA viet ekstra stor interesse fra sovjetisk side.
Det er tragisk å lese vestlige velmenende kommunisters bidrag i de
sovjetiske kildene, de er tydeligvis sørgelig uinformerte om den sovjetiske
intellektuelle utviklingen og tar opp poeng som sovjetfilsofene forlengst
har drøftet ferdig, forteller om en vestlig utvikling som sovjetfilsofene
kjenner bedre enn dem selv. NKP og andre prosovjetiske vestlige parti under
den kalde krigen var og ble en lang rekke tragedier.
Men idag stiller altså situasjonen seg annerledes, det er meningen at den
skal gjøre det. Idag blir forholdet melom øst og vest avgjørende for
verdens videre utvikling og for å forstå dette forholdet så kommer man ikke
unna Sovjetunionen og forsåvidt NKP`s tragikomiske forhold til denne
utrolige statskonstruksjonen. Jeg digger disse gammelkommunistene som ser
meg tillitsfullt inn i øynene og forteller meg at Gorbatsjov er en
forræder. Det er storveies! Fordi det er så fullt ut forståelig og fordi
det da blir så klart hvilken vei utviklingen tar. La oss hedre
gammelkommunistene, det har de på sett og vis fortjent.
Vennlig hilsen Sigurd Lydersen