Jeg vil imidlertid hevde at en viss form for identifikasjon eller
samhørighet, som kan knyttes til et 'samfunn' eller et 'folk' av ett
eller annet slag er en nødvendig forutsetning for folkestyre. Se
f.eks. http://www.physics.adelaide.edu.au/~jskuller/EU/regions.txt
(advarsel: dette er rå tekst fra epost- og usenet-diskusjoner)
Folkestyret kan aldri fungere når avstandene blir for store, uansett
hvor fint og idealistisk det måtte være for enkelte. Å holde sammen i
mellomstore grupper er ikke egoistisk eller anti-humanistisk - det er
en forutsetning for at vi kan fungere som mennesker.
Folkesuvereniteten er en grunnleggende demokratisk rett, men kan ikke
knyttes bare til nasjoner - også lokalsamfunn må ha krav på å
betraktes som suverene.
Det blir for langt å gå nærmere inn på alt dette her - jeg har skrevet
mer utførlig om det i diskusjoner tidligere:
http://www.physics.adelaide.edu.au/~jskuller/EU/debate.html
Men Trond Andresen og Solveig Mikkelsen vil visst ikke snakke videre
om dette. I stedet tar de fatt i noe ER skrev om Grunnloven, og
bringer det fullstendig ut på viddene.
> Så til diskusjonen. Bare et par saker i denne omgang.
> Røyrvik framhever England som et eksempel til etterfølging:
>
> > Ramm den inn og sett den paa museum der den hoerer hjemme. England
> >har f.eks ingen Grunnlov.
<pedant>
Naturligvis har verken England eller Storbritannia noen Grunnlov,
siden ingen av disse områdene eksisterer som politiske enheter.
</pedant>
Det er også usant at UK ikke har noen grunnlov. Det som er riktig, er
at de ikke har noen *samlet* og *nedskrevet* grunnlov (om man ser bort
fra Unionstraktaten fra 1707 mellom England og Skottland). Grunnloven
består av en hel rekke enkeltstående lover og presedenser
(rettskraftige dommer) som strekker seg tilbake til Magna Charta og
Arbroath-erklæringen, i tillegg til en hel del sedvane.
> Det vi har hørt fra opposisjonelle i Storbritannia, er at den
> manglende Grunnloven der er et stort poblem for demokratiet, og gir
> staten ekstreme muligheter til å ta seg til rette uten at man kan
> stevne staten for brudd på noe i rettssystemet.
Både - og. Det er fullt mulig å stevne staten - og å vinne saken.
For eksempel tapte den forrige regjeringen en rekke saker som ble
reist mot innstramningene i asylpolitikken. Ytringsfriheten er
beskyttet gjennom sedvaneretten, selv om den ikke er beskyttet i noen
(grunn)lov.
Det er riktig at det er lett for staten å vedta nye lover som bryter
med det vi ville anse som vanlige friheter og rettigheter. Men det
skyldes ikke bare mangelen på ukrenkelige rettigheter nedfelt i en
grunnlov, på USA-vis. Det er like mye at selve styresettet -
Westminster-systemet - er fullstendig ubrukelig og modent for
søppelhaugen forlengst. Det finnes intet skille mellom de tre
statsmakter. Parlamentet er fullstendig kontrollert av regjeringen,
og er stort sett redusert til sandpåstrøingsorgan. Overhuset er
høyeste rettsinstans (i hvert fall i England).
I tillegg til dette kommer den forunderlige engelske doktrinen om
Parlamentets (i motsetning til folkets) suverenitet, som er blitt
påtvunget resten av UK.
Nøyaktig de samme problemene behefter det australske politiske
systemet (med noen variasjoner fordi vi her har et folkevalgt
overhus). Og Australia har en (slags) skriftlig Grunnlov.
Emil Røyrvik har kanskje rett i at parlamentarismen i Norge er
grunnlovsstridig. Den er i hvert fall i strid med
maktfordelingsprinsippet, og denne viktige bestanddelen av vår
styreform finnes ikke skrevet ned noe sted (det samme er tilfelle i en
rekke andre land). Men om parlamentarismen i Norge er sur, så er
parlamentarismen in Australia og UK pill råtten.
> For eksempel har BBC hatt (de har det vel neppe nå etter den siste
> utviklinga?) stående forbud mot å slippe IRA/Sinn Fein til som
> intervjuobjekter.
Uffda. BBC har aldri hatt noe slikt forbud. Men det var et generelt
forbud (som omfattet alle media) mot å kringkaste *stemmene* til IRA-
og Sinn Féin-ledere. Så i stedet tok de opp intervjuet, og leide inn
en skuespiller til å uttale ordene. Det var stor etterspørsel etter
skuespillere med Ulster-aksent.
Den irske republikken (som har en fullt nedskrevet grunnlov) hadde det
samme forbudet. De opphevet det noen måneder før UK opphevet det,
sent i 1993 en gang om jeg husker rett.
> Et tredje eksempel på hva mangelen på et overordna lovverk som definerer
> visse rettigheter for borgerne fører til, er den menneskerettsstridige
> engelske injurielovgivinga, som gjør det mulig for de rike og mektige å få
> dømt de fleste som kritiserer dem, slik vi så da McDonalds fikk medhold i
> sin stevning av to arbeidslsøe aktivister som delte ut løpesedler som ikke
> gjorde annet enn å fremme den velkjente "grønne" kritikken av selskapet.
Jeg har fulgt McLibel-saken på ganske nært hold, og er helt enig i at
den engelske injurielovgivningen er fullstendig urettferdig. Men det
har nok dessverre lite eller ingenting med mangelen på en nedskrevet
grunnlov å gjøre. Selv om man grunnlovsfestet ytringsfriheten (noe
som naturligvis ville være bra) ville det slett ikke gjøre slutt på
injurielovene. De må nok forandres separat.
Det er dessuten alt for lettvint å tro at en grunnlov bare vil gi
folket flere friheter og rettigheter i forhold til staten. Land som
Belgia og Tyskland har politistatsforhold som aldri ville bli tolerert
i England, Skottland eller Wales. Til og med det norske
folkeregisteret vil av mange briter bli oppfattet to en utålelig
inngripen i den personlige friheten.
--
______ ___________________________________________________
/ ø ø
ø jon ø jon ivar skullerud ø
Ø______ ø jskuller@physics.adelaide.edu.au ø
Ø ø http://www.physics.adelaide.edu.au/~jskuller/ ø
ivar ø ø Support the wharfies! http://www.actu.asn.au/mua/ ø
_______/ ø___________________________________________________ø