Hva da med oss andre, vi post-68'ere? Vi som ble voksne etter de store fortellingers tid - vi som er trans- eller postmoderne i vår erkjennelse, om enn ikke alltid i praksis. Vår virkelighet og dens idegrunnlag er langt mer estetisk begrunnet enn politisk fundert - vi lar personlig opplevelse, nytelse, og mental stimulans telle mer. Våre intellektuelle interesser og oppgaver er spesifikke og lokale. Vi skiller mellom privat og offentlig. Vi holder våre forskjellige verdisett, estetiske preferanser og private irrasjonelle tilbøyeligheter utenfor det store fellesskapet.
En post-68'er har et privat selvskapende prosjekt i forhold til sin identitet - og gjerne avvikende nok til å skremme tidens regjeringsoppkjørte normative establishment. Friheten til selv å definere privatsfæren, om den skulle være irrasjonell, seksuell eller estetisk ekstrem, er hennes klare menneskerett.
Materielle og åndelige tilbud florerer, forføring og forandring fryder, ironien er vårt redskap mot det gamle politisk-romantiske alvoret. Vårt lille opprør ligger ikke i revolusjoner, men i reformer - gjennom overtalelse fremfor maktdogmer.
En post-68'er har allerede erkjent normenes og verdienes vilkårlighet. En post-68'er tar heller ikke sitt eget normsett på fullt alvor - til det er hun for klok. Hun tror ikke lenger at det offentlige og private liv kan smelte sammen i en herlig og nyttig forening til fellesskapets beste - slik de gamle 68'erne gjorde.
Marx og hans etterfølgere trodde at en overgripende ideologi kunne overvinne skillet mellom det offentlige og det private, distinksjonen mellom forpliktelser overfor selvet og forpliktelser overfor andre. Senere intellektuelle har misunt marxistene for hvordan de for en tid tilsynelatende viste, hvordan privat selvskapning og sosial ansvarlighet, hedensk heroisme og kristen kjærlighet, kontemplasjonens distanse og den revolusjonære feber, kunne smeltes sammen.
Store fortellinger om sosialisme, norske hus og verdifelleskap er metaforer for nostalgiske fellesskap. Dagens regjering viser også egenviktig politisk styringsiver, der den stadig vil mene noe om enkeltindividets private mentale og fysiske helse - og serverer gjennomsnittsverdier og helsemessige formaninger.
Tidligere dogmatisk sosialisme eller nåtidig kristenregjering ivrer etter å styre privatsfæren - ønsket om å kolonisere ethvert individs livsverden. Men privatsfæren er uforenlig med statlig pragmatikk.
Kampen mot undertrykkende kapitalisme kan også vise seg ved at dagens arbeiderstreiker gjennomføres der det opportunt lønner seg - "solidariteten" strekker seg ikke til grupper uten sterke økonomiske pressmidler. Noen skor seg på å straffe storkapitalistene, andre kommer ikke ut av denne evige økonomismen og synger terapeutisk sine klager i Klassekampens spalter. Men de begynner å bli gamle nå.
En liberal stat har respekt for individets egne valg, og holder seg for god til å definere hennes livsførsel. Muligheten for et entusiastisk og yrende fritt åndsliv er der. Så lenge vi ikke havner ut i opportunistisk markedsliberalisme - en smakløs grådighet med penger som alle tings mål og målestokk - ville den liberale post-68'er kunne være et fullgodt alternativ til 68'ernes sosialistiske prosjekt.
Truls Lie
Ansv. red.