Jeg skjønner godt Karstens beske beskrivelse av dagens virkelighet. Men jeg
synes du smører litt tjukt på, og -- viktigere -- din betraktningsmåte er
veldig statisk. Det du vel er enig i, er at samfunnsmentaliteten (dvs.
moral, normer, prioriteringer) forandrer seg når måten å produsere på endrer
seg, og at endringer i produksjonsmåte igjen skjer p.g.a. utviklinga innen
vitenskap og teknologi.Dette vil -- på godt og vondt -- i siste
instans medvirke til at livene våre, og vår mentalitet, forandres. Og den
utviklinga er ustoppelig, igjen både på godt og vondt.
Et eksempel på en enorm endring i riktig retning i vårt århundre, er
kvinnenes frammarsj: Fra å være pyntegjenstand og/eller (hus)slave til å bli
anerkjent som (ikke ennå helt) likeverdig. Uansett om verden fortsatt kan
oppvise kvinneundertrykking og -utnytting i stor skala
(og ta da med i betraktning at i motsetning til
tidligere får vi nå høre om all elendigheta p.g.a. medie- og
kommunikasjonsrevolusjonen), så er det et enormt framskritt for
menneskeheten som her har skjedd på skarve 100 år. Og hva er årsaken til
dette? I hvert fall ikke "bedre og klokere" gener. Forklaringa er vel
heller at moderne produksjon krever utdanna mennesker, men da følger nissen
med på lasset: Kunnskap og utdanning til massene -- ikke bare til
overklassen -- gir (ikke alltid, men i gjennomsnitt, og over tid) klokere
holdninger og beslutninger.
På denne bakgrunn kan vi diskutere forutsetningene for et pessimistisk
framtidsscenario; kapitalisme til evig tid. Hvis man leser boka
"Globaliseringsfellen", så er det jo sånne problemstillinger som de
multinasjonale selskaper og deres "tenkere", f.eks. tidligere president
Carters rådgiver, Brzezinski, leker med. Han sier rett ut at framtidas samfunn
meget sannsynlig bare skal bli tilrettelagt for 20% av befolkninga (de med
utdanning og fast arbeid), mens 80% blir mer eller mindre arbeidsløse,
fattige, og må holdes i sjakk blant annet ved hjelp av hjernedød
underholdning ("tittytainment" som Brzezinski så vittig sa det til
humring fra salen på en konferanse der verdens maktpersoner var
samla; det kommer fra "tits"=pupper og "entertainment"=underholdning).
Spørsmålet er likevel om dette scenariet er realistisk med de stadig
økende krav til utdanning og kunnskap for alle, også lønnsarbeiderne. Og med
en uunngåelig økende sysselsetting i forsknings-, informasjonsteknologi-,
utdannings- og helsesektoren hvor den gjennomsnittlige yrkesperson på den
ene sida proletariseres, samtidig som vedkommende blir stadig bedre utdanna
- så ser det for meg ut som om det er grunnlag for optimisme på lengre sikt.
Dette mente jeg *før* vi fikk Internett, som styrker muligheten til
informasjonsspredning og samtale på global basis (se annet innlegg om
nettets betydning for å bekjempe MAI-avtalen) i et nettverk, parallellt
med det kommunikasjons- og informasjonsmonopol borgerskapet har hatt
til nå.
Spørsmålet om pessimisme eller optimisme er forøvrig behandla grundigere i
min artikkel i boka "Markedets vidunderlige verden" (reklame!).
Karsten, betrakter du kapitalismens grep over menneskenes sinn i dagens
samfunn som noe som bare *må* vedvare i overskuelig framtid?
Kanskje er vår uenighet større enn den trenger å være fordi vi har
forskjellige tidshorisonter? Min er på et par hundre år, din er kanskje
kortere, et par tiår?
Trond Andresen