Men først noen ord om vitsen med utopier overhodet. Noen hevder at utopier
skal man avstå fra, fordi de fører bare til overgrep og elendighet. For meg
er faren for dette underordna det faktum at det daglige politiske strevet
vil miste retning og kraft hvis det ikke ligger en overordna langsiktig og
helhetlig visjon til grunn. Andre hevder ganske enkelt at man ikke skal
støtte utopier fordi de er "urealistiske". Her er jeg ikke bare uenig, men
*veldig* uenig, fordi dette blir sjøloppfyllende profetier. De som alltid
heller kaldt vann på visjoner og utopier fordi de er "urealistiske", blir
seinere av historia plassert som sin tids bakstrevere. "Vær realist - krev
det umulige", som de sa i et umerka slagord i Paris 1968.
For meg spiller det liten rolle om den kommunistiske visjon kan innfris
100%, uten stat, penger, utbytting, undertrykking - hvor alle er frie til å
gjøre hva de vil og hvor ingen bestemmer over andre. Den kan heller
betraktes som en "asymptote". Dette er ei sånn rett linje som mange
husker fra matematikken, som har den egenskapen at ei kurve smyger seg
tettere og tettere inntil linja, men aldri berører den. Den kommunistiske
visjon er asymptoten vi kan streve i mot, sjøl om vi kanskje ikke realiserer
den fullt ut.
Men denne visjonen bør oppdateres, og noen ord om hvor jeg mener Marx og
Engels var noe for optimistiske: I deres klassiske forestilling om økonomien
under kommunismen forutsetter de at produktiviteten vil bli så høy at alle
kan forsyne seg uhemmet, slik at det blir unødvendig å legge bånd på den
enkeltes rett til å ta ut goder etter eget ønske: "Fra enhver etter evne,
til enhver etter behov", som de sa. Men uansett hvor teknologisk avansert
framtidssamfunnet blir, er det opplagt ut fra enkle miljø- og
ressursbetraktninger at alle kan ikke til enhver tid hente seg ut ubegrenset
med materielle goder. Samtidig forutsetter kommunismen (ingen penger, intet
lønnsarbeid) at samfunnet ikke setter opp stengsler for den som måtte ønske
å konsumere uhemma. Det må bety at disse stengslene er "internalisert" i
hver enkelt samfunnsborger, sånn at man ikke opplever det som tvang eller et
betydelig savn når man avstår fra å forsyne seg mer enn de andre sjøl når
alt er gratis og det ikke er formelle stengsler mot å gjøre dette. Med andre
ord forutsetter altså kommunismen ikke bare veldig avansert produktivitet og
teknologi, men også veldig "frivillig disiplinerte" mennesker!
Nå er dette ikke noe uløselig problem, fordi historia og studiet av
forskjellige menneskekulturer demonstrerer veldig tydelig at helt
forskjellige normer for hva som er rimelig oppførsel kan eksistere i
forskjellige kulturer, uten at menneskene i disse kulturene opplever det
slik at disse normene er begrensinger som gjør at livet deres blir mindre
rikt en det kunne ha vært. En oppførsel,
hvor man ganske enkelt avstår fra å overkonsumere sjøl om det er
fullt mulig og det ikke er samfunnsmessige stengsler mot det, er blitt
vane på et så underbevisst nivå at man ikke opplever det som om
man avstår fra noe man egentlig kunne ha lyst på.
I tillegg til den "smertefrie" internalisering av normer, vil man også ha
sosialt press fra sine medmennesker: I det kommunistiske samfunnet vil
en person som stadig er frampå for å grabbe til seg siste modell av en
datamaskin bare fordi den kan hentes ut gratis fra det kollektivet som
bygger slike maskiner, og på tross av at han har en annen som er nesten like
bra, bli sett på som en ynkelig overlevning fra tidligere tider.
Både internalisering av normer, og det "kommunistiske samspillet" mellom
menneskene, er skildra i Ursula K. LeGuins "The Dispossessed". Der har man
etablert et kommunistisk samfunn på en ressursfattig planet, dvs. man har
kommunisme OG materiell knapphet, noe som er umulig i følge Marx og Engels.
Nå *er* det antagelig umulig, men LeGuin får ved å stille dette på spissen
på en glimrende måte fram hvordan den rådende mentaliteten hos innbyggerne i
et samfunn er utrolig viktig for hvordan samfunnet fungerer.
Til forumets deltakere:
-Er det noen som mener at ideen om grunnleggende samfunnsendring til det
bedre i seg sjøl bygger på en illusjon om menneskenaturen og
menneskesamfunnet, nedfelt i opplysningstanken som har vist seg forfeilet?
-Er det noen som mener at vi kan og bør jobbe for samfunnsendring, men at vi
bør forkaste den kommunistiske utopien?
-Er det noen som vil holde på den kommunistiske utopi, men som mener den bør
revideres?
Trond Andresen
PS
Se også artikler
http://www.itk.ntnu.no/ansatte/Andresen_Trond/artikler/kommunisme.html
http://www.itk.ntnu.no/ansatte/Andresen_Trond/artikler/hva-slags-framtid.html