Denne artikkelen sto i studentavisa UNDER DUSKEN-Trondheim, og seinere i ukeavisa NY TID, begge våren 1994. Halve artikkelen har stått i NATUR OG SAMFUNN, høst 1995
Når en makthaver i et kapitalistisk land blir spurt om hva slags mål han har for samfunnet, får man til svar den forutsigbare leksa om "å styrke konkurranseevnen". I litt mer høytidelige stunder mumles det pliktskyldig noe om "bærekraftig utvikling". Men spør du om hvordan samfunnet konkret bør se ut om 150 år, blir han svar skyldig.
Spør du en revolusjonær marxist av en viss type om det samme vil du få noen ord om sosialisme og kommunisme, men du vil også få ei lekse om at "arbeiderklassen vil sjøl bestemme hvordan samfunnet skal bli når den tid kommer", "skrivebordsoppskrifter fra velmenende utopister har ingen hensikt".
Begge er de uinteresserte i "science-fiction" og unyttige fantasier. Men jeg påstår at dette ikke bare er interessant tidtrøyte, men også viktig for dagens politikk, noe som forhåpentligvis andre kan bli overbevist om etter hvert. Jeg skal innlede med en skisse av det gode framtidssamfunn.
"GAFS"
Hva er den grunnleggende tendensen i økonomien, sett over et 150-års perspektiv? Hva er det som bare går oppover, uanfektet av kriger, kriser, økende ulikhet og andre tilbakeslag? Svaret er banalt (men å innse konsekvensene av svaret, er ikke like banalt). Det som øker så eventyrlig, er produktiviteten av menneskelige arbeid. Roboter, datamaskinassistert konstruksjon og produksjon, og etterhvert kunstig intelligens, vil gjøre flere og flere av oss "overflødige". Vi er på vei mot det GjennomAutomatiserte FramtidsSamfunnet (heretter kalt "GAFS"). La meg markere min egen holdning: Dette samfunnet blir menneskelig, varmt, mangfoldig, spennende, vennlig mot natur og miljø, og derfor ønskelig. Med andre ord: Jeg ser ikke på teknologi og naturvitenskap som en fiende, men som en potensiell frigjører for menneskeheten.
I GAFS har man løst energiproblemet. Forurensingsfri og tilnærmet ubegrenset solenergi har erstattet kjernekraft og fossile brensler. Andre forurensingsfrie energikilder er også sannsynlige. Denne energitilgangen, kombinert med utstrakt bruk av informasjonsteknologi i alle prosesser, og befolkninger hvor miljøbevissthet er blitt instinkt, gjør at verdenssamfunnet er i økologisk likevekt. Gigantiske prosjekter av typen "gjør Sahara grønn" er i gang. Industrien går uberørt av menneskehender og sysselsetter kanskje 5% av befolkninga. De tilbringer stort sett sin tid i kontrollrommet, opptatt med sine hobbyer, eller med å konstruere enda smartere automatiske produksjonssystemer. De er tekno-freakene, og går på jobb ikke fordi de må, men fordi de liker det.
De øvrige 95% er altså "de overflødige". Hva skal så de ta seg til? Før jeg svarer på det, et motspørsmål: Hvorfor trenger vi industri? Er den et mål i seg sjøl? Skulle man tro samfunnstoppene og spesielt NHO får man jo inntrykk av det. Men det er bare tull. Industrien er bare et middel for å gi menneskene tid og mulighet til å gjøre det de egentlig ville like å holde på med. I GAFS tilbyr vi de 95% å holde på med følgende:
- barnehager med 2 voksne pr. 5 barn
- skoler med 5 elever pr. lærer
- helse og omsorg; leger og pleiere i fleng rundt bortskjemte og få pasienter/pleietrengende.
- hesteoppdrett, fjellklatring, seilflyging, sportsdykking, idrett i alle varianter.
- kunstmaling, poesi, forfatterskap, teatergrupper, fotografering. Alle miskjente genier kan nå trygt leve ut sine drømmer uten å gå på sosialen eller på studielån. Hold på med det du synes er givende livet ut, samfunnet spanderer uansett.
- forskning i alle mulige "nyttige" og "unyttige ting", uten å ha
Hernes eller lånekassa hengende over skulderen. Hvis det mest
interessante du kan tenke deg er et prosjekt om "forekomsten av
semikolon hos Litauiske forfattere i perioden
1950 - 1960", så for all
del, sett i gang!
- En større del av befolkninga enn i dag arbeider i jordbruk, dyrehold, økologisk gjenreising og utvikling. Ønsker du å bruke tida di på alle tiders hånd-dyrkede gulrøtter? Samfunnet spanderer! Bare gjør det!
I GAFS er den industrielle produktivitet så ekstremt høy at det ikke er noe problem for alle å bruke tida på hva pokker de vil. Og uteblir du fra jobb en dag fordi du vil gjøre noe annet, så er kapasiteten slik at det ikke er noe problem. Latskap og unnaluring vil det forøvrig være forsvinnende lite av i GAFS. Vi mennesker liker å skape og å bruke kreftene våre, og vi liker å bli satt pris på av våre medmennesker. Til og med en kvote nødvendig drittarbeid er vi villige til å ta vår del av, så lenge vi føler at vi er en del av et samfunn som fortjener vår lojalitet. Så Karl Glad trenger ikke springe rundt med stemplingskort og krav om legeattest ved sjukefravær. Han kan i stedet tilbringe all sin tid med f.eks. rosemaling. Bedre for ham og bedre for oss andre.
Hva betyr så disse luftige tanker for dagens politikk? De betyr at
- automatisering er et gode, så lenge ledig arbeidskraft kan settes inn i samfunnsnyttige jobber i stedet.
- Kortere arbeidstid og jobbdeling er bra
- flere folk i helse, omsorg, undervisning, forskning, kultur er bra.
Dette siste betyr igjen at en voksende offentlig sektor er et tegn på et avansert samfunn (så lenge industrien automatiseres i samme takt!). Derfor er gnålet om at offentlig sektor må reduseres, bakstreversk og anti-framskritt. I GAFS skal vi ha mange som jobber heltid med å ta vare på/forholde seg til/underholde/lære opp andre mennesker. Slikt arbeid krever tid. Det skal ikke, og kan ikke automatiseres.
KOMMUNISME OG SCIENCE FICTION
GAFS er det som Marx og Engels kalte et "kommunistisk" samfunn. Jeg skal ikke her ta diskusjonen om man bør gjenreise uttrykket "kommunisme", siden det har blitt ettertrykkelig misbrukt i vårt århundre. Men jeg vil hevde at det "kommunistiske samfunn", slik som opprinnelig definert, fortsatt er det beste (og faktisk eneste meningsfylte) mål som kan stilles opp for langsiktig samfunnsutvikling. Økonomisk er kommunismen karakterisert ved mottoet: "Fra enhver etter evne, til enhver etter behov". Verden har til nå ikke sett et eneste kommunistisk samfunn, og vil ikke få se det før tidligst om et hundreår eller tre. Kommunismen forutsetter nemlig en svært høyt utviklet sivilisasjon, teknologi, økonomi. Tankevekkende er det at de mest spennede og levende scenarier om kommunistiske samfunn i dag skrives av Science-Fiction-forfattere som langt fra er marxister. Det forteller både noe om kreativiteten i S-F-miljøet og tilstivninga i det tradisjonelle marxistiske miljøet. Et slikt samfunn er skildret i S-F-romanen "Voyage from Yesteryear" av James P. Hogan. En menneskelig koloni på planeten Chiron har utviklet et uhyre avansert og produktivt samfunn, hvor begreper som lønn, penger, sjef, underordnet, domstol, politi, stat, er ukjente. Folk jobber fordi de liker det og fordi det gir dem respekt fra omverdenen. Ingen tvinger dem. Arbeid er lek/hobby og omvendt. Folk forsyner seg med goder etter behov, og det er ingen som fysisk hindrer dem i å ta ut de goder de måtte ønske. Organisering og koordinering skjer spontant ved at de som har talent for det, og tillit fra de øvrige, for kortere eller lengre tid koordinerer produksjon eller annen samfunnsmessig aktivitet. Men disse er ikke "sjefer", fordi de har ikke tvangsmidler overfor andre. Har du ikke tillit til en slik person, unnlater du bare å gjøre det vedkommende vil du skal gjøre. Boka inneholder en kostelig skildring av møtet mellom Chirons kommunistiske innbyggere (som er sosialisert inn i denne mentaliteten fra fødselen av av) og en ny bølge av kolonister fra Jorda (disse er smekkfulle av våre velkjente kapitalistiske nevroser og tvangsforestillinger).
En annen roman som skildrer et kommunistisk samfunn er "The Dispossessed" av Ursula K. LeGuin. (Dette er en av de beste romaner som overhodet er skrevet. Forfatteren er snytt for Nobels litteraturpris uterlukkende fordi hun skriver innafor feltet S-F som er altfor low-brow og som derfor ignoreres av den snobbete litterære klikk). I motsetning til Hogan skildrer hun et kommunistisk samfunn som samtidig har stor knapphet på goder, altså en tilsynelatende umulighet i følge Marx og Engels. Folk avholder seg fra å overkonsumere, og gjør en innsats, også nødvendig drittarbeid, utelukkende på grunn av det ekstremt sterke moralske fellesskap som hersker i dette samfunnet. Det lim som holder samfunnet sammen er gjensidig respekt og ikke noe annet.
LABORATORIUM OG NASJONALSTAT
Ned på jorda igjen. Problemet med verden i 1994 er at vi får ikke lov å prøve andre måter å organisere samfunnslivet på! EU, GATT, NAFTA, IMF, alle har disse forkortelsene det til felles at de sier de står for "liberalisering", mens det virkelige innhold er knallhard overnasjonal tvang. I disse "postmoderne" og "globale" tider er det kanskje å banne i kjerka å ta til orde for de små nasjonalstater, men jeg kan begrunne mitt syn. La meg bruke en parallell fra naturvitenskap og teknologi. Virkelige gjennombrudd for nye tanker og teorier får man først når man man kan vise den skeptiske omverden et eksperiment eller en prototyp som virker. Skal man finne alternative måter å drive samfunnet på, må man kunne få prøve ut andre løsninger uten sanksjoner fra omverdenen, og så, etter noen år kan resten av verden oppsummere om dette er en bedre måte å gjøre tingene på. Den såkalte "internasjonalisering" fratar et hvert geografisk område (inklusive små nasjonalstater av vår egen type, og fattige land av typen Nicaragua, Cuba, Zimbabwe) alle de viktige økonomiske og politiske instrumenter de trenger for å prøve en annen vei.
I denne situasjonen går svært mange såkalte moderne intellektuelle i fella, og blir nyttige idioter for de multinasjonale selskapene. De faller for positivt ladet nytale om "globalisering", og er så livende redde for å framstå som "umoderne", som provinsielle og nasjonalister, at de hiver barnet ut med badevannet. "Vår tid er preget av globalisering av kultur, kapital og politisk makt. Dette er et faktum, enten vi liker det eller misliker det", for å sitere Thomas Hylland Eriksen i Klassekampen 14.12.91. Han har rett i at verden uunngåelig blir tettere sammenknyttet kommunikasjonsmessig og kulturelt. Faktisk er dette en grunnleggende sunn utvikling, sjøl om både Dallas og Dynastiet følger med på lasset. Men vi må skille mellom globalisering når det gjelder reising, vennskap, kulturelt samkvem, telekommunikasjon på den ene sida (uunngåelig og dessuten ønskelig), og sentralisering av økonomisk, politisk og militær makt på den andre sida (ikke ønskelig og det kan unngås).
De problemer vi nå ser med nasjonal sjåvinisme og overgrep mot minoriteter - f.eks. i Jugoslavia og Rwanda - bunner ikke i "naturgitt etnisk hat", men i skjerping av det som ellers er overkommelige motsetninger på grunn av en verdensomspennende økonomisk krise som bare ser ut til å forverre seg. Den viktigste grunnen til at den forverres, er den ukontrollerte profittkrigen mellom de multinasjonale selskapene. Verdensmarkedet er preget av en økende ubalanse mellom produksjonskapasitet og etterspørsel. Verdens folkemasser kan ikke kjøpe alt av varer og tjenester som tilbys. Dette på tross av at behovet i mange tilfeller er skrikende. I denne situasjonen kappes landene om å styrke egne virksomheter i forhold til konkurrenter i andre land. Metoden er en relativ og absolutt reduksjon av innbyggernes kjøpekraft og offentlige velferd, for at en større del av verdiene som skapes kan tilfalle selskapene. Selskapene senker også sine utgifter ved oppsigelser. Pengene går i stedet til investeringer for produksjon med færre ansatte. Dermed øker arbeidsløsheten, noe som gjør tingene enda verre i neste omgang fordi arbeidsløse i enda mindre grad har penger til å kjøpe varer og tjenester for. Dette foregår samtidig i de fleste land og de fleste bransjer. Men foretak og regjeringer opptrer som om bare de sjøl agerte på denne måten. Dermed overser de at den samlede virkningen er en ytterligere skjerping av krisa for verden som helhet. En tilnærmet uhemmet kapitalflyt og frihandel i en slik verden skjerper også problemene, fordi da vokser de store multinasjonale enheter seg større på bekostning av mange små som bukker under. Den samlede sysselsetting og etterspørsel synker fordi veksten i de store selskapene ikke kan kompensere for alle de virksomheter som faller fra.
Og i denne situasjonen forbys altså de siste nasjonale instrumenter som kunne begrenset skadevirkningene av denne internasjonale økonomisk krigen - av IMF, GATT, EU, NAFTA etc..
"SMALL IS BEAUTIFUL"
Det er ingen teknologisk eller økonomisk grunn til at små enheter - det være seg stater eller bedrifter - er mindre egnet til å skape gode samfunn - og en god verden - enn for 100 år sida. De av leserne som er livende redd for å bli stemplet som "umoderne", og som refleksmessig er enig i at "nasjonalstaten har utspilt sin rolle", er på jordet. Faktisk er det objektive tekno-økonomiske grunner til at små og mellomstore stater nå kan gjøre det relativt sett bedre enn tidligere (og det er de små og mellomstore industriland - som Island, Norge, Danmark, Sveits, Østerrike, Sverige - som har lykkes best til nå, samtidig som de i relativt liten grad har utbyttet og undertrykket andre folk og nasjoner). Fleksibel produksjonsteknologi basert på datastyring, roboter og automater gjør det ikke lenger nødvendig med store serier for at et produkt skal bli lønnsomt. Samme utstyr kan brukes til å framstille forskjellige produkter. Fleksibiliteten innebærer også mulighet til å skreddersy produkt et for en kunde, uten at dette medfører store ekstrakostnader. Dermed vil den nærhet til kundene som produksjon for hjemmemarkedet gir, bli et sterkere fortrinn enn det har vært tidligere.
Forholdene ligger altså mer og mer til rette for høyteknologisk oppbygging av et allsidig produksjonsliv også i mindre skala. Samtidig må man sjølsagt ha en utstrakt handel landene i mellom. Men nettopp det at verden stadig blir mindre p.g.a. telekommunikasjoner og andre nye metoder for internasjonalt samkvem, gjør det lettere å organisere denne handelen på en rasjonell måte. Forskningssamarbeid, teknisk standardisering, felles miljøbestemmelser, databehandling ved grensepasseringer, etablering av databaser for internasjonale vareleveranser og tjenester, disse prosessene skrider ustoppelig framover rett og slett fordi slikt er rasjonelt , og blir teknologisk mulig. Slike prosesser er verdensomspennende og skjer både innafor og utafor EU. Og disse tiltak vil gjøre det lettere - ikke vanskeligere - for små og mellomstore stater å organisere sitt samkvem med omverdenen. Jeg kan nårsomhelst - men det er ikke plass her - forklare hvorfor det teknisk er lettere i dag å organisere en effektiv styring av kapitalbevegelser inn og ut av Norge enn det var tidligere (90% av dere som leser dette tror det motsatte. Hvem har tutet ørene deres fulle med akkurat det? Og hvorfor?). Faktisk er styring av kapitalbevegelser i dataalderen bare et spørsmål om politisk vilje. Men den er sjølsagt ikke tilstede hos makthavere som er villige til å selge bestemora si for å få spise kirsebær med Chirac og Kohl.
Mindre enheter er lettere å styre til felles beste enn superstater av typen EU, USA, Russland, Kina. Om dagens små land langt fra er plettfrie, så er poenget at det er lettere for folket å få innflytelse og å få endret på ting i mindre stater. Derfor er det også lettere å organisere en vellykket økonomi i små stater, og bl.a. derfor er også EU et håpløst prosjekt. Jeg ser gjerne at superstater som Kina og USA på fredelig vis spaltes opp i mindre og mellomstore stater. Til de som måtte innvende at vi må ha forpliktende internasjonalt samarbeid for å løse fattigdoms-, krigs- og miljøproblemene er svaret at det er stormaktene som står for 90% av denne faenskapen internasjonalt. Og i den grad det er vilje i rike deler av verden til utjamning og bistand, så kommer denne først og fremst fra små moderne land av vår egen type. Forpliktende internasjonalt samarbeid har heller ikke vært noe problem til nå for slike land.
I forlengelsen av mine forslag om å beholde og utvikle verden som et nettverk av autonome geografiske enheter (deriblant Norge utafor EU) ser vi hvordan det etterhvert kan skapes et virkelig verdenssamfunn, ikke som en superstat (den kapitalistiske verdensregjering) eller tre konkurrerende superstater, men som et samarbeidende nettverk av noen hundre (Johan Galtung sier tusen!) likeverdige og moderne sjølstendige områder. Dette nettverket kan så - gradvis og på lengre sikt - bygge ned grensene og sine statsorganer og etablere et verdensfellesskap uten militærapparat og byråkrati, kort sagt uten statsapparat i tradisjonell forstand, dvs. (huff) "verdenskommunismen".
Det er nok av dem som vi stemple slike visjoner som "urealistiske". De bør i samme åndedrag spørre seg sjøl om hvorfor knapt noen politiske strømninger stiller opp noen langsiktig visjon om hvor de vil hen. Ofte vil intellektuelle kritikere av slike "utopiske" program bekjenne seg til den livstrette og moteriktige postmoderne pessimisme, gjerne dandert med noen fraser om "kaos" og "menneskenaturen". Posering og åndelig latskap, spør du meg.
OPTIMISME ELLER PESSIMISME PÅ LANG SIKT?
"How far can this go? Will it really be possible to construct an international society on something like the Third World model, with islands of great privilege in a sea of misery -- fairly large islands, in the richer countries -- and with controls of a totalitarian nature within democratic forms that increasingly become a facade? Or will popular resistance, which must itself become internationalized to succeed, be able to dismantle these evolving structures of violence and domination, and carry forth the centuries-old process of expansion of freedom, justice, and democracy that is now being aborted, even reversed? These are the large questions for the future."
Slik uttrykker den amerikanske samfunnskritiker Noam Chomsky seg (Z Magazine, desember 1993). Han stiller spørsmålet åpent: Går det til helvete eller ikke? Det første alternativet er et kapitalistisk verdensmillenium hvor et lite mindretall doper det fattige flertall med propaganda og idioti, og om nødvendig settes troppene inn for å slå ned opprør hvor enn de måtte komme i verden. Massene blir mer og mer desillusjonerte, apatiske og brutaliserte, og enhver bevegelse som prøver å utvikle motstand blir effektivt kvalt i fødselen. Rundt makthaverne som utgjør kanskje 2% av befolkninga, svever de tjenende ånder som lever i håpet om å stige opp, og i frykten for å falle ned: Intellektuelle medløpere, mediefolk, byråkrater, militære, kanskje 10% av verdens befolkning, kjøpt og betalt. Jorda legges langsomt øde i økologisk forfall. Dette er det ene scenariet.
Jeg tror mer på et optimistisk scenario, og skal avslutningsvis begrunne hvorfor:
- Den grunnleggende krise i verdensøkonomien som er beskrevet tidligere, består. Makthaverne klarer ikke å løse den. Tiltakene deres forverrer den i stedet, og dette erkjennes av flere og flere, uavhengig av partipolitiske holdninger.
- Det gjennomsnittlige utdannings- og kunnskapsnivå i verden stiger. Sjøl om analfabetisme igjen er på frammarsj i noen land, er hovedtendensen klar: Menneskene vet mer om verden rundt seg nå enn for 50 år siden. Og makthaverne har ikke noe valg. De moderniserer stadig produksjonen for å henge med i konkurransen. Dette krever et stadig høyere kunnskapsnivå i en betydelig del av befolkninga. Men det er vanskeligere å undertrykke mennesker med utdanning. På lengre sikt undergraves dermed makthavernes mulighet til å hindre sam- funnsendringer.
- På grunn av utviklinga innen media- og informasjonsteknologi vil stadig mer informasjon nå fram til folk. Det meste av av dette er søppel og propaganda. Men på grunn av det historisk sett økende utdanningsnivået vil ikke folk i det lange løp la seg avspise med løgner og hjernedød underholdning. Aktuelle undersøkelser viser at folk blir mer og mer immune ovenfor TV-reklamen. Det vil bli et økende krav om sannferdighet. Og alle journalister er ikke budbærere for samfunnstoppene. Mange har en yrkesstolthet som gjør at de prøver å formidle virkeligheten. Moderne mennesker lærer seg å skille mellom skitt og kanel; mellom hvem de skal tro på og hvem de ikke skal tro på.
- Den tekniske utvikling innen media- og informasjonsteknologi gjør at grasrota kan drive sin egen informasjonsvirksomhet når regjeringene eller de store medieselskapene skjuler eller forvrenger sannheten: Telefaks, datanett, amatør-radio, mobiltelefon via satellitt, billig og kompakt video-utstyr, mobile FM-kringkastere, alt dette gjør det stadig lettere å drive uavhengig nyhetsformidling. I dag - i motsetning til tidligere - er det umulig for et regime å terrorisere sin egen befolkning uten at verden får vite det. Om noen år kan man lage men- neskerettighetsnettverk for verden ved ganske enkelt å dele ut en mobiltelefon til hver landsby i Guatemala, Zaire og andre utilgjengelige steder, og innbyggerne kan via satellitt ringe f.eks. Amnesty i London i samme sekund som de får nyss om at hæren er på vei (det har de fått beskjed om fra noen i nabolaget, som også er utstyrt med en slik telefon).
Vi kan nå oppsummere, med en vri på Marx sitt utsagn om at kapitalismen frambringer sine egne banemenn, proletariatet:
DEN MODERNE KAPITALISME FRAMBRINGER ET UTDANNINGSNIVÅ OG EN INFORMASJONS- OG KOMMUNIKASJONSTEKNOLOGI, SOM LEGGER GRUNNLAGET FOR KAPITALISMENS AVSKAFFELSE.