Kronikk i Klassekampen, juni 1991
Begrepet kommunisme er i dag blitt et
skjellsord. Jeg skal ikke her ta diskusjonen om marxister bør
gjenreise uttrykket. Men jeg vil argumentere for at det
"kommunistiske samfunn", slik som opprinnelig definert i
marxismen, fortsatt er det beste (og faktisk eneste logiske)
langsiktige mål som kan stilles opp for et hvilket som helst
samfunn.
La oss tenke oss at en eller annen form for demokratisk (ikke av
øst-Europa-typen) sosialisme er etablert. Dette samfunnet vil
fortsatt ha et betydelig preg av kjøp og salg, konkurranse,
markedsøkonomi. Spørsmålet er: Kan man – med et slikt utgangspunkt
– finne en troverdig strategi for å trenge markedsøkonomien mer og
mer tilbake til fordel for felles økonomiske løsninger, uten at
dette resulterer i eventyrpolitikk, byråkrati, ineffektivitet?
Innvendinger kan reises med god grunn etter det som har skjedd i
såkalte sosialistiske land. Men de som fordømmer "kommunisme"
fordi de feilaktig tror at dette begrepet betyr tyranni og
ettpartistat, bør merke seg at kombinasjonen kommunisme og stat er
en selvmotsigelse. Ordet "kommunisme" kan oversettes direkte med
"fellesskap". Kommunismen ble definert av Marx og Engels som en
samfunnsform uten stat, byråkrati, militærapparat,
samfunnsklasser, penger, lønnsarbeid.
Økonomisk er kommunismen karakterisert ved mottoet: "Fra enhver
etter evne, til enhver etter behov". Verden har til nå ikke sett
et eneste kommunistisk samfunn, og vil ikke få se det før tidligst
om et hundreår eller tre. Kommunismen forutsetter nemlig en svært
høyt utviklet sivilisasjon, teknologi, økonomi.
Likevel er det slik at allerede i dag, i det kapitalistiske Norge,
har vi betydelige sektorer i økonomien som er "kommunistiske",
ihvertfall i økonomisk forstand. Skole og sjukehus er finansiert
av alle i fellesskap, og de som trenger skole eller
sjukehusopphold får det etter behov, ikke etter betalingsevnen
(slik er det stort sett ennå, sjøl om makthaverne har begynt å
ødelegge dette systemet). Denne typen fellesøkonomi, hvor folk får
etter behov uavhengig av innsats, er altså en vesentlig del av det
som Marx og Engels mente med begrepet "kommunisme". Flere sektorer
enn skole og sjukehus kan tenkes tatt ut av markedsøkonomien og
inn i fellesøkonomien. Et eksempel er kollektivtransport. En
større og større del av billetten kan betales som subsidier fra
samfunnets felleskasse, og tilsvarende mindre av den som reiser.
En dag har man nådd målet: Alle kan reise med buss eller trikk
etter behov, uavhengig av pengepungen. Billettsalg og kontrollører
er en saga blott. Det er ingen teknisk eller økonomisk umulighet å
gjennomføre dette her og nå, i det kapitalistiske Norge. At
makthaverne neppe vil gå med på det, er en annen sak.
La oss derfor vende tilbake til et tenkt sosialistisk system, hvor
de som forvalter staten forutsettes å ha folkets beste i tankene.
De har som mål å utvikle sitt sosialistiske system gradvis mot
kommunismen. Men de kan lett gjøre store tabber når de vedtar
tiltak for å redusere samfunnets innslag av markedsøkonomi. De bør
holde hodet kaldt og ikke gå for fort fram. De bør spørre seg om
minst ett av følgende tre vilkår er oppfylt før en virksomhet
overføres til fellesøkonomien:
(1) Produktet (eller tjenesten) må være slik at folk ikke
overforbruker, sjøl om det er gratis for brukeren. Dette vilkåret
er allerede i dag oppfylt for skole og sjukehus.
Kollektivtransport i by-sentra oppfyller nesten dette vilkåret.
Lengre reiser (f.eks. flyreiser) gjør det ikke .
(2) Produktet blir etterhvert så enkelt å masseprodusere (p.g.a.
den tekniske utviklinga) at det spiller svært liten rolle om noen
forbruker mer enn nødvendig av det, hvis det blir gratis. Nå vil
dette vilkåret sjelden bli oppfylt, fordi miljøhensyn vil sette
rammer for produksjonen (se punkt (3)). Men for visse produkter
som ikke belaster miljøet kan det gjelde. Internett-bruk og
digital informasjonslagring og -søking er i ferd med å oppfylle
dette kriteriet.
(3) Miljø- og samfunnsbevisstheten i befolkninga må være slik at
folk ikke overforbruker sjøl om produktet/tjenesten er gratis.
Dette vilkåret er det viktigste. Men det er i svært liten grad
oppfylt i dag. Dette vilkåret er nytt i forhold til den
klassiske forestilling om økonomien under kommunismen, hvor man
har forutsatt at produktiviteten vil bli så høy at alle kan
forsyne seg uhemmet, slik at det blir unødvendig å legge bånd på
den enkeltes rett til å ta ut goder etter eget ønske.
Sterk utvikling mot fellesøkonomi og mindre markedsøkonomi
vil man først kunne få når vilkår (3) nærmer seg oppfylling. Da
er det store flertall så lojalt mot fellesskapet at det
frivillig og bevisst unnlater å fylle favnen med f.eks. sko sjøl
om dette er gratis. Og de forbruksnarkomane som bærer lass etter
lass ut av butikken bare fordi de ikke må betale for varene, vil
bli utsatt for et så sterkt sosialt press fra omgivelsene at
dette problemet etterhvert vil bli ubetydelig i samfunnsmessig
målestokk.
Etterhvert som flere og flere varer og tjenester fjernes fra
penge-økonomien, blir behovet for lønn til den enkelte tilsvarende
mindre. Stadig flere produkter og tjenester blir jo gratis. Man
nærmer seg et samfunn uten kjøp og salg. Penger og lønn bortfaller
til slutt helt. Folk produserer fordi de finner det meningsfylt å
gjøre nytte for seg, ikke fordi de er tvunget til det for å tjene
til livets opphold. "Lønna" er nå at andre setter pris på den
innsatsen du gjør. Folk flest sin lojalitet til felleskapets beste
vil også føre til at det ikke trengs konkurrerende bedrifter for å
tvinge fram rimelige varer og tjenester av god kvalitet. Samfunnet
blir etterhvert "en eneste stor bedrift". Innsatsen opprettholdes,
men ikke som idag gjennom den evige frykt for å bukke under i
kampen for tilværelsen. I stedet får man en veldrevet og
miljøvennlig økonomi gjennom skaperkraft , entusiasme og økt
kunnskapsnivå. Når trygghet og samarbeid erstatter frykt og
konkurranse, vil også de mellommenneskelige forhold bli kraftig
forbedret. Samfunnsproblemer som alkoholisme, stoffmisbruk, vold,
kriminalitet, sjølmord vil bli sterkt reduserte.
Et lite skritt av gangen kan tas mot dette langsiktige målet,
nettopp ved gradvis å overføre deler av økonomien til felleskapet
slik som beskrevet over (dette er det stikk motsatte av den
ødeleggende privatisering vi ser i dag). Ved å gå skritt for
skritt i riktig retning, men bare når tida er moden, blir dette
ikke bare en drøm, men også et realistisk mål. Den såkalte sannhet
om "den egoistiske menneskenaturen som gjør at vi aldri kan få til
noe annet enn kapitalisme" vil da endelig bli gjort til skamme.
Det er ingen andre enn marxistene som har forsøkt å lage et
langsiktig mål for framtidssamfunnet. Det er nok av dem som kaller
dette langsiktige målet "urealistisk". De bør i samme åndedrag
spørre seg sjøl om hvorfor ingen andre politiske strømninger
stiller opp noen langsiktig visjon om hvor de vil hen.