< > betyr "kursiv".
MER OM ARBEIDERSTYRTE BEDRIFTER
av Trond Andresen
Odd Andreassen svarer 15/7 på mitt innlegg av 11/6 om dette temaet.
Flott: Endelig debatt om et viktig programspørsmål for en fornyet
sosialistisk strategi, noe som det ellers er alt for lite av.
Først en misforståelse som må klares opp: Det virker som OA tror at
jeg framholder det tidligere Jugoslavia som et eksempel på
arbeiderstyre. For all del; nei! Men fordi dette landet <formelt> hadde
arbeiderstyre, så var det lett å bruke Jugoslavia til å sette
arbeiderstyrte bedrifter <som prinsipp> i vanry. Kineserne gjorde dette
i sin kamp om ideologisk hegemoni i den "sosialistiske leir", og norske
maoister - inkl. meg sjøl - var hjemlige budbærere for det samme:
"Arbeiderstyrte bedrifter skaper <alltid> småkapitalister av de
ansatte, sosialisme med statseiendom er det eneste akseptable".
Når dette er sagt, er jeg er enig med OA at det ikke er nok bare å la
arbeiderne overta aksjene, og drive på vanlig kapitalistisk vis. Det
<er> vanskelig å drive "sosialistisk" når man må "konkurrere med
sine brødre og søstre", som OA sier det. Derfor er det fristende i
utgangspunktet å gi opp tanken om arbeiderstyrte bedrifter under
kapitalismen, og si at det bare kan fungere i et sosialistisk system.
Der vi kanskje skiller lag, er at jeg mener at man <på tross av> det
opplagte press i retning av å degenerere p.g.a. markedet, bør jobbe
for arbeiderstyre <også under kapitalismen>. Det er fordi jeg ser en
rekke fordeler som oppveier ulempene:
(1) <Tanken om arbeiderstyre griper rett inn virkelige og daglige
konflikter i det enkelte kapitalistiske land>: Ville SAS-hotellet bli
drevet dårligere hvis Britt Bergsund og co. tok over butikken og
tilbød sjefene å re opp senger/vaske opp? Britt, og alle disse fæle
homsene og utlendingene veit jo utmerka godt hvordan et hotell skal
drives? Og kostnadene ville jo gå ned, direktørsjiktet koster som
bekjent en anelse mer enn en stuepike... Og hvorfor skal Freia-ansatte
akseptere at amerikanske pengeflyttere som sjøl ikke har produsert et
eneste sukkertøy i sitt liv skal få herse med deres bedrift? Kunne
ikke Freia-ansatte greie å drive sjøl hvis de stakk hodene sammen, og
kankje leide inn litt økonomisk ekspertise? Hvorfor skal elektrikerne
godta at en sjef skal bestemme i hvilken grad de trenger
etterutdanning, når de utmerka godt veit dette sjøl? La sjefen (som
kanskje har bakgrunn som elektriker) jobbe på linje med dem. Eller la
ham starte enmannsfirma, hvis han ikke kan klare seg uten sin elskede
styringsrett! Gjør LOCK-OUT ELEKTRISKE til en permanent greie, et
nettverk av sjølstendige elektrikerstyrte bedrifter landet over!
(2) <Erfaringene med arbeiderstyrte bedrifter er ganske gode, vel og
merke hvis man følger visse gjennomtenkte prinsipper og ikke løper
fra dem etterhvert>. OA skisserer en del prinsipper fra noen engelske
forsøk med arnbeiderstyrte bedrifter, men jeg kjenner ikke til disse.
Jeg har nevnt de såkalte Mondragon-kooperativene i Baskerland i
Spania. De er blant annet meget bevisste på at de ansatte ikke skal
bli små aksjespekulanter. Det betyr at de mottar bare lønn (fastsatt
av de ansatte i fellesskap), og de kan ikke ta ut utbytte. Først når
de slutter eller pensjoneres kan de ta ut sin andel av oppsamlet
overskudd, som har stått på sperret konto til da. Alle ansatte er
medlemmer med de samme rettigheter, dvs. det er ikke slik som i enkelte
andre arbeidereide bedrifter, at man også kan ha ansatte som bare er
lønnsarbeidere med de "opprinnelige" arbeiderne som en kollektiv
arbeidskjøper (og utbytter). Videre er det vedtektsfestet ei grense
for lønnsforskjeller i Mondragon-bedriftene. Den er høyere enn det
vi kjenner fra Norge, men lav etter spansk målestokk.
Så langt Mondragon. Nok et prinsipp, som jeg sjøl vil foreslå, er at
<man ikke skal eie andre bedrifter>, og ihvertfall ikke i andre land.
Prinsippet må ufravikelig være at arbeiderne styrer i hver sin
bedrift, og at konsern og større sammenslutninger bare kan realiseres
som frivillige nettverk av sjølstendige enheter.
(3) <Arbeiderstyre er en trening i å gjøre vanlige mennesker til
deltakere og maktutøvere i et samfunn, og dermed en skole i folkelig
demokrati>. Det demonstrerer gjennom eksempler at man utmerka godt kan
klare seg uten overbetalte menn med BMW og frynsegoder, og at man
faktisk kan gjøre jobben bedre og billigere sjøl. Og skal man lage
sosialisme, så er ikke noe bedre enn arbeidsfolk med sjøltillit!
(4) Det stiller et permanent og skarpt søkelys på det absurde forhold
at den normale tilstand som de fleste mennesker er underlagt
mesteparten av sin våkne tilværelse (på jobb) er <diktaturet> (det
mer eller mindre opplyste enevelde). Tida er moden for denne kritikken.
Den innflytelsesrike ("respekterte", som de sier i Aftenposten)
amerikanske "demokrati-teoretiker" og sosiolog Robert A. Dahl., har som
sin viktigste kjepphest at nå må de som arbeider også få makta i
bedriftene.
Tilbake til Norge: Arbeidsgiverne er helt hysteriske overfor
elektrikerstreiken. Desto større grunn til å klemme enda hardere på
den byllen som NHO kaller "styringsretten". Og merk dere, elektrikere:
RETT TIL VIDEREUTDANNING er et av de ti grunnprinsippene i
Mondragon-systemet. Allerede på 50-tallet (lenge før ord som
"kompetanse" og "livslang læring" kom på mote) hadde altså de
baskiske kooperativ-pionerene skjønt poenget.
Ellers anbefales boka "MARKED UTEN KAPITALISME - ØKONOMISK DEMOKRATI
MED SELVEIDE BEDRIFTER" av K.O. Moene og T. Ognedal, ad Notam forlag
1990 (forfatterne skriver forøvrig her i avisa av og til, og bør
absolutt kaste seg ut i denne diskusjonen..).
Til slutt til Odd Andreassen, som sier: "Kanskje vi burde etablere et
forum for utveksling av slike tanker" (om en helhetlig sosialistisk
politikk; min anm.). Men er ikke <Klassekampen> stedet for slik debatt,
da - spesielt nå, når det "post-modernistiske " skvalderet begynner
å miste glansen?