5 punkter:
1. Jeg er helt enig med Trond i at ØKONOMISK DEMOKRATI vs. kapitalistenes
"styringsrett" er noe alle på venstresida bør jobbe mer med. Her er det
mulig å skape oppslutning og bevisst bevegelse dypt inn i de fagorganisertes
rekker, langt utover de som stemmer RV og SV; et prosjekt som kan utfordre
sosialdemokratenes hegemoni HER OG NÅ.
Men nettopp i dette strategiske perspektivet er det nødvendig å utvikle
dialogen, bl.a. med folk som Odd Andreassen. Jeg synes en "vedtekt"- eller
"forfatnings"-diskusjon f.eks. utifra Mondragon kan avspore dette.
2. Personlig synes jeg hele begrepet "arbeiderstyrt" bedrift er altfor
pretensiøst og unyansert. Istedet bør vi skille mellom ulike grader av
økonomisk demokrati, der den mest utviklede formen er den som alle naturlig
bør sikte fram imot - der hvor selve den kapitalistiske akkumulasjonstvangen
er opphevet. Dette - demokratisk arbeiderstyre på makroplanet - er selvsagt
hele spørsmålet om sosialismen, men da stilt på en ny og kanskje riktigere
måte.
3. Trond diskuterer erfaringen fra Jugoslavia. Så vidt jeg har forstått
utifra Lysestøl og andre som har studert dette - bl.a. Catharine Samary -,
så var ikke problemet at "de ansatte" kollektivt ble småkapitalister. Dette
er kanskje tilfellet i sionistenes kibbutz- og kooperativbevegelse, men ikke
i Jugoslavia. Problemet der var at et lite sjikt - helst rundt direktøren og
de med høyest kompetanse - i praksis disponerte merverdien som ble
produsert. Altså en snik-privatisering.
Denne "snik-borgerliggjøringas jernlov" er det største problemet, som også
Trond bør utvikle bedre svar på. Personlig tror jeg svaret ligger i form av
behovet for "kultur-revolusjon" - altså at fordeling av kompetanse og
informasjon både i bedrift og samfunn må bli en sentral forutsetning for
økonomisk demokrati. Kan vi kalle det "kulturelt demokrati"?
4. Ellers har vi jo sett noen karikaturer på arbeiderstyrte bedrifter som
ledd i de liberalistiske reformene i Øst-Europa. Kjernen her er at
arbeiderne får aksjer eller akjsetegningsbevis, som de seinere selger unna
så fort de trenger pengene (f.eks. når lønna har uteblitt). Dette at aksjer,
eller andeler, må være uomsettelige (og uarvelig) tror jeg Trond bør
understreke enda klarere for å avgrense ....
5. Sjøl studerte jeg i 1986-87 BMV Solheimsviken i Bergen. I en periode fra
1984 var dette kanskje Norges viktigste eksempel på arbeiderstyrt bedrift
som følge av kollektiv aksjon / kamp fra de ansatte. (Dette at arbeiderstyre
må drives fram av de ansatte sjøl, som en del av en kollektiv strategi for
arbeidsplassene bør jo være et viktig poeng, som Solheimsviken var et godt
eksempel på. )
At Kjell Høibråten kjapt forvandlet seg fra ml'er og nestformann i klubben
til å bli styreformann og så adm.dir., som til slutt måtte selge flertallet
av aksjene og legge ned bedriften, illustrerer jo mange av de nevnte
problemene.
(Ved anledning skal jeg prøve å få tid til å publisere noe om det
"arbeiderstyrte" Solheimsviken. Forøvrig viser jeg til min utrykte
hovedfagsoppgave,
Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap/ Universitetet i
Bergen 1987:" 'Heller småbruker på Vestlandet enn husmann under Fred.Olsen'.
Arbeidere og ingeniører ved BMV Solheimsviken gjennom modernisering,
konserndannelse, omstilling". Fåes gjennom universitetsbibliotekene.).
Hilsen Einar
Einar Braathen
Research Fellow, SEFOS (Centre for Social Research), University of Bergen.
Prof. Keysers gt. 2, N - 5007 Bergen, Norway.
Tel.: (+) (47) 55 58 97 82 / 55 58 97 10
Fax: (+) (47) 55 58 97 13
E-mail: Einar.braathen@sefos.uib.no
Home Address: Parkveien 4b, N - 5007 Bergen, tel 55 90 35 96