Harald Fagerhus skriv: "Mitt poeng er at forskjellen ikke er så stor. Jesus
var messiansk jøde.
Det fantes flere messiasskikkelser, og messianske bevegelser, i tiden rundt
det første århundrede. Det
finnes små forskjeller som blir "blåst opp". Akkurat som når når små
marxistiske grupper splitter seg og skal vise at den andre gruppa egentlig
er renegater, revisjonister, fascister e.l.."
HOB: Det interessante med Jesus-rørsla er at ho i motstentad til andre
messianske rørsler sprengjer den jødiske ramma, som anna messianisme held
seg innanfor.
HF: "Jeg mener at nettopp verdensbildet/virkelighetsoppfatningen er
grunnleggende for å forstå "den levande kjerna"."
HOB: Du må forstå verdsbiletet for å forstå den levande kjerna - men me er
altså samde om at dette er to ulike ting. Religionen lever under nye
omstende gjennom nytolking av den religiøse kjerna - "religiøs fornying".
Luther er eit glimrande døme. Verdsbiletet til Luther er prega av
middelalder og renessanse - teologien hans er paulinsk.
HF: "Da bør jeg vel her komme med den bibelens predestinasjonslære. "For
mange er kalt, men få er utvalgt." (Matt 22:14)
"Da hedningene hørte dette, gledet de seg og lovpriste Herrens ord, og alle
som var bestemt til evig liv, kom til troen."
(Apg.13:48) Ta også en titt på Rom.9:10-24 og Rom.11:5-12, pluss en hel del
andre steder både i GT og NT.
De kristne overtok jødenes plass som "guds utvalgte folk", jamfør
Galaterne 4:21-31.
Man kan trygt si at kristendommen også bygger på ideen om å være utvalgt,
noe for så vidt også den kristne historia viser."
HOB: Men du blir født jøde, men vel å bli kristen. Dette inneber ei uløyst
spenning i kyrkja - kyrkja lærer ikkje predestinasjon eintydig, men nokre av
desse spørsmåla ligg innbakt i dei grunnleggjande paradoksa i kyrkja sine
dogme (td. lære om Kristus som fullt og heilt menneske, samstundes fullt og
heilt Gud). Calvin trudde på predestinasjon - medan Erasmus av Rotterdam
trudde på den frie vilje og fornuft. Luther sin posisjon her er
vanskelegare - og lite kjent (han gjer greie for standpunktet sitt i
skriftet "Om den trellbundne viljen" - eit skrift som er lite lest i den
lutherske kyrja). Eg kan for lite til å formulera Luther sitt standpunkt i
ei treffande kortform.
HF: Slåss mot kirke og kristendom - det finnes saktens viktigere ting å ta
seg til. Er du samfunnsengasjert, er det f.eks. naturlig å prioritere
politikk. Kirken kan seile sin egen sjø, dø en naturlig død. Jo vi tenker
slike tanker ganske ofte. Men så er det det at livssyn, tro, politikk og
handlinger henger sammen. Dagens Norge er i ferd med å løsrive seg fra en
religion med utgangspunkt i et nomadefolk fra Midt-Østen; preget av deres
verdensbilde, deres skikker og lover, deres konflikter og kriger, deres
levesett og samfunnsordning. Historien kan fortelle at denne religionen ble
påtvunget store deler av den vestlige verden med makt. Snorre forteller at
Olav den «hellige» benyttet ormer og glødende jern for å omvende våre
forfedre. Religionen har forandret seg mye siden da. «Den hellige skrift» er
revidert og redigert så godt man kan. Liberale teologer gjør sitt beste for
å bortforklare mesteparten av det som står tilbake. Likevel - kirken selv
minner oss stadig om at lik stinker, hvis de ikke begraves i tide.
«Demonutdrivelser», hets mot kvinner og homofile, sensur og meningsterror
taler sitt eget språk. Det sentrale og spesielle ved kristendommen kan
beskrives slik: Gud skapte menneskene. Han ble misfornøyd med jobben og sint
på oss. Han lot seg formilde ved å la oss drepe sønnen sin - som er identisk
med ham selv, som vi må underkaste oss for å få evig salighet. Det kristne
tankegodset gjennomsyrer oss alle - troende og tvilende, kristne og
hedninger. Det er overalt - i skole og massemedia, i hjem og arbeid, blant
politikerne og i rettsvesenet. «Mennesket er ondt og syndig. Uforskyldt
lidelse er godt. Uten Gud er alt forgjeves. Du skal ikke stole på din egen
forstand. Homofili er perverst. Mannen er kvinnens overhode. Du skal være
lydig.» Det kryr av holdninger, streif av tanker, brokker av følelser som er
preget av årtusenlang kristen dominans. Kampen mot et eldgammelt
edderkoppspinn av forvrengte tanker, opplevelser, holdninger og vaner må
føres overalt - i skolen, på arbeidsplassen, i hjemmet og i massemedia, i
politiske organer og organisasjoner; m.a.o. der meninger dannes.
HOB: Som oppsummeringa av kyrkja sitt arbeid er dette einsidig, sjølv om eg
slett ikkje er usamd i alt du seier. Men du held fast ved opplysingstida si
predestinasjonslære - at vi kjem frå mørkret, og vandrar mot lyset. Eg
synest ikkje det biletet høver godt med verda i dag. Eg trur historia og dei
ideane vi kan henta frå henne - ikkje berre dei siste hundre åra, men dei
siste par- tre tusenåra - gjev oss det forrådet av idear vi treng for å
handtera samtida.
HF: Karismatisk lederskap, dvs. uformelt lederskap, er ofte noe av det mest
autoritære som finns, nettopp fordi den ikke er formalisert og klart
avgrensa. Den karismatiske leder kan ofte henvise til at det er en annen som
er valgt som leder, forstander el. eller at "Jesus er Herre" og at
karismatikeren bare er "guds ydmyke tjener og redskap". Karismatiske
lederskap kjennetegnes bla. av sterke psykologiske herskerteknikker.
HF: Nå var vel Jesu kritikk av teokratene vesentlig av åndelig art og ikke
politisk. Matteus 22:21: "Da sier han til dem: Gi da keiseren hvad keiserens
er, og Gud hvad Guds er!"
HOB: Det finst situasjonar der ein treng leiarskap. Alle menneske lever
ikkje, og har ikkje levd, i velordna, velståande, liberale og vestlege
samfunn. I vargtider kan ein karismatisk, autoritær leiar vera langt betre
enn mangel på leiarskap.
Og eg meiner eg har synt at Jesus ikkje berre driv med "andeleg kritikk",
men konkret og modig opposisjon i situasjonar der han prøvar ut makta til
teokratane. Kvinna dei hadde gripe i synd er eit døme - men sjølvsagt er
påskefeiringa i Jerusalem det viktigaste dømet på konkret og handlingsretta
kritikk av teokratiet. Den kritikken kosta han livet.
HF: Jesus i en av sine kongelignelser (Lukas 19:27): "Men disse mine
fiender som ikke vilde at jeg skulde være konge over dem, før dem hit og
hugg dem ned for mine øine!" Greit, det er sagt i en lignelse, og noen vil
sikkert si at det ikke må tas bokstavelig, men det gir likevel uttrykk for
en holdning overfor de som ikke ville underkaste seg Jesu teokratiske
fullmaktskrav. Jesus gjorde ikke opprør mot teokratiet som teokrati, han
satte seg selv inn som den store teokraten, mao. de andre førte feil
teokrati. Den store forskjellen går vel mer ut på at Jesus var tilhenger av
et åndelig teokrati, ikke et politisk.
HOB: Men ordna styre etter romersk lov, og friviljug underordning under
teologien er jo noko anna enn det faktisk eksisterande, jødiske teokratiet.
Kva er problemet. At han ikkje gjekk inn for liberalt, vestleg demokrati?
HF: Når mennesket på barnesinnets "tabula rasa" får preget bildet av et
vesen som benytter seg av konsentrasjonsleirer og tortur for å pine og ta
hevn over alle dem som det ikke lykkes å skremme til å godta en
religionsdogmatisk konfesjon, så er rimeligvis veien ikke lang til
diktaturstatens moralske nihilisme. Når gudsbildet har mistet transendent
liv, virkelighet og autoritet, kan lett en bestemt psykologisk type,
"diktatoren", tre inn på det primitive og psykisk fortrengte gudsbildes
plass, og overta dets egenskaper i en ny, autoritær og ortodoks ideologi:
lidenskapelig og hensynsløst hat til ikke-partifeller og enestående løfter
om belønning til de "troende". Derfor var den autoritære stat med sine
fryktelige voldelige overgrep et psykologisk fullt "naturlig" fenomen
nettopp i det pedagogisk dogmekristne Europa i mellomkrigstiden.
HOB: Då må vi vel ha ei sosialdemokratisk utgreiing der barnepsykologar kan
velja ut kva verdsbilete ein kan utsetja ungar for. Thorbjørn Egner
passerer, Jesus og Marx går på dynga. Ressonementet ditt er anten eit
sidespor - eller ei grunngjeving for eit totalitært system.
Hans Olav Brendberg, Hitra
This archive was generated by hypermail 2.1.2 : 11-07-02 MET DST