> Eit falskt bilete av "jødisk-kristen" kultur inneber i neste omgang at du
> minimaliserer dei store skilnadene mellom jødisk og kristen religion, og
> særleg då motsetninga i den formande fasen - medan Jesus levde, og i
første
> generasjon etter.
HF: Mitt poeng er at forskjellen ikke er så stor. Jesus var messiansk jøde.
Det fantes flere messiasskikkelser, og messianske bevegelser, i tiden rundt
det første århundrede. Det
finnes små forskjeller som blir "blåst opp". Akkurat som når når små
marxistiske grupper splitter seg og skal vise at den andre gruppa egentlig
er renegater, revisjonister, fascister e.l..
> Evangelisk teologi er ikkje mitt spesialfelt - her har eg berre eit
> omtrentleg overblikk. Når det gjeld Paulus, meiner eg derimot at eg har
eit
> visst grunnlag for å uttala meg. Og eg meiner mykje nyare, luthersk
teologi
> systematisk undervurderer i kor stor grad Paulus står i medviten og steil
> opposisjon til fariseisk jødedom.
HF: Det kan godt hende du ha rett her, selv om Paulus jo var fariseer. Jeg
vet for lite om Paulus. Derimot
har jeg interessert meg mer for Jesus-skikkelsen som de fleste kristne mener
er det viktigste mennesket i kristendommen.
> HOB: Denne fokuseringa på "verdsbilete" meiner eg er villeiande. Sjølvsagt
> står Jesus i eit "seinjødisk" verdsbilete, medan Paulus står med ein fot i
> eit seinjødisk, og ein i eit hellenistisk. Men kristendomen står i
> opposisjon til båe - utan å vera eit "verdsbilete" på dette tidspunktet.
Eg
> meiner "verdsbiletet" er det ytre skalet til ein religion, og ikkje den
> levande kjerna. Ein religion som skal overleva, må kunne kasta av det ytre
> skalet under skiftande tilhøve.
HF: Jeg mener at nettopp verdensbildet/virkelighetsoppfatningen er
grunnleggende for å forstå "den levande kjerna".
> HOB: Jødedomen byggjer på ideen om å vera utvald, der ein må handla mest
> mogleg rett etter lova for å falla ned i havet av fortapte menneske. Jesus
> seier at han ikkje har kome for å frelsa rettferdige, men syndarar. I
staden
> for ideen om å vera utvald - ideen om å velja. Forteljinga om den fortapte
> sonen er kristendom i si mest komprimerte form. I tillegg: At Jesus er
Guds
> son (dette trur eg ikkje er ei oppfinning frå tida etter pinsen. Eg trur
> Jesus sjølv sa til dei som følgde han at han var Guds Son). Og ideen om at
> dei prestane som skulle handheva lova til Moses, hadde kome så langt bort
> frå læra til Moses at dei utan vidare krossfesta Gud.
HF: Da bør jeg vel her komme med den bibelens predestinasjonslære. "For
mange er kalt, men få er utvalgt." (Matt 22:14)
"Da hedningene hørte dette, gledet de seg og lovpriste Herrens ord, og alle
som var bestemt til evig liv, kom til troen."
(Apg.13:48) Ta også en titt på Rom.9:10-24 og Rom.11:5-12, pluss en hel del
andre steder både i GT og NT.
HF: De kristne overtok jødenes plass som "guds utvalgte folk", jamfør
Galaterne 4:21-31.
Man kan trygt si at kristendommen også bygger på ideen om å være utvalgt,
noe for så vidt også den kristne historia viser.
> HOB: Men kvifor "ta rotta på"? Kvifor ikkje argumentera positivt for sitt
> eige standpunkt, i staden for negativt mot andre sitt? Ingen av oss er
> perfekte, og om vi heile tida tek utgangspunkt i det verste, vil vi alle
til
> slutt bli nokså idelause og innskrenka.
HF: Slåss mot kirke og kristendom - det finnes saktens viktigere ting å ta
seg til. Er du samfunnsengasjert, er det f.eks. naturlig å prioritere
politikk. Kirken kan seile sin egen sjø, dø en naturlig død. Jo vi tenker
slike tanker ganske ofte. Men så er det det at livssyn, tro, politikk og
handlinger henger sammen. Dagens Norge er i ferd med å løsrive seg fra en
religion med utgangspunkt i et nomadefolk fra Midt-Østen; preget av deres
verdensbilde, deres skikker og lover, deres konflikter og kriger, deres
levesett og samfunnsordning. Historien kan fortelle at denne religionen ble
påtvunget store deler av den vestlige verden med makt. Snorre forteller at
Olav den «hellige» benyttet ormer og glødende jern for å omvende våre
forfedre. Religionen har forandret seg mye siden da. «Den hellige skrift» er
revidert og redigert så godt man kan. Liberale teologer gjør sitt beste for
å bortforklare mesteparten av det som står tilbake. Likevel - kirken selv
minner oss stadig om at lik stinker, hvis de ikke begraves i tide.
«Demonutdrivelser», hets mot kvinner og homofile, sensur og meningsterror
taler sitt eget språk. Det sentrale og spesielle ved kristendommen kan
beskrives slik: Gud skapte menneskene. Han ble misfornøyd med jobben og sint
på oss. Han lot seg formilde ved å la oss drepe sønnen sin - som er identisk
med ham selv, som vi må underkaste oss for å få evig salighet. Det kristne
tankegodset gjennomsyrer oss alle - troende og tvilende, kristne og
hedninger. Det er overalt - i skole og massemedia, i hjem og arbeid, blant
politikerne og i rettsvesenet. «Mennesket er ondt og syndig. Uforskyldt
lidelse er godt. Uten Gud er alt forgjeves. Du skal ikke stole på din egen
forstand. Homofili er perverst. Mannen er kvinnens overhode. Du skal være
lydig.» Det kryr av holdninger, streif av tanker, brokker av følelser som er
preget av årtusenlang kristen dominans. Kampen mot et eldgammelt
edderkoppspinn av forvrengte tanker, opplevelser, holdninger og vaner må
føres overalt - i skolen, på arbeidsplassen, i hjemmet og i massemedia, i
politiske organer og organisasjoner; m.a.o. der meninger dannes.
> HOB: Eg meiner "autoritært" er feil omgrep når det gjeld leiarskapen til
> Jesus. "Karismatisk" er betre. Eg meiner også det blir feil å seia at
"Jesus
> ikke tålte noen teologisk læreautoritet over seg" - dette var eit teokrati
> med rett til å drepa. Poenget var jo nettop at han medvite gjorde opprør
mot
> teokratiet som teokrati - med utgangspunkt i sosiale klassar som var
> misnøgde med teokratiet, og som meinte at dei var korrupte. Å bli teokrat
> sjølv, var å bli del av systemet - og det var nett det han ikkje ønskte.
HF: Karismatisk lederskap, dvs. uformelt lederskap, er ofte noe av det mest
autoritære som finns, nettopp fordi den ikke er formalisert og klart
avgrensa. Den karismatiske leder kan ofte henvise til at det er en annen som
er valgt som leder, forstander el. eller at "Jesus er Herre" og at
karismatikeren bare er "guds ydmyke tjener og redskap". Karismatiske
lederskap kjennetegnes bla. av sterke psykologiske herskerteknikker.
HF: Nå var vel Jesu kritikk av teokratene vesentlig av åndelig art og ikke
politisk. Matteus 22:21: "Da sier han til dem: Gi da keiseren hvad keiserens
er, og Gud hvad Guds er!"
HF: Jesus i en av sine kongelignelser (Lukas 19:27): "Men disse mine
fiender som ikke vilde at jeg skulde være konge over dem, før dem hit og
hugg dem ned for mine øine!" Greit, det er sagt i en lignelse, og noen vil
sikkert si at det ikke må tas bokstavelig, men det gir likevel uttrykk for
en holdning overfor de som ikke ville underkaste seg Jesu teokratiske
fullmaktskrav. Jesus gjorde ikke opprør mot teokratiet som teokrati, han
satte seg selv inn som den store teokraten, mao. de andre førte feil
teokrati. Den store forskjellen går vel mer ut på at Jesus var tilhenger av
et åndelig teokrati, ikke et politisk.
> Difor er heller ikkje det interessante at "Jesus forsøkte heller ikke å
> mildne og avdempe disse forestillingene". Det interessante er at han gjekk
> til åtak på den faktiske og konkrete makta til teokratane - ekseplifisert
> med historia om kvinna dei hadde teke i utukt.
HF: Jesu teokrati var av åndelig art, ikke politisk. Dette hang
selvfølgelig sammen med at han trodde at verden skulle gå
under om noen få år. Dermed var frelsa viktigst.
> HOB: Folk får angst og all slags psykiske problem, både i religiøse og
> ikkje-religiøse miljø. I religiøse miljø får desse vanskane religiøse
> uttrykk (helvetesangst osb:), i ikkje-religiøse miljø får du andre uttrykk
> (einsame gamle damer som låser alle dører, vindaugo osb - til og med
dømatta
> blir bolta fast). Om folk vil plaga seg sjølv med helvetesangst, får dei
> gjera det. Om dei ikkje vil det, får dei heller rusla ut or kyrkja, og ut
i
> ateismen. Det er heilt meiningslaust å gjera seg til barnepike for vaksne
> folk i slike spørsmål.
HF: "Om folk vil plaga seg sjølv med helvetesangst"? Jeg tro ikke folk vil
det, man kvitter seg bare ikke med eksistensiell angst sånn uten videre.
Barn kan ikke bare "rusle ut or kyrkja, og ut i ateismen". Et viktig aspekt
ved dette er hvilke (politiske) konsekvenser dette får for oss vantro. En
ting er at folk "plager seg selv med helvetesangst". Noe helt annet blir det
når helveteslæra og annen styggedom skal pådyttes oss andre, små barn og
voksne, gjennom lovverket, jamfør kristne formålsparagrafer i skole og
barnehager osv. osv.
HF: Det er heller ikke snakk om å være barnepike for voksne, eller å nekte
folk å tro på tøvet, men å gjøre de mer passive tilhengerne (og ikkeutmeldte
ateister i statskirken) oppmerksom på hva de i realiteten støtter, og hvilke
(politiske) konsekvenser dette får bl.a. for oss vantro.
>
> HF: Den kristne helveteslæra har
> lagt det psykologiske grunnlaget for en overgang fra et mytologisk helvete
> til konkrete Auschwitch og Arkipelag Gulag.
>
> HOB: Dette er ein svært laust fundert påstand, som eg er usamd i. Eg
brukar
> kan ikkje argumetera mot før du grunngjev.
HF: La meg komme med en lignelse:
På den ytterste dag skal den himmelske der Führer (eller partiformann), kalt
gud, sende sitt himmelske Gestapo (eller KGB), kalt englene, for å skille
bukkene (de vantro) fra fårene (de sanne troende). De vantro skal sende til
det himmelske Auschwitch (eller Arkipelag Gulag), kalt helvete. De troende
skal få det "paradisisk".
HF: Jeg må minne om at "Enhver skal være lydig mot de myndigheter han har
over seg. Det finnes ingen myndigheter som ikke er fra Gud, og de som er ved
makten, er innsatt av Gud." (Se Romerne 13:1-7) Stalin og Hitler lignet til
forveksling den gud som er beskrevet i Bibelen.
HF: Når mennesket på barnesinnets "tabula rasa" får preget bildet av et
vesen som benytter seg av konsentrasjonsleirer og tortur for å pine og ta
hevn over alle dem som det ikke lykkes å skremme til å godta en
religionsdogmatisk konfesjon, så er rimeligvis veien ikke lang til
diktaturstatens moralske nihilisme. Når gudsbildet har mistet transendent
liv, virkelighet og autoritet, kan lett en bestemt psykologisk type,
"diktatoren", tre inn på det primitive og psykisk fortrengte gudsbildes
plass, og overta dets egenskaper i en ny, autoritær og ortodoks ideologi:
lidenskapelig og hensynsløst hat til ikke-partifeller og enestående løfter
om belønning til de "troende". Derfor var den autoritære stat med sine
fryktelige voldelige overgrep et psykologisk fullt "naturlig" fenomen
nettopp i det pedagogisk dogmekristne Europa i mellomkrigstiden.
Det er da heller ingen tvil om at dogmatiske, fundamentalister er meget
autoritære og autoritetstro.
Harald Fagerhus
This archive was generated by hypermail 2.1.2 : 11-07-02 MET DST