Trond: "Men, som salig Marx understreket, kapital er et (makt)*forhold* mellom
mennesker. Det er med andre ord ikke i sin kjerne en "mengde av noe", sjøl om
det populært brukes slik til daglig. Men ved å besitte en mengde av noe
(f.eks. penger, en bedrift) kan man utøve makt over andre."
KJ: det er viktig å tilføye hva Marx også sa: kapital er
"prosesserende verdi" - dvs. kapitalforholdet innebærer et krav om kapitalens
økning (DERFOR vekstfanatismen og BNP-fetiscismen) og: det innebærer en
bestemt fordreining/tilsløring av maktforholdene i samfunnet som tar
utgangspunkt i verdiformen ("fremmedgjøring") - forhold mellom mennesker
fremstår som et forhold mellom ting. Derfor oppfattes kapital i vanlig økonomi
som ting - maskiner osv., mens kapitalen i virkeligheten er en verdiprosess
som snart er penger, snart maskiner, råstoffer og arbeidskraft, snart varer og
så igjen (flere) penger. Denne verdiprosessen er uttrykk for et maktforhold
mellom mennesker, som er vokst frem historisk ubevisst ("naturgroet") opp
gjennom middelalderen. Det hele skaper etterhvert samfunnsmessigt
selvmotsigende og absurde forhold som jeg allerede har vært inne på i flere
innlegg. BNP-galskapen er ett av mange uttryk for dette, den galopperende
finansspekulasjonen et annet.
Verdiformen er svært viktig. Det er den Marx henviser til når han i
innledningsordene til Kapitalen sier at "rikdommen fremtrer som en uhyre
ansamling av varer". Rikdommen er blitt noe abstrakt, et abstrakt jag etter
stadig mer til stadig mer, som Zapffe får det frem når han sier at "vi kaster
vår lykkenæring på båten og glefser etter en skygge". Sagnet om kong Midas,
som ønsket at alt han berørte ble forvandlet til gull, og deretter oppdaget at
gull er lite fristende å spise eller drikke - men da var det for seint - er
også en allegorisk fremstilling av den abstrakte rikdommens problem. Stressen,
mistilpasningen og det hvileløse jaget i dagens tilstand er nært knyttet til
dette. Når millionformuer skifter eier på minutter og enkeltpersoner tjener
nok til å brødfø millioner er dette for lengst gått over i det perverse og
absurde. Dagens sosialister bruker alt for lite energi og oppfinnsomhet på å
agitere rundt alle disse absurditetene - for det er her Hagen og Co. kommer
til kort.
Trond: "Den avgjørende mekanismen er akkumulasjon -- man bruker den makt man
har over andre til å øke sin makt, dvs. til å styrke kapitalforholdet."
KJ: Men det er viktig å få fram at denne "styrkelse" er et dobbeltegget sverd:
kolossene hviler på leirføtter, netopp på grunn av de selvmotsigelsene
systemet skaper, og som alle lider under, mer eller mindre bevisst. Men selv
kapitalhaverne har dypest sett - nemlig som mennesker - interesse i å komme ut
av tilstanden.
Trond: "Kjerna i kapitalismen, som det _må_ gjøres noe for å
avskaffe, er _den finansielle_akkumulasjonen_. Dette kan man i prinsippet
gjøre, uten at man trenger (eller bør, det er bokstavelig talt livsfarlig) å
avskaffe hverken handel, penger eller marked som instrumenter for økonomisk
samkvem. En famlende og svekket venstreside må derfor fokusere på
akkumulasjonen, og ikke på alt det andre. En effektiv måte å eliminere
betingelsene for akkumulasjon på, er å erstatte enkeltmenneskers eie av
produksjonsmidler, med kollektivt eierskap til disse, hvor eierne er de som
arbeider i den aktuelle bedrift. Dermed vil utbytting (at eieren tyner lønna
og arbeidsbetingelsene for å få "avkastning" på sin "investering") bli en
meningsløshet. Det er da de ansatte sjøl som setter til side bedriftens
merprodukt og bestemmer om dette skal reinvesteres eller tas ut som ekstra
lønn (det som for kapitalisten ville vært "utbytte", (...)Et slikt system er
fullt mulig i dagens type samfunn. Det vil ikke være sosialisme, men "marked
uten kapitalisme" (...)"
KJ: Tilslutter meg det meste av dette. Men det er viktig å presisere at
kontroll er minst like viktig som eierskap. I Sovjet var bedriftene formelt
felleseie, men reelt under kontroll av nomenklaturaen, og starten på dette lå
bl.a. i Lenins enkeltmannsledelse (samt selvsagt i de ansattes manglende
kunnskaper osv.).
Min oppfatning er at venstresida i Danmark og Sverige gikk taktisk galt da man
agiterte så intenst mot "lønnstakerfondene"/"Økonomisk Demokrati" dengang
dette var på tapetet. Spørsmålet man burde ha stilt seg selv var: Hvorfor
førte f.eks. de svenske arbeidsgiverne en så intenst hatefull kampanje mot
Olof Palme, da han prøvde å gjennomføre dette? (Som jeg har skrevet ble han
helt bokstavelig framstilt som en djevel, sovjettisk agent osv. Hovedårsaken
var de såkalte "Meidner-fondene"). Problemet som Trond forbigår her er, at
enkeltbedrifter som overtas av de ansatte, fortsatt vil måtte eksistere på
vilkårene til det markedet som er dominert av privatkapital. Sålenge dette er
tilfellet vil de ikke stå fritt til å bestemme over overskuddet. Resultatet
vil bli splittelser i kollektivet, intriger - hvem skal sparkes av hvem? Hvis
lønn skal senkes av hvem? Dette vil bli brukt av motstanderne for alt hva det
er verd. Selv i en økonomi hvor slik "sosialiserte" bedrifter vil nok slike
konflikter spille en stor rolle. Men at det ville være et framskritt i forhold
til dagens tilstand er det neppe tvil om.
KJ.
This archive was generated by hypermail 2.1.2 : 11-07-02 MET DST