<Hvis det er rimelig å kreve at f.eks. ingeniøren (eller legen!) skal ha et
<analytisk og kritisk forhold til visse negative trekk som av objektive
<årsaker må følge med som nisssen på lasset i egen yrkesgruppe (og det *er*
<rimelig å kreve en slik kontinuerlig sjølkritikk og -innsikt!),
<så må man kunne kreve det samme av "det kultur-intellektuelle miljøet".
Jeg er enig i mange av momentene i Trond Andresens analyse av oss (for jeg
regner meg som en del av det kultur-intellektuelle miljøet), og likevel
synes jeg den stedvis er urimelig og irriterende. Den hviler nemlig på det
premiss at dette miljøet i utpreget grad kjennetegnes av manglende evne til
selvkritikk. Til det er å si at dette samme miljøet har:
1) produsert omfattende (og meget kritiske) analyser som foregriper
Andresens poenger på de aller fleste områder, først og fremst gjennom
arbeidene til sosiologen Pierre Bourdieu
2) lagt fram omfattende undersøkelser som dokumenterer sammenhenger mellom
sosiokulturell tilhørighet og smak/estetisk forståelse, både i Norge og
internasjonalt
3) til stadighet skrevet romaner som setter den kulturintellektuelle
generelt og kulturintellektuelle klikker spesielt i et kritisk og/eller
satirisk lys: Solstad har gjort det, Fløgstad, og utlendinger som David
Lodge og Malcolm Bradbury.
Kort sagt: de kulturintellektuelle er narsissister, på godt og vondt. De
elsker å dyrke miljøet, men de elsker å kritisere det også. Den påstand at
de i utpreget grad skulle mangle selvkritikk, må Andresen derfor lenger ut
på landet med. Da måtte man eventuelt hevde at problemet ligger i at det
ikke kommer noen kritikk fra andre hold enn de kulturintellektuelles egen
krets, og at kritikken derfor får et uheldig internt preg. Mulig det. Det
kan imidlertid de kulturintellektuelle pr. definisjon ikke gjøre noe med.
Trond Andresens store prosjekt ser ut til å være det å koble
postmodernismen som en form for generell politisk og moralsk ryggesløshet
til "de som jobber som skribenter, journalister, akademikere innen kunst,
litteratur, filosofi, idehistorie og tilgrensende felter", for så å koble
disse personene videre til Klassekampens kulturredaksjon under Eivind
Røssaak. En framstilling preget av så hjertelig mangel på presisjon kan man
ikke kalle en analyse. Her er mitt bud på en bedre formulering: Et lite
mindretall av de tenkerne som man kaller "postmoderne" kan med saklig
dekning fordømmes på allmennt politisk og moralsk grunnlag. Et lite
mindretall av av det kulturintellektuelle miljøet Andresen beskriver kan
sies å slutte seg til disse tenkerne. Videre utgjør disse personene et
meget lite mindretall blant Klassekampens kulturskribenter. Jeg er fristet
til å si: et forsvinnende lite antall. Jeg foreslår at Andresen prøver seg
med en analyse som ikke har grandiose konspirasjonsteorier som premiss,
bare sånn for eksperimentets skyld.
Espen Ytreberg
__________________________________________________________________________
Espen Ytreberg
Dept. of Media and Communication, University of Oslo
P. O. Box 1093 Blindern, 0317 Oslo
phone: (47) 22 85 04 21
fax: (47) 22 85 04 01
e-mail: espen.ytreberg@media.uio.no
URL (WWW): http://www.media.uio.no/ansatte/espen.ytreberg/