"Tanker etter en TV-debatt",
http://www.itk.ntnu.no/ansatte/Andresen_Trond/kk-f/fra130397/0139.html
skulle jeg komme tilbake til dette temaet.
Hva er det er som motiverer den akademisk-litterære subkultur?
Hva det er som får disse folka til å tikke og gå?
Jeg vil i dette innlegget forsøke å bygge opp en trinnvis og systematisk
argumentasjon som i minst mulig grad er farget av personlig synsing, men som
i stedet prøver å klarlegge de mekanismer og rammebetingelser som fremmer
bestemte verdisyn og væremåter i forskjellige sosiale grupper. En av disse
gruppene er den vi kanskje kan kalle "den akademisk-litterære subkultur",
som jeg først vil komme tilbake til etter en stund.
Poenget med denne framgangsmåten er å prøve å føre argumentasjonen på en
nøktern måte, slik at vi unngår skittkasting. For ytterligere å understreke
at jeg ikke er ute etter å score billige poeng mot f.eks. litteraturviterne,
så vil jeg underveis avlegge min egen yrkesgruppe, sivilingeniørene, en
kritisk visitt.
La oss begynne med å spørre:
Hva er menneskelige behov, i generell forstand?
Hvilke rammebetingelser for behovstilfredstillelse eksisterer for
intellektuelle som gruppe, og hvordan forsøker de å få oppfylt sine behov?
(vurdert i forhold til f.eks. kroppsarbeiderne).
Hva særpreger de forskjellige grupper av intellektuelle?
Hva særpreger den spesielle gruppe intellektuelle som jobber med kunst,
litteratur m.m.? Hvordan kan dette forklare typiske trekk ved deres
verdisyn, atferd, etc.?
Først til de menneskelige behov:
Jeg tror vi kan enes om at mennesker har behov for følgende fra
omverdenen:
(a) grunnleggende trygghet for liv og helse
(b) vennskap og kjærlighet
(c) en viss materiell levestandard
(d) medbestemmelse
(e) frihet, herre over sin egen daglige tilværelse,
mulighet til å skape noe.
(f) anerkjennelse,respons fra omverdenen,
vite at man er til nytte.
Siden vi debatterer ut fra norske forhold, så er ikke punkt (a) noen
avgjørende motivasjonsfaktor. Når det gjelder (b), så er dette lite
interessant i samfunnsmessig forstand, så det ser vi også bort fra. Jeg vil
derfor fra nå av fokusere på punktene (c) - (f).
La oss først ta for oss arbeideren, ufaglært eller faglært. Hen kommer ikke
så veldig bra ut på (c), dårlig ut på (d) fordi hen er styrt av sjefer i en
bedrift som bygger på prinsippet om det mer eller mindre opplyste diktatur.
Det innebærer også at arbeideren kommer relativt dårlig ut på punkt (e), men
her må det nyanseres noe: Fagarbeidere; slik som kokken, elektrikeren,
vedlikeholds- og reparasjonspersonale, sjukepleieren, læreren (i
grenselandet for å være "arbeider", men la gå..) - alle har disse gruppene
en viss mulighet til å bruke seg sjøl i jobben på en kreativ måte. Dette i
motsetning til stuepiken, renholderen eller hun hun som står på
produksjonslinja i filetfabrikken. Der hvor arbeideren kommer best ut slik
jeg oppfatter det, er på punkt (f): hen kan *se* resultatet av sin egen
innsats, og veit dermed at hen "gjør en jobb". Når dagen er slutt, så veit
arbeideren at noe målbart er gjort. På akkurat dette punktet har arbeideren
en stor psykologisk fordel framfor mange grupper av intellektuelle. Et annet
viktig moment ved arbeider-rollen er at hen har ikke noen særlige
karriere-muligheter, på godt og vondt. Det gode aspektet ved dette er at
det dermed ikke er noen grunn for arbeideren til å bruke sin energi og
oppfinnsomhet på "CV", karriere-manøvrer og intriger. Men samlet sett scorer
(den ufaglærte) arbeideren lavt under kapitalistiske forhold, i det minste
på punktene (c) - (e).
La meg så ta for meg min egen yrkesgruppe, (sivil)ingeniørene. Denne gruppa
er ettertrykkelig og ganske nådeløst analysert av mange, f.eks. Kjartan
Fløgstad, som hadde et kort og lite lykkelig opphold ved arkitektavd. ved NTH.
De fleste kjenner vel til NTH-klisjeen: Den fremadstormende unge mann som er
god i fysikk, data og matte - og dermed universets herre i egne øyne - men
som mangler sosiale ferdigheter og samfunnskunnskaper. I tillegg har han en
solid dash egoisme, og synes at meningen med livet er å få seg villa og BMW
fortest mulig - noe han kan skaffe seg, fordi lønna er bra. Dette er en
klisje, javel, men ingen røyk uten ild. Jeg har ingen problemer med å innse
at det er en viss sannhet i denne karikaturen.
(Her tillater jeg meg en liten polemisk avstikker, før jeg går videre i det
som er ment å være en nøktern analyse: Ingeniør-rollen er ettertrykkelig
analysert, kritisert, diskutert og parodiert. Dette er alldeles utmerka. Men
det står i skarp motsetning til hva som gjelder for det akademiske miljø
innen samfunnsvitenskap, humaniora, kunst - som nærmest skal ha seg frabedt
nærgående analyse og karakterisering fra det øvrige samfunn: Da ropes det
opp om "anti-intellektualisme", "kulturfiendtlighet", osv. Denne helt
urimelige mangel på balanse er det jeg ønsker å bidra til å rette opp med
dette innlegget).
Vår ingeniør kommer bra ut på
(c) - materiell levestandard,
(d)- medbestemmelse (han er jo t.o.m. direktør i en del tilfeller!),
(e) frihet, herre over sin egen daglige tilværelse,
mulighet til å skape noe.
(- med den modifikasjon at han er er underlagt markedets og klokkas tvang,
og blir tvunget inn i en ganske stressa og konform livsstil).
På punkt (f) - anerkjennelse,respons fra omverdenen, vite at man er til
nytte - scorer ingeniøren høyt. Ikke fordi alt (på langt nær!) som
ingeniører gjør er bra for menneskene og naturen (nye motorveier,
gasskraftverk, våpen), men fordi det er et fysisk resultat av det han gjør,
som kan evalueres fordi det enten funker eller ikke: det er ikke mulig å
bløffe. Og det han gjør er etterspurt, noen er villige til å betale (godt)
for det. I tillegg - og dette i motsetning til renholderen og stuepikens
arbeidsprodukt som også er "materielt" og lett å evaluere - så er ikke
resultatet bare fysisk og observerbart for det øvrige samfunn - det har ofte
også svært stor betydning for våre liv: Ingeniøren/teknologen er vår tids
trollmann, sjøl om vi ikke alltid liker det som kommer opp av hatten.
Nå kan vi gjøre den koplinga som jeg skal gjenta seinere for de
litterært-filosofiske intellektuelle: På hvilken måte former de ovenfor
nevnte objektive betingelser for ingeniørens tilværelse hans væremåte og
verdisyn?
Dette skulle være åpenbart: En konservativ grunnholdning i politikken fordi
han har høy levestandard. Et snev av fagidioti og manglende
samfunnsinteresse fordi han er så fascinert av å få viktige nye ting og
dingser til å snurre og gå. Og en ikke ubetydelig arroganse overfor andre
grupper, fordi "det er vi som legger grunnlaget for den levestandard som
pratmakerne på filosofisk institutt nyter godt av". Og disse trekkene
forsterkes av at rekrutteringa til yrket har en overrepresentasjon av ungdom
som *på forhånd* har slike holdninger.(Akkurat denne forsterkningsmekanismen
p.g.a. at bestemte typer unge tiltrekkes av bestemte typer yrker, gjelder
sjølsagt også for andre kategorier enn bare ingeniører).
Slike særtrekk kan vi altså observere en overhyppighet av i denne
yrkesgruppa: Min teoretiske analyse bekreftes av det vi kan observere i
virkeligheten. (Jeg er sjølsagt ikke dermed så vulgær at jeg hevder at
*alle* (sivil)ingeniører er slik - menneskeheten er utrolig mangfoldig - men
det forhindrer ikke at vi kan slå fast at visse sosiale grupper har
spesielle særtrekk, *gjennomsnittlig* sett).
Når jeg nå har gjennomført denne typen nøkterne men nådeløse analyse av min
egen yrkesgruppe, må det være tillatt å forsøke seg med det samme på det
miljøet som Klassekampens avgåtte kulturredaktør sokner til.
La meg begynne med å definere den sosiale gruppa som skal analyseres: Den
består av de som jobber som skribenter, journalister, akademikere innen
kunst, litteratur, filosofi, idehistorie og tilgrensende felter. Dette er
sjølsagt vanskelig å avgrense presist, men jeg tror dere skjønner sånn
omtrent hva jeg sikter til. For korthets skyld, kaller jeg denne kategorien
for "den kultur-intellektuelle" (forkortet "ki") fra nå av.
La meg gjenta kriteriene fra tidligere:
....
(c) en viss materiell levestandard
(d) medbestemmelse
(e) frihet, herre over sin egen daglige tilværelse,
mulighet til å skape noe.
(f) anerkjennelse,respons fra omverdenen,
vite at man er til nytte.
ki beskjeftiger seg med fagfelt hvor det i stor grad dreier seg om estetiske
vurderinger, eller teorier om litteratur, kunst, filosofi *som nødvendigvis*
må ha sterke innslag av spekulasjon: Dette er teorier som i liten grad kan
etterprøves, fordi det ikke finnes noen logisk-matematisk eller
fysisk/biologisk "overdommer" slik som det gjør innen
matematikk/teknologi/naturvitenskap. (Det ligger ikke noen nedlatende
verdivurdering fra meg når jeg påpeker dette, det er *må* nødvendigvis være
slik innen disse områdene).
Dette betyr at ki scorer høyt på punkt (e): ki kan være meget kreativ og
fri, fordi hverken arbeidskolleger, markedet eller naturen kan
diktere innholdet i - eller felle dommmer over - det ki driver med.
Dette gjelder særlig den utøvende
kunstner, men også akademikere og skribenter innen
kunst/litteratur/filosofi. Denne sida ved å være ki er svært attraktiv for
mange unge som legger stor vekt på å ha et yrke hvor de kan være frie og
kreative.
Men særtrekkene ved ki-fagene har også andre konsekvenser:
Siden virksomheten ikke har materiell betydning for det øvrige samfunn (i
motsetning til sjukepleieren, renholderen, ingeniøren), så får man ingen
direkte tilbakekopling fra det samme samfunn. Dette skaper problemer i
forhold til punkt (f) ovenfor: Å bli satt pris på, å få respons. Man kan
pusle med sine mer eller mindre sære ting, men har det noe hensikt?
(misforstå meg ikke: Sånn må det nødvendigvis være. Bare ved å la mange nok
pusle fritt med sine mer eller mindre vellykka prosjekter, vil man være
sikra at det kommer noe verdifullt ut. Så det er sagt).
Videre: En ki'er er hele tida økonomisk presset fra det øvrige samfunn,
fordi hen har en vanskelig jobb med å forklare hvorfor denne typen aktivitet
skal finansieres av det samme samfunn, i konkurranse med "nyttige",
"målbare" alternativer.
Den gjennomsnittlige ki'er vil nødvendigvis få *liten* respons fra det
øvrige samfunn, for hvis man skal skape (tenke, skrive) noe nytt (og dermed
uvant) som dessuten ikke har "materiell betydning", så må man nødvendigvis
regne med at dette ikke omfattes med særlig interesse fra almenheten. Det
betyr at en veldig stor del av ki-virksomheten må finansieres direkte
(f.eks. stipend) eller indirekte (f.eks. tidsskriftsøtte) ved bevilgninger
fra det offentlige: Det er et *lite* marked som etterspør de fleste ki'erne.
Alt dette skaper en grunnleggende *sårbarhet* i ki-miljøet, og et samhold
mot den harde og ytre materielle verden, som "ikke setter skikkelig pris på"
det ki driver med.
Med bakgrunn i disse punktene ender vi opp med flg. særtrekk når det gjelder
være- og tenkemåte i ki-miljøet:
- I mangel av ytre respons, så roser man hverandre, for ingen kan holde ut
for evig uten noen gang å få positiv respons. Det gjelder altså en uskrevet
kontrakt om at man er forpliktet til å være velvillig overfor andre ki.
Dette er forståelig, men man skal være temmelig blind hvis man ikke innser
at dette åpner for bløff, posering og keiserens nye klær, både innen kunst
og i det akademiske ki-liv. Det øvrige samfunn ser dette veldig tydelig.
ki-miljøets egen manglende evne (eller vilje, for de er klar over dette
innerst inne - det gir dem nok et "ubehag" - for å bruke et populært
ki-uttrykk) til åpent å erkjenne dette, er etter min oppfatning en av de
vesentligste årsakene til den grunnleggende fremmedgjøringa mellom store
deler av publikum og betydelige deler av ki-miljøet. Dette "løses" sjølsagt
ved at de fleste ki legger skylda på folk flest, det er dem det er noe
alvorlig i veien med, og dermed så er det "uinteressant" om folk flest er
interesserte eller ikke i det ki driver med: En naturlig psykologisk
forsvarsmekanisme.
- man intrigerer. Det er mange om beinet, få trygge jobber, og *svært få*
kan leve av "markedet". Dermed blir det et sterkt pådriv ("insentiv" som det
heter i næringslivet) for at ki-miljøet får et relativt sterkt preg av
baktaling, klikkdannelse, spisse albuer.
Kombinasjonen av samhold mot den ytre verden og gjensidig ros pa den
ene sida, og kamp mellom kolleger om begrensede ressurser på den andre,
framelsker tendenser til dobbeltmoral og hykleri.
- Tendensen til klikkdannelse forsterkes også av det jeg sa ovenfor om den
(nødvendigvis) estetisk/spekulative karakteren til ki-virksomhet. Siden det
ikke finnes noen ytre mekanisme for å avgjøre hva som er "rett" (slik som i
matematikken og naturvitenskapen), er det mulig for forskjellige innbyrdes
fiendtlige "skoler" innen ki-fag å eksistere side om side f.eks. på
universitetene, og hver skole (ledet av sine respektive professorer, som i
denne sammenhengen innehar samme funksjon som forstandere i innbyrdes
stridende menigheter) vil rakke ned på de andre, og påberope seg at de er
*de* som driver med vitenskap. (Det samme gjelder innafor makroøkonomi, av
en litt annen årsak: makroøkonomiske teorier *kan* etterprøves, men har det
til felles med ki-fag at de forskjellige skolenes teorier ikke *blir*
etterprøvet, fordi man rett og slett ikke *får lov* å forsøke alternative
samfunnsøkonomiske løsninger - p.g.a. WTO,USA,EU, Verdensbanken, IMF etc.).
Nå er vi endelig framme ved mitt sluttpoeng, som da blir:
Hvis det er rimelig å kreve at f.eks. ingeniøren (eller legen!) skal ha et
analytisk og kritisk forhold til visse negative trekk som av objektive
årsaker må følge med som nissen på lasset i egen yrkesgruppe (og det *er*
rimelig å kreve en slik kontinuerlig sjølkritikk og -innsikt!),
så må man kunne kreve det samme av "det kultur-intellektuelle miljøet".
Men dette er overhodet ikke oppfylt i dag!
Trond Andresen
(kl. 00:50; skrive-diareen herjer for tida..... :-) )