Røssaak brukte to momenter om hverandre: Myrdal-diskusjonen (massemord, Tien
An men, Stalin, etc.) - og det han kalte "anti-intellektualisme".
Jeg synes dette er sammenblanding på grensa til det demagogiske.
Det går nemlig an å være knallhardt mot stalinismen, dogmatismen,
ettparti-tradisjonen etc. (m.a.o. et stykke på vei enig med R. akkurat her),
men *samtidig* være helt uenig med mannen i hans totalt ukritiske syn på sin
egen subkultur, de litterær-filosofiske universitets-intellektuelle.
Det er et karakteristisk og patetisk trekk med en spesiell gruppe
intellektuelle (slike som har hatt klippekort for å levere mursteiner til
KKs kultursider det siste året) at de til de grader bekjenner seg til
"kritisk analyse" ved en hver anledning, samtidig som de ikke har tilløp til
vilje eller evne til å analysere seg *sjøl* som gruppe, psykologisk og
samfunnsmessig. Ikke nok med at denne viljen og evnen mangler, de reagerer
også umiddelbart og kraftig på et hvert forsøk fra *andre* på kritisk
drøfting av disse intellektuelle som gruppe, og stempler all slik kritikk
som "anti-intellektualisme".
(Jeg reagerer helt personlig på dette, da jeg med unntak av proletariske 2.5
år som elektriker i skipsbygginsindustrien, har holdt til på universitetet i
20 år. Tro meg, jeg kjenner alle varianter av intellektuelle, både
teknologene, naturviterne, samfunnsviterne og humanistene. Jeg er for faen
et slikt dyr sjøl!)
Jeg godtar ikke merkelappen anti-intellektuell, men jeg vemmes over den
tendensen vi ser i dag både i Norge og internasjonalt (ikke minst i
øst-Europa og for dens saks skyld Kina - og der har Myrdal et poeng sjøl om
jeg synes han går alt for langt - til å *dyrke* de
universitetsintellektuelle, mens arbeidsfolk av alle avskygninger i dag i
beste fall er blitt en parentes, eller en stupid bøling som man uttrykker
åpen forakt for).
På 70-tallet, da den maoistiske vekkelsen i Norge var på det heiteste, ble
det begått en rekke dogmatiske overslag i retning av å romantisere det man
innbilte seg var "arbeiderklassens" tankeverden, samtidig som man bråkjekt
avskrev noen (men på langt nær alt - her er det spredd en del myter av de
seierherrene som har fått skrive 70-tallets historie) verdifulle
kunstneriske og andre bidrag fra intellektuelle som ikke sto 100% på "linja"
i ett og alt.
Dette var bl.a. sterkt inspiret av den kinesiske kulturrevolusjonen, hvor
det foregikk en hysterisk dyrking av "arbeiderne og de fattige bøndene", og
en tilsvarende hets mot professorer, leger, direktører, etc..
(Nå må det i sannhetens navn bemerkes at arbeiderne og de fattige bøndene i
kina ikke hadde mye glede av dette, de høylytte frieriene kom først og
fremst fra eventyrere, blant dem mange studenter og andre sønner og døtre av
småborgerskapet og byråkratiet, som brukte disse trosbekjennelsene som et
maktmiddel og en hersketeknikk i rå kamp om makta med andre fraksjoner av
samme type. Dette har jeg skrevet om før her på KK-forum).
Uansett, når 80-tallet kom, hadde mange i den skrantende ML-rørsla, og
spesielt kulturarbeiderne blant dem, et behov for å gjøre godt en del
urimeligheter som ble begått mot mange folk og miljøer på 70-tallet. For
mange (forhenværende) kultur-ML'ere er dette behovet like påtrengende fortsatt.
Etter mitt syn har vi dessverre fått en slags parodisk "oversving"-situasjon
(akkurat dette - ironisk nok - i god gammel ML-tradisjon):
*Alt* som intellektuelle og kulturarbeidere foretar seg, svelger KK unna med
lutter velvilje, og man stiller harmdirrende opp til forsvar mot det man
oppfatter som "anti-intellektualisme" *uansett*. En skribent jeg ellers
setter stor pris på, Helgheim, har etter min mening gått i denne fella.
Dette får slike tragikomiske utslag som at man i aviser som *Aftenposten* og
*Dagbladet* av og til finner edruelige merknader om film, billedkunst etc.
av typen "dette er jålete/ dette er estetisering for estetiseringens skyld/
dette er pretensiøst/ keiserens nye klær" etc., mens de *samme* kulturelle
bidrag helt ukritisk hylles i Klassekampen, fri for slike motforestillinger.
Et eksempel er KKs tidlige og velvillige omtale av det pretensiøse
makkverket "Dis" av det sjøl-erklærte geni Aune Sand. Jeg kan gi flere
eksempler om ønskelig.
Dette får også slike utslag at man - på grunn av dette ønsket om å lege de
angivelige sårene fra 70-tallet og vinne troverdighet, eller rett og slett
inkompetanse - rekrutterer kulturskribenter og -medarbeidere til
Klassekampen som har et klart "estetiserende" politisk program, et program
som ikke bare nøyer seg med en likegyldig holdning til kulturen som en
del av den politiske kampen, men som faktisk har et gjennomtenkt
anti-sosialistisk, anti-klassekamp, anti-arbeidsfolk-standpunkt, som de har
propagandert i Klassekampen det siste året. f.eks.
- at man ikke skal kjempe for et sosialistisk samfunn,
- at folkelig kunst og folkeopplysningstanken er forkastelig og foreldet,
og at det spennende foregår bare blant noen av de
(universitets)intellektuelle og at det derfor ikke er noe poeng å uttrykke
seg slik at man når fram til andre.
- at arbeiderklassen er uinteressant (da aksjonen mot nedskjæringene ved
Norzink pågikk, sendte noen arbeidere dikt de hadde laget i den forbindelse,
til KK. De ble ikke tatt inn).
- at vold og grusomhet er vakkert og har en estetisk verdi i seg sjøl, og at
man derfor ikke bør innta noen politisk holdning til slikt, utover å vurdere
det som kunst. "Verden er umulig å endre, men gud så vakker og kontrastrik
den er, dere, i all sin estetiske grusomhet!"
Røssaak og andre KK-skribenter som står for slike ting har gang på gang i
det året KK-forum har eksistert, blitt utfordra i dette forum på et eller
flere av disse punktene, men har aldri svart. Jeg nevner foruten R. sjøl,
Marius Wulfsberg og filmanmelder Osman Kibar. Men uttale seg på TV eller til
Oslo-pressa, det kan man. Dette er pokker så ynkelig.
Siste fra Røssaak-disippelen Wulfsberg er et akademisk stykke skriveri i
lørdags-KK 5/4 om veldedighets-jippoet til "Valentine-damene", et stykke som
er kjemisk fritt for klassestandpunkt og ironisk forbannelse, men som i
stedet roter seg ut i den borgerlige tåkeheimen i noen betraktninger om at
det "man" reagerer på her er at arrangementet representerte en blanding av
"høy- og lavkultur" og at dette provoserer "oss" på samme måte som IKEA(?)
gjør. Dette er så åndelig at ikke en gang Jan E. Hansen i Aftenposten kunne
gjort det bedre. Faktisk var det *VG*, ikke KK, som sto for
klasseagitasjonen i denne saka når de over hele forsida dagen etter
TV-programmet stemplet hele greia som motbydelig.
Det som gjorde mest inntrykk på meg var ikke den stakkarslige Ingeborg
Sørensen, men steinansiktene til Norges multimillionærer under "auksjonen",
hvor det var makabert tydelig at hver jævla krone satt langt inne hos disse
hjerteløse herrer og damer. Dette var et blikk inn i borgerskapets innerste
sjel, og langt mer interessant å gjøre seg noen betraktninger om. Hva om KK
i stedet hadde brukt de penga som Wulfsberg fikk for å skrive sin lille
akademiske øvelse, til å finansiere en ringerunde til noen av de
mangemillionær-trynene vi så på skjermen og spørre dem om hvorfor de er så
drita gjerrige?
Den nesegruse holdninga om at
"vi-må-gjøre-avbikt-etter-70-tallets-Holocaust" ovenfor den
kunstnerisk-intellektuelle subkultur, fører også til at KK velvillig
prioriterer det reineste vås, eksemplifisert ved Århus-akademikeren Hans
Hauge, som skriver om den såkalte Sokal-debatten i USA på et nivå som er
pinlig hvis man tar seg bryet med å sette seg litt inn i debatten som
fortsatt går i USA. (den er lett nok å finne på nettet). Heldigvis har
Jostein Gripsrud (Media, Univ. i Bergen) med sine tilsvar til Hauge i noen
grad bidratt til å redde KKs ære her, men det er jo ingen tvil om at Hauge
er en Røssaak-alliert.
Ellers har KKs forelskelse i Frankrike det siste året antatt parodisk preg:
Det går knapt ei uke uten at vi får en ny dose med de *samme* franske
forfattere, filosofer, litterater - om og om igjen, som om Frankrike var
verden! Det er tydelig at R. med vennekrets har tatt med seg sine utvalgte
franske kjepphester fra litteraturvitenskap, og insisterer på å ri dem til
døde over KKs sider.
Og at det finnes andre syn på franske intellektuelle får vi vite fint lite
om, for eksempel synet til den radikale amerikanske samfunnskritiker Noam
Chomsky som karakteriserer det franske universitetsintellektuelle miljøet
som intrigant, karrieristisk og vitenskapelig udugelig. Forøvrig delvis
bekrefta i *et* hederlig unntak fra hovedtendensen i KK, ved Pierre
Bourdieu, som serverer en (mildere) kritikk i samme retning som Chomsky. Men
Bourdieu er jo fransk, så da kan han vel passere..
Videre har R.-gjengen i det siste involvert KK redaksjonelt i interne
stridigheter på filosofi ved Oslo-universitetet (igjen er det de estetiske
kompisene på Blindern som skal få drahjelp av vennene i KK). Dette skjer med
en partisk iver som er pinlig uprofesjonell, foruten at dette presenteres på
en intern måte som ikke gir KKs lesere noen grunn til å fatte interesse for
saka. Igjen så ser vi hvordan dette miljøet som har kommet til dekka bord i
KKs redaksjon, med lite blikk for den formidlingsoppgave man har i en
journalistisk stilling, bruker KK til sine personlig motiverte akademiske
fraksjonskamper.
Jeg vil seinere komme tilbake til min analyse av hva det er som
motiverer den akademisk-litterære subkultur, siden disse folka ikke vil,
eller evner, å "dekonstruere" sitt eget miljø:
Hva det er som får disse folka til å tikke og gå?
- Jobber, karriere, anerkjennelse, sårbarhet, klikkdannelser, bløff,
intriger - er noen av stikkordene.
Men nå er klokka 0:57, så god natt!
Trond Andresen