Fakta-delen av Paul Bjerke/Aksel Nærstads notat er allerede sendt ut
på KK-forum, se
http://www.itk.ntnu.no/ansatte/Andresen_Trond/kk-f/fra130397/0146.html
Trond,
liste-adm.
********************************
KLASSEKAMPEN KAN IKKE FORTSETTE SOM NÅ
Styret i Klassekampen inviterer til en bred debatt om utviklinga av
Klassekampen framover - både redaksjonelt og økonomisk. Dette
debattnotatet er laget av Klassekampens ansvarlige redaktør, Paul
Bjerke, og styreleder Aksel Nærstad etter diskusjoner med folk i
ulike miljøer blant avisens eiere. Styret har ikke tatt stilling til
innholdet i notatet.
Klassekampen står ved et veiskille. Opplaget og den økonomiske
situasjonen tilsier at vi ikke kan fortsette som nå. Det er ikke
selvsagt at Klassekampen vil eksistere om et par år. Opplaget har de
siste par åra gått betydelig ned. Fra 9800 i 1995 er vi i dag nede
på 8300. I 1996 endte vi opp med et stort regnskapsmessig underskudd.
De fleste innser at noe må gjøres. Men det er svært ulike syn blant
avisas lesere, eiere og andre støttespillere på hvordan Klassekampen
skal møte utfordringene og problemene avisa står overfor. Så vidt
vi kan se er det tre hovedsyn:
* Nedskjæringer, en klarere politisk profil og satsing på aktivister.
Klassekampen må møte problemene ved å lage en avis som bedre kan
tilfredsstille avisens politiske "grunnfjell" og aktivister i ulike
politiske grasrotbevegelser. Den må bli skarpere politisk og
journalistisk. Avisen må også arbeide bevisst for å knytte seg til
aktivistmiljøer. På denne måten vil det bli lagt et grunnlag for
økt salg og gratisarbeid for avisen. Inntil en slik økt aktivistisk
støtte til avisa gror fram/bygges opp, må avisen skjære ned på
utgiftene for å sikre forsvarlig drift og styrke egenkapitalen. Det
må samtidig arbeides for å få flere bidragsytere til Klassekampens
Venner og forberede framtidige innsamlinger til avisen. Om det blir
nødvendig med færre journalister, mindre innkjøpt stoff og færre
sider for en periode, kan det kompenseres med en skarpere og bedre
politisk avis.
* En økonomisk kampanje for å sikre avisen og gi muligheter for
forbedringer innenfor det eksisterende "konseptet"
Klassekampen har et godt "konsept", en klar profilering og en dyktig
stab, men mangler penger til å sette ut i livet det som er nødvendig
for å tilfredsstille kresne lesergrupper, og til en offensiv
markedsføring. Avisen bør holde fast ved å være dagsavis og
samtidig satse på en fyldig helgeutgave for et utvidet marked i
forhold til på hverdagene. Klassekampen må skaffes økonomisk rom
til å videreutvikle sine styrker og til mye større markedsføring.
Det må skaffes penger for å utbygge den kritiske og undersøkende
journalistikken, for å utvide den politiske, ideologiske og
kulturelle debatten og kommentarer. Det trengs penger til en egen
stilling for å ta seg av avisens debatt og kontakten med avisens
ytterst tale- og skriveføre lesere. Og det trengs penger for at
Klassekampen skal kunne klare å være en avantgardistisk avis både
politisk og journalistisk. Det må settes i gang en stor økonomisk
kampanje for avisen, og avisens mange støttespillere må overbevises
at det er nødvendig med ny støtte og satsing for å overleve. Det er f
flere tenkelige måter å skaffe penger på - økt støtte til Klassekampe ns
venner, aksjeutvidelse, rene innsamlinger og kampanjer for å gi bort
abonnement. Det må legge vekt på aktivistinnsatsen for avisen, men de n
er for liten til å bære avisen - og det er usannsynlig at den vil bli
det i løpet av kort tid.
* Det trengs en ny avisstrategi og et nytt, utvidet eiergrunnlag
Klassekampen har mange sterke sider og høy prestisje i mange
politiske miljø, men hvis den skal overleve må den få et nytt,
utvidet eiergrunnlag. Den må ikke bare være et talerør for
venstresida, men også være eid av den, uten å være kontrollert av
noe parti. I hovedsak må det bety individuelle aksjonærer fra Nei
til EU-fronten, men også med et rikt innslag av fagforeninger og
andre organisasjoner. AKP har vært avgjørende for oppbyggingen og
driften av Klassekampen, men er verken økonomisk eller organisatorisk
sterkt nok til å ha mulighet til å forvalte ansvar for en dagsavis
av Klassekampens størrelse. En slik strategi med et nytt,
utvidet eiergrunnlag kombinert med konkrete planer for hvordan avisen
skal utvikle seg til et uunnværlig organ for venstreorienterte
fagforeningsaktivister, den radikale intelligentsiaen og andre
politisk og kulturelt interesserte, vil kunne skape bred politisk
entusiasme for avisen og mange millioner kroner i ny kapital. En
aksjeutvidelse og andre former for kampanjer uten en reell utvidelse
av eiergrunnlaget, vil ikke kunne skape den nødvendige entusiasmen og st
støtten, og det vil derfor ikke komme inn tilstrekkelig med penger til
nødvendige satsinger for å lage en bedre avis som kan få opplaget opp.
Situasjonen er så alvorlig at det krever drastiske tiltak og nytenkning
for å beholde en avis med den politiske hovedinnrettinga og -funksjonen
som Klassekampen har. Situasjonen likner på den Norges Handels-
og Sjøfartstidende sto overfor på begynnelsen av 80-tallet. Avisa var
eid og dominert av rederstanden, og innretta - som det gikk fram av
navnet, og særlig populærformen "Sjøfarten", - på et etterhvert nokså
lite sjikt innafor det norske næringslivet. Eierne innså at dette
lesergrunnlgaet ble for lite og ville føre til konkurs. Derfor vedtok
man en dramatisk utbredding av stofftilfanget i avisa, navneskifte, og
etterhvert skifte av papirfarge. Den nye strategien var å være best
på nyheter for hele næringslivet.
Det ble brukt store midler på å forbedre produktet, distribusjonen og
til markedsføring av den nye imagen. Det eneste som ikke ble endra, var
den politiske profilen og avisas standpunkter. Den gang som nå, var
avisa en ivrig talsmann for en ekstrem markedsliberalisme. Resultatet
var en opplagsøkning fra 17 000 til 50 000. Veksten falt sammen med det
store ideologiske oppsvinget for markedsliberalisme og ble naturligvis
hjulpet fram av det.
Vi vil advare mot en nedskjæringslinje. Vi tror en slik linje vil
føre til en nedadgående nedskjæringstrend. Resten av dette notatet
tar derfor utgangspunkt i at en form for kapitaltilførsel er
nødvendig.
* Det trengs en radikal, systemkritisk dagsavis
Mediebildet i Norge ved slutten av det tjuende århundret er
tilsynelatende preget av stabilitet. NRK og TV2 er de suverene
tv-kanaler, en rekke mindre kanaler kommer og går uten at det endrer
hovedmønstret. De store abonnementsavisenes opplag er svært stabilt.
Deres stilling som reine pengemaskiner er urokket med nærmere 100
prosent lokal dekning, Nummer to-avisene sliter like tungt som de har
gjort siden 60-tallet. Det er nå bare en håndfull byer som har mer
enn en avis. De aller fleste nr. 2-avisene er helt avhengig av
statsstøtte for å overleve. I løpet av det siste året har
Arbeideravisen i Trondheim og Gula Tidend slutta seg til rekken av
nedlagte nr. 2-aviser. Vekstmarkedet på papir synes å være
bygdeblader, finansaviser og alle typer spesialmagasiner som egentlig
har et felles konsept, nyhetssaker på spesialfeltet. Løssalgsavisene
har nådd taket, men det er fortsatt usikkert hvordan deres opplag
vil utvikle seg de nærmeste åra.
Det er grunn til å tro at denne tilsynelatende stabiliteten er svært
skjør. Bare små endringer i rammevilkårene (f.eks. endring i reglene
for statsannonseringer) kan føre til betydelige endringer i
avisstrukturen. Eksemplet Expressen i Sverige viser at det er mulig for
en stor og dominerende avis nærmest å kollapse hvis det først begynner
å gå tilbake.
Noen store spørsmål truer mediestabiliteten:
- Vil det ekstremt
høye norske konsumet av aviser og andre media fortsette inn i det
neste århundret eller vil landet bli mer "normalisert" også på
dette området?
- Vil den politiske oppslutninga om pressestøtten og
andre gunstige rammevilkår for aviser (f. eks. momsfritaket) bestå
eller vil de markedsliberalistiske strømningene også knekke disse
ordningene?
Det største spørsmålet er imidlertid hva de
teknologiske endringene betyr for mediabildet. Eksempelvis: Allerede i
dag er det fullt mulig å ta inn vanlig tv på pc'en. I løpet av kort
tid vil tv-apparatet og pc'en bli integrert slik at det er mulig å
betjene f. eks. avisenes internett-base på tv'en ved hjelp av
fjernkontrollen. Dermed kan tv og aviser gli over i hverandre.
Samtidig vil pc-teknologien føre til at kanalbegrepet mer eller
mindre går i oppløsning, ved hjelp av enkle tastetrykk kan man hente
inn et hvilket som helst program (eller cd) til sin egen tv/pc. På
samme måte kan man bestille de fotballkampene man vil måtte ønske
å se. Betal-tv vil eksplodere, fotballkamper vil f. eks. i løpet av
et par år i all hovedsak bli kjøpt stykkvis av seerne. De store
mediakonsernene driver i dag et svært aktivt arbeid for å
posisjonere seg i disse markedene. Schibsted driver f. eks. store
investeringer i internett, selskapet har kjøpt opp rettighetene til
mesteparten av den den danske filmproduksjonen foruten oppkjøpet av den
svenske sosialdemokratiske (!) løssalgsavisen Aftonbladet.
For nisjemarkedet, som Klassekampen åpenbart tilhører, ser
utviklinga enda mer uoversiktlig ut. Ved hjelp av dagens
teknologi er det mulig å sette internettsøkeprogrammer til
å gå gjennom 1000 databaser, f. eks. alle verdens aviser og
tidsskrifter for å lete etter nytt på ens eget spesialfelt.
Hver morgen kan maskinen så automatisk skrive ut fangsten og
dermed har man sin spesialsydde avis klar til frokost. Den
viktigste endringa som er skjedd de siste tretti årene, er at
media er blitt en vanlig kapitalistisk industri. På
sekstitallet var det norske mediabildet dominert av to typer
aktører, de statlige (radio og fjernsyn) som hadde et ideelt,
nasjonsbyggende formål og privateide aviser som hadde klare
(parti)politiske siktemål. I løpet av 80-åra ble dette
bildet endret. De dominerende medier er i dag først og
fremst aktører i et marked der bunnlinja, dvs. overskuddet,
er det viktigste. Dette gjelder ikke bare etermedier, sjøl om
kommersialiseringa er mest synlig der. F. eks. ble redaktør
Egil Sundar avsatt av styreformannen Tinius i Aftenposten
fordi Sundars aktivistiske politiske prosjekt for "borgerlig
samling" ble for snevert for betydelige lesergrupper og dermed
for eierne. For å si det slik: Mens avisene på 60-tallet
først og fremst var opptatt av valgresultatet er de i dag
først og fremst opptatt av driftsresultatet. Det er også et
tegn i tida at to av de tre stor Den samla tendensen er uansett
fragmentering og spesialisering. Dette avspeiler sjølsagt en
tilsvarende samfunnsmessig tendens i samme retning:
Oppløsninga av de store sosiale enheter, økt mobilitet både
geografisk og sosialt vil føre til betydelig ustabilitet
Den andre hovedtendensen i mediebildet, kommersialiseringa,
henger nær sammen med kapitaliseringa av media. Når
avkastninga på den investerte kapital, dvs. overskuddet, er
eneste rettesnor, er det åpenbart at medieinnholdets
overordna funksjon er å selge. Dette får to konsekvenser.
Den ene er mye omtalt: Kommersialiseringa omgjør
medieinnholdet til underholdning i vid forstand. Den
forenkler, forflater og streber etter "minste felles
multiplum". Det er kommersialiseringa som gjør at sex- og
vold-forsidene erstattes av den såkalte
servicejournalistikken. Kommersialiseringa omgjør den
tradisjonelle kulturjournalistikken til underholdning,
kjendiseri og terningkast. Kommersialiseringa gjør at tanker
som krever mer enn hundre ord å gjø re rede for, for det meste
ekskluderes. Men det fins en annen, mindre fokusert funksjon av
kommersialiseringa. Den gjør alle media politisk like. Den kommersielt
styrte "frigjøringa" fra de politiske partiene har i realiteten ført
til at alle store aviser kombinerer de dominerende
tankeretninger.
Dette skyldes to ting: For det første er det
viktig for opplaget at avisene ikke tar for mange standpunkter som
skremmer vekk lesere. På samme måte som alle partiene samles rundt de
dominerende tankeretninger , blir også media samlet rundt de
dominerende tankeretninger. Disse økonomiske "lover" kombineres med så
kalt "uavhengige" journalister, som i stor grad mener nøyaktig det
samme, dvs. det samme som de dominerende politikere. Det
trengsderfor en avis som kan målbære og utvikle den politiske
opposisjonen som fins til venstre for den høyreorienterte, EU-vennlige,
markedsliberalistiske politikken som regjeringa i dag fører på alle områ-
der, enten statsministeren heter Brundtland, Syse, Jagland eller for den saks
skyld Jan Petersen.
Det trengs en avis som støtter folk mot makta, som er en støttespiller
til grasrotbevegelser og politisk organisering mot den rådende
politikken og maktforholdene - den radikale delen av fagbevegelsen,
kvinnebevegelsen, anti-rasistisk bevegelse, miljøbevegelsen,
solidaritetsbevegelser osv. Det er behov for en avis som ikke henger
seg på "kapitalismens seierstog". Det trengs en avis som kan være
samfunnsmessig systemkritisk, som kan være et forum for systemdebatt
for miljøforkjempere, sosialister, kommunister og andre som leter
etter alternativer til dagens orden. Det trengs en avis som gir rom
for den ideologiske, kunstneriske og kulturelle debatten som går utover
en tabloidside, en avis som gir rom for grundige og nye (og tilmed
vanskelige) resonnementer. Det trengs en avis som ikke legger vekta på
underholdningssektoren, men tar den i vid forstand ikke-kommersielle
kulturen på alvor. Det trengs en avis som tar på al vor at halve
befolkninga er kvinner som ser verden på en annen måte enn menn og
dekker den tredje verden på sine premisser. Ensrettinga av media
betyr også at det fins et betydelig markedsmessig rom for en kritisk
og radikal avis, som ikke støtter regjeringa, men tvert i mot har som
utgangspunkt å være grunnleggende kritisk til regjeringas forslag
inntil det motsatte er bevist. Eksperter som uttaler seg om
avisframtida, mener at papiravisenes framtid ligger på feature,
utdyping, grundighet, kommentar, bakgrunn og egne, eksklusive
nyheter. Ulike typer elektroniske medier kan ta over mye av
nyhetsformidlinga, mens avisene kan gi analyse, synspunkter,
leseropplevelser osv. Det betyr ganske enkelt at den rådende
etablerte spådom et at Klassekampens sterkeste sider vil være
nøkkelen til avissuksess i framtida. Alt dette betyr at Klassekampens
framtid er usikker, men samtidig at det åpenbart fins et rom i
markedet for et slikt produkt.
* Hva hindrer høyere opplag?
Et viktig mål har vært å få opplaget opp i ca 11-12 000 på år sbasis.
Vi var på god vei til å nå målet i 1992, men avisen har dessverre mø tt
opplagsnedgang de siste par årene. Det er selvsagt mye å si om å
rsakene til opplagsutviklinga. Det er o gså ulike oppfatninger av hva
som ligger bak. Men de fleste er enige om at mye av opplagsnedgangen de
siste to åra kan forklares med at EU-kampen ble vunnet i 1994. Mange
holdt Klassekampen fordi den er en profilert og nyttig nei-avis. Da
nei-fronten brøt sammen dagen etter folkeavstemninga, falt også mye av
motivasjonen for å lese avisa bort i en god del grupper. Klassekampen
klarte derfor stort sett å holde opplaget etter framgangen i 1991-92
fram til de siste ukene før EU-avstemninga da vi nådde et historisk h
høydepunkt. Seinere har oppla get gått jevnt tilbake. Leserundersøkelser
viser at de aller fleste som faller fra, begrunner oppsigelsen
med at de ikke har "råd" eller "tid" til å holde Klassekampen.
Dette betyr neppe annet enn at de ikke finner avisen interessant nok
til å betale for den. Vårt utgangspunkt er likevel at potensialet
for vekst er betydelig. Noen momenter illustrerer dette:
* Klassekampen har i dag 110 000 lesere i uka.
Vi har i løpet av en uke femten ganger så mange lesere som vi har
faste abonnenter på dagsavisen. Det er langt mer enn andre
sammenliknbare aviser. Vi har betydelig gjennomtrekk blant
abonnentene. Mange abonnerer på avisen bare deler av året. Vår
danske "fetter" i temavalg, innretting og journalistikk, men ikke i
politiske standpunkter på lederplass (Weekendavisen), har et opplag
på 50 000 til tross for en ublu pris. Den som sammenlikner
lørdags-KK med Weekendavisen vil finne oppsiktsvekkende mange
likhetspunkter, særlig hvis man korrigerer for kulturforskjeller
mellom de to landene. Den "tradisjonelle" venstresida får rundt ti
prosent av stemmene ved valg (200 000). I tillegg har det nye
Senterpartiet skaffet seg en like stor oppslutning. Det nye
Senterpartiets sosiale basis er de store gruppene i distriktene som
ser hele sin livsform truet av markedsliberalismen. Det er grunn til å
tro at deler av disse gruppene vil gå gjennom en varig
radikaliseringsprosess. Det fins ingen dagsavis som målbærer disse
velgernes politiske hovedstandpunkt på et bredt spekter av saker.
Drøyt halvparten av befolkninga stemte nei til EU. Det har vært en
formidabel vekst i utdanningsnivået i befolkninga. men samtidig har
den kulturelle, politiske og ideologiske debatten for tida trange
(bokstavelig talt) vilkår i norsk dagspresse. Resonnementer som
krever mer enn 30 linjer å gjennomføre er bannlyst i de fleste
aviser og umulige i etermedier. Klassekampen har et godt rykte som en
seriøs kulturavis. Muligheten er altså tilstede.
Etter vårt syn er det i dag fire grunnleggende forhold som hindrer
opplagsvekst Det er en tett forbindelse mellom disse fire forholda, men
vi tror det er nyttig også å se på dem hver for seg.
* Klassekampen er for liten
Avislesere er en svært sammensatt gruppe.
Noen er interessert i jazz, noen i fisk, noen i bridge, mange i
politikk og kultur. Klassekampens lesere er ikke noe unntak. Sjøl om
de har en del fellestrekk (radikal grunnholdning, særskilt interesse
for politikk og kultur, mye utdanning) kjøper og abonnerer de likevel
på avisen av helt ulike grunner. De er interessert i ulike deler av
vårt stofftilfang. En avis som skal holde på leserne, må by dem noe
av interesse hver dag. Og fordi leserne er så ulike, betyr dette at
avisen må ha et ganske bredt stofftilfang hver dag. Med "bredere
stofftilfang" mener vi ganske enkelt at Klassekampen må dekke flere
saker enn vi gjør i dag. I dag har vi ikke ressurser til å makte
denne oppgaven tilfredsstillende. Hver eneste dag er vi nødt til å
velge bort alt for mange saker der Klassekampen kunne hatt noe å
bidra med.
* Klassekampen er for lite kjent
Vi har i dag et latterlig lite
markedsføringsbudsjett. Det har historiske årsaker: Avisen har i
alle år nytt godt av at aktivister har markedsført avisen, både
gjennom gatesalg og abonnentverving og gjennom personlige kontakter. I
dag er dette aktivistsjiktet blitt dramatisk redusert. Vi har delvis
klart å kompensere det bl.a. gjennom profesjonelt abonnementssalg,
men vi har ikke klart å kompensere for den reduserte
gate-markedsføringa overfor bredere grupper. Avisen er i dag dessuten
svært vanskelig å få tak i.
I dagens samfunn er markedsføring uomgjengelig nødvendig for
å kunne ha kommersiell suksess. Hvis KK skal øke opplaget er
det påkrevet med en helt annen markedsføring enn vi har i
dag. Det koster mye penger. Mangelen på markedsføring og
dårlig tilgjengelighet gjør også at svært mange har en
feilaktig oppfatning av hva KK er. Svært mange tror at KK er
ukeavis, de tror vi er en snever partiavis i tradisjonell
forstand. For å si det slik: Altfor mange blir positivt
overrasket når de oppdager hva slags avis vi faktisk er.
Dette er et problem, det betyr at "markedets oppfatning av
vårt produkt ", for å si det slik, er feil.
* For få som ser på Klassekampen som "sin"
Klassekampen har ikke klart å erstatte frafallet i den innsatsen som
AKP gjorde for Klassekampen i 1970- og 80-åra verken med støtte fra
andre grupper eller med profesjonell innsats (reklame og ansatte
selgere). Omlegginga i 1991 fra en partiavis for AKP til en avis for
hele venstresida økte støtten til og oppslutningen om Klassekampen.
En bevisst satsing på spaltister fra ulike politiske miljø har
sammen med en allsidig og god journalistisk dekning av politiske
begivenheter ytterligere videt ut avisens støtte og nettverk.
Aksjeutvidelsen i 1995-96 gav i tillegg til hardt tiltrengt kapital
også avisen et bredere eiergrunnlag. Personer fra et bredt politisk
miljø er nå medeiere i avisen, og for første gang er også
fagforeninger og enkelte andre organisasjoner med på eiersiden. Vi
mener det er viktig at Klassekampen går videre på denne veien ved å
utvide eiergrunnlaget ytterligere. Det er behov for flere som stiller
seg bak og tar ansvaret for avisen økonomisk.
* Hvor bør det satses?
Det er behov for en bred debatt om hvordan
Klassekampen bør satse dersom det skaffes økonomiske muligheter til
det. Bare ved at avisas mange lesere, venner og støttespillere deltar
i denne debatten vil det være mulig å stake opp en kurs for veien
videre. Det er selvsagt en sammenheng mellom hvilken strategisk vei
man vil velge og hvilke satsingsområder man ser for seg. De som
ønsker en mindre, mer aktivistpreget avis, har naturlig nok andre
prioriteringer enn vi som ønsker oss en eller annen form for reell
utvidelse. Her er noen foreløpige innspill til denne debatten om
hva Klassekampen bør satse på:
* Kritisk og undersøkende journalistikk.
Vi trenger journalistikk som
grundig og dokumentarisk går BAK MYTENE som de norske elitene skaper
om seg sjøl. Men denne typen journalistikk koster mye penger. Vi har
i dag for små ressurser til å drive et systematisk
avsløringsarbeid. Kritisk journalistikk krever mye arbeidskraft, det
krever ofte mye dokumenter (som er dyrt), den kan kreve reiser. Men
først og fremst krever det svært mange arbeidstimer å lage god
gravejournalistikk. Politisk/økonomisk journalistikk På området for
politisk/økonomisk journalistikk er ensrettinga av media fortsatt
svært stor. Her er det store muligheter til å drive alternativ
journalistikk og alternativ nyhetsformidling. Klassekampen klarer i
dag periodevis å lage god kritisk journalistikk på dette feltet. Men
vi har ikke helt maktet å oppfylle vår målsetting fra 1991, nemlig
å tilfredsstille det store behovet som finnes for en analyserende og
kritisk økonomisk journalistikk "som legger vekt på
utviklingstendenser, økonomisk politikk og konkrete avsløringer av
konflikten mellom samfunnsinteresser og jakten på maksimal profitt".
* Debatt og kommentar
Klassekampen må bli forumet / møteplassen /
kommunikasjonskanalen for dem som vil delta og følge med i viktige
politiske, ideologiske og kulturelle debatter. Ved 91-omlegginga
var det en viktig målsetting å bringe inn nye skribenter utafra. Vi
lyktes godt på kulturområdet, men dårligere på politikk og
ideologi. Det er også mye å hente ved å trekke inn et bredere
skikt av internasjonale skribenter.
* Holde stillinga som en ledende kulturavis
Det store interessen Klassekampens kulturdekning er blitt
gjenstand for viser at vi på dette feltet har en svært godt rykte og
har stor betydning. Vi ønsker å opprettholde dette ryet. I dag gjør
vi det med ressurser som er helt minimale i forhold til ambisjonene.
Vi trenger penger til en bredere, mer systematisk og kontroversiell
kulturdekning. Vi må også dekke en bredere del av den
ikke-kommersielle kulturen.
* Avantgarde
Klassekampen har helt siden
starten ligget i forkant i den avisfaglige utviklinga på en del
områder. Vår rolle har vært avantgardistens rolle, både politisk
og journalistisk. Problemet med å være avantgard er at du lett blir
tatt igjen av mainstream hvis du ikke hele tida er på tå hev. Og det
vanskeligste av alt er naturligvis å gjøre noe som ikke er gjort
før. Men Klassekampen kan bare overleve hvis vi ikke gjør noe som
ikke er gjort før. Vi må tilby leserne noe de ikke har bedt om.
* Hvordan skaffe penger?
Det fins flere måter å skaffe penger på.
Klassekampen har prøvd de fleste opp gjennom åra:
* Selge abonnement
Det "vanlige" er sjølsagt å verve flere abonnenter.
Det er metoden vi har jobbet etter de siste årene. Men i stedet for
et økt opplag som kunne gi muligheter for utbygging og forbedring av
avisen, har opplaget gått ned. Klassekampen har en profesjonell og
dyktig salgsstab, men det har ikke vært tilstrekkelig. Uten mer
penger er det ikke mulig å foreta større satsinger på salgssida.
* Større bidrag gjennom Foreningen Klassekampens Venner
Det er nå ca 650 medlemmer av Klassekampens Venner som til sammen
støtter avisen med ca 650 000 kroner per år. Det er en flott og
helt nødvendig støtte til avisen. Hvert eneste nytt medlem i
foreningen er verdifull for avisen. Det samme er selvsagt om en del av
de faste giverne øker sine månedlige innbetalinger med f.eks. 25
kroner. Om alle hadde økt med 20 kroner måneden, ville det gitt
Klassekampen ca 170 000 kroner mer per år. Om det hadde blitt 1000
medlemmer til i Klassekampens Venner, ville det ha gitt muligheter til
å opprettholde drifta på det nåværende nivået, og til å foreta
gradvise forbedringer og utbygginger av avisen. Vi mener det bør
jobbes nye med å øke antallet medlemmer i Klassekampens Venner, men
at det ikke er nok.
* Innsamlingskampanjer
I forbindelse med Klassekampens 25 års jubileum i 1993 ble det
gjennomført en stor innsamlingsaksjon til avisen. Den ga ca 400 000
kroner, og var et viktig bidrag for å klare å opprettholde kvalitet
og omfang på avisen i en viktig fase av EU-kampen. Skal Klassekampen
satse på å lage et større og bedre produkt og sette i verk en stor
salgskampanje, trengs det et mange ganger så stort beløp. Vi tror
ikke det er realistisk å klare å samle inn et slikt beløp.
* Aksjeutvidelse
Aksjeutvidelsen som Klassekampen gjennomførte i
1995-96 tilførte avisen nesten 1,5 millioner kroner. Utvidelsen
viste hvor stor bredden er blant avisens støttespillere. Kampanjen
viste også at det er en viktig forskjell for veldig mange om de blir
medeiere gjennom å kjøpe aksjer eller om de gir bort penger til
avisen. Kampanjen ble gjennomført med relativt begrensa ressurser -
_en_ person var ansatt et halvt år og noe frivillig innsats enkelte
plasser. Aksjeutvidelsen var ikke knyttet til noen satsing for
Klassekampen, og endret heller ikke noe vesentlig på eierstrukturen.
Vi mener aksjeutvidelsen viste at det er et stort potensiale for å
skaffe mer kapital til avisen på denne måten. En aksjeutvidelse
knyttet til en stor satsing og utbygging av avisen, og med et stab som
jobber med kampanjen, tror vi det er mulig å få inn flere ganger det
beløpet som aksjeutvidelsen i 1995-96 gav.
* Hvor skal pengene komme fra?
Det er nå ca 14-1500 personer som har støttet eller støtter
Klassekampen økonomisk gjennom at de er kommandittister, aksjonærer
eller gir fast støtte gjennom Foreningen Klassekampens venner. Avisen
har til sammen for dagsavisen og lørdagsutgaven 14-15 000
abonnenter. Det betyr at ca 90% av avisens abonnenter ikke bidrar med
ekstra støtte til avisen. Vi tror mange av dem er villige til å
gjøre det, og vi tror mange av dem som har aksjer eller gir faste
bidrag til Klassekampens Venner, kan tenke seg å støtte mer ved
aksjekjøp eller på annen måte. Hovedtyngden av den økonomiske
støtten til Klassekampen må, som før, komme ved at mange trår til.
For de fleste er faste bidrag på 100 kroner måneden eller et
aksjekjøp på 1000 kroner mye penger. Men det "flyter" mye penger
rundt i Norge nå, og det finnes også folk som har mer enn til salt i
grøten som synes Klassekampen er en bra avis som bør leve videre.
* Opprettelse av redaksjonsråd
For å markere vår tilknytning til brede
politiske og kulturelle miljøer i Norge vil vi foreslå å opprette
et redaksjonsråd som kommer sammen noen ganger i året for å
diskutere avisen. Redaksjonsrådet vil kun ha rådgivende funksjon.
Avisen skal fortsatt redigeres etter redaktørplakaten som slår fast
at ansvarlig redaktør har det fulle ansvaret for alt som står på
trykk i avisen. Men redaksjonsrådet vil bli et viktig forum for
meningsutveksling og høyttenkning rundt avisen. Klassekampens ledelse
bør henvende seg til ulike personer, organisasjoner, fagforeninger,
kulturelle miljøer og aktivistmiljøer for å finne medlemmer til
redaksjonsrådet.
*************************************
Separat ARTIKKEL som har stått i KK (?, tror jeg, -T.A.)
KJEMPEINNSATS HAR VÆRT NØDVENDIG
Klassekampen har vært drevet i snart 30 år. Det har bare vært mulig
gjennom en stor grad av gratisinnsats og direkte økonomisk støtte
fra tusenvis av personer. Det forholdsvis lave opplaget og de lave
annonseinntektene har vært og er for lavt til å bære utgiftene til
en avis med det sidetallet og med de journalistiske kvalitetene som
Klassekampen har. Eksempelvis har en avis som Nationen bare klart å
overleve på rundt 20.000 i opplag (mer enn det dobbelte av
Klassekampen) ved hjelp av store tilskudd fra landbruket. Det er ikke
mulig å beregne nøyaktig hvor store økonomiske tilskudd
Klassekampen har fått opp gjennom årene utover "normale"
avisinntekter, men det har dreid seg om millionbeløp. Blant de
viktigste formene for støtte som har vært en forutsetning for at
avisen har overlevd er:
- En kjempeinnsamling gjennom flere år som gjorde det mulig for
Duplotrykk å kjøpe inn en rotasjonspresse for å trykke Klassekampen
som dagsavis. Uten denne innsamlinga ville det ikke vært mulig å få
ut dagsavisa. Klassekampen ville ha måttet betale en langt høyere
trykkpris gjennom mange år uten den trykkeriavtalen med Duplotrykk
som de store innsamlingsaksjonene gjorde mulig. Stor innsatsvilje og
uegennyttig innsats fra de ansatte på Duplotrykk for å støtte
Klassekampen, var også i mange år helt avgjørende for avisa.
- Det har vært utført et omfattende gratisarbeid for Klassekampen
gjennom salg og abonnentverving. I tillegg til direkte salgsinntekter
og at vervearbeidet ble gjort gratis, kommer reklameeffekten av dette
omfattende arbeidet. n Avisas ansatte har gjort og gjør en kjempejobb
for å få ut avisa daglig. I de fleste av årene avisa har kommet ut,
har de ansatte hatt lønninger langt under andre journalister. Mange
utenfor redaksjonen har skrevet gratis eller for sterkt reduserte
honorar for Klassekampen. Om dette skulle ha vært betalt etter
normale satser, måtte avisa årlig ha utbetalt flere hundretusen
kroner. Fortsatt "sparer" avisa store utgifter på slike bidrag selv
om omfanget har gått ned.
- Foreninga Klassekampen Venner har tilført avisa millioner av kroner
i gaver. Årlig får avisa mellom en halv og en million kroner i
tilskudd fra foreningen KKs venner.
- Særskilte innsamlinger til avisa - i tillegg til de faste gavene -
har vært gjennomført en rekke ganger. I 1994 gav
jubileumsinnsamlinga i forbindelse med 25-årsjubileet nesten 400 000
kroner. n I 1991 ble kommandittselskapet Klassekampen etablert. Det
tilførte avisa ca. to millioner i frisk kapital i tillegg til at
kommandittistene har stått ansvarlig for et like stort beløp. P.g.a
pålegg fra staten må denne såkalte ansvarskapitalen innbetales
innen utgangen av 1998. Totalt har de i underkant av 200
kommandittistene da skutt inn ca fire millioner kroner i Klassekampen!
Det vil styrke avisas likviditet, men ikke egenkapitalsituasjonen.
- Aksjeutvidelsen som Klassekampen AS gjennomførte i 1995-96 tilførte
selskapet ca 1,5 millioner i frisk kapital.
KORT SAGT: Klassekampen har gjennom hele sin eksistens vært avhengig
av store økonomiske tilskudd gjennom gaver, kommandittkapital og
aksjekapital i tillegg til en enorm gratisinnsats. Mesteparten av
gratisinnsatsen er nå forsvunnet, og de økonomiske gavene er også
redusert - selv om dette fortsatt er helt avgjørende for avisas
mulighet til å overleve.