"Det falske nedskjæringspåskuddet - 'eldrebølgen'",
http://www.itk.ntnu.no/ansatte/Andresen_Trond/kk-f/fra130397/0121.html
følger her artikkelen:
OLJEFONDET OG ELDREBØLGEN - Århundrets frekkis!
av Torstein Dahle
Jan Mønnesland hadde i Klassekampen 30. mars 1995 en meget avslørende
artikkel om
makthavernes store offensiv for å legge opp et nytt oljefond på 500 milliarder
kroner. Dette skal komme på toppen av den store finansformuen som staten
allerede har bygd seg opp med oppsparte oljeinntekter fra 80-årene (pr.
31.12.93 var den på 178 milliarder 94-kroner hvis vi bare ser på selve
statskassen. Tar vi med hele statsforvaltningen (der bl.a. også folketrygden
inagår) var finansformuen på 247 milliarder 94-kroner).
Det. nye oljefondet skal i sin helhet plasseres i utlandet, sannsynligvis i
statsobligasjoner. Som Jan Mønnesland papeker: Dette er en resept for økt
arbeidsIøshet og nedbygging av velferdsstaten. I stedet bør pengene brukes
nå.til å etablere flere arbeidsplasser, og resten av oljen og gassen bør holdes
der den er: Nede i havbunnen - slik at senere generasjoner kan bruke denne
enestående naturressursen til noe mer fornuftig enn miljøødeleggende energisl
sing.
Makthavernes offensiv begrunnes med at det må spares nå, for å kunne bøte på at
det senere blir færre i arbeidsdyktig alder til forsørge det voksende antallet
gamle. De gamle skal liksom bli forsørget av rentene (tro det, den som vil!).
La oss se nærmere på makthavernes logikk.
Men først noen innvendinger mot hele måten å resonnere på. I løpet av hver
arbeidede time produseres det nå så mye, mye mer enn før, at utfordringen
egentlig er:
Hva skal alle de "overflødige" arbeidstimene og all den "overflødige" arbeldskraften brukes til?
Og det er et "problem" som krever at
kapitalismen må vekk, på grunn av dens ødeleggende krav om at arbeidskraften
bare skal brukes til den type oppgaver sam gir høy profitt. Når makthaverne
krever større kapilalakkumulasjon fordi de liksom bekymrer seg over at
antall arbeidsdyktige blir relativt mindre, er det toppen av hykleri.
Dessuten vitner det om en grov nedvurdering av gamle menneskers skaperkraft.
Likevel skal jag nå ta makthaverne på ordet og studere "problemet" deres: Den
"arbeidsføre" delen av befolkningen (f.eks. definert som folk i alderen 20-66
år) må da forsørge de gamle (f.eks. de som er 67 år og eldre) og barn og unge
(19 år og yngre). Og aldersgruppen 20-66 år utgjør selvsagt i det lange løp en
stadig mindre del av befolkningen, etter hvert som gjennomenittlig levetid
øker.
Jeg har tatt for meg Statistisk Sentralbyrås publikasjon "Framskriving av
folkemengden 1993-2050". For å ta hardt i, bruker jeg det mest dramatiske
framskrivingsalternativet (alternativ H1), dvs. det som gjør at folk i
alderen 20-66 år får maksimal økning i forsørgelsesbyrden. Det gir følgende
tall:
----------Folkemengde----Herav---------Antall-----------Endring
----------------------aldersgruppen-----20-66-Åringer-----fra
----------------------20-66 År--------pr. 100 innb.-------1993
Pr. 1.1.:
1993-------4.299.000------2.567.000--------60
2020-------5.182.000------3.045.000--------59-------------__-2%
2030-------5.552.000------3.145.000--------57-------------__-5%
2040-------5.873.000------3.210.000--------55-------------__-8%
2050-------6.148.000------3.390.000--------55-------------__-8%
Her ser vi altså at antall 20-66-åringer blir relativt sett stadig mindre i
forhold til resten av befolkningen. Definert på denne måten er det 8 prosent
færre mennesker til å forsørge 100 innbyggere i 2040 enn i 1993. Statistisk
Sentralbyrå understreker at dette "bare gir et grovt innblikk i hvordan
forholdet mellom tærende og nærende befolkningsgrupper er". Jeg vil
understreke det forbeholdet.
La oss så sammenligne med de siste årenes utvikling. Da kan vi gå mer nøyaktig
til verks, og se på den andelen av befolkningen som faktisk er sysselsatt i
inntektsgivende arbeid. Kilden her er Statistisk Årboks tabell "Personer 16-74
år etter ... arbeidsstyrkestatus. Årsgjennomsnitt"
Årsgjennomsnitt------Folkemengde----Antall syssels.----Ant.sysselsatte-----Endring
-----------------------------i inntektsgiv.------pr. 100 innb.-------fra
-----------------------------arbeid------------------------1987
1987--------------4.187.000-----1.959.000---------47------------
1991--------------4.262.000-----1.748.000---------41------------__-13%
1993--------------4.312.000-----1.755.000---------41------------__-13%
Det hadde vært enda mer nøyaktig å se på utviklingen i antall arbeidede timer.
Men det ville ha gitt det samme bildet, siden antall timeverk har ligget
stabilt mellom 35 og 36 timer pr. uke pr. sysselsatt i denne perioden.
Dermed kan vi trekke følgende oppsiktsvekkende konklusjon:
BARE I LØPET AV ÅRENE 1987 - 1991 PRESTERTE ALTSÅ MAKTHAVERNE I
NORGE Å REDUSERE ANDELEN AV BEFOLKNINGEN I ARBEID LANGT MER (13 PROSENT)
ENN ELDREBØLGEN VIL KLARE PÅ FLERE GENERASJONER!
Hvis oljefondet skal brukes til å bøte på en relativ nedgang i arbeidsstyrken,
bør det brukes *nå*, for å rette opp skadene etter de siste årenes vanstyre.
Det gamle oljefondet er i stor grad brukt til miljøfiendtlige investeringer,
bl.a. i økt oljeutvinning. Et nytt oljefond på 500 milliarder kroner plassert i
utenlandske statsobligasjoner vil legge forvaltningen av disse enorme verdiene
i hendene på Clinton, Kohl, Major og deres arvtakere. Det er ikke mye
betryggende for de kommende genaresjoner!
I stedet for denne "sparingen" bør vi kreve arbeid til alle gjennom *økt*
offentlig "forbruk" (satsing på utdanning, helse, kultur og sosial utfoldelse)
og miljøinvesteringer. Det vil være en langt bedre arv å gi til neste
generasjon. Ja, selv økt forbruk av pizza og brus er en mindre dårlig
ressursbruk enn "sparing" i et oljefond!